Kommentar

Så er det irreversibelt: Den britiske regjering har formelt overrakt brevet til EUs president som varsler at Storbritannia forlater EU. Eliten har nektet å tro at det ville skje, de har trodd på et eller annet mirakel og har klynget seg til alle halmstrå. Men til ingen nytte. Theresa May har vært urokkelig.

I dag lot hun historiske ord runge gjennom parlamentet: Storbritannia har igjen kontroll over sine grenser og sin fremtid. Britene er igjen herre i eget hus. Det var det Brexit handlet om. Appellen til tilhørighet, røtter og identitet hadde en dyp resonans i folkedypet. Eliten ante ikke at det var så mange av dem.

Storbritannias permanente utsending til EU, Tim Burrow, overrekker brevet som utløser paragraf 50, britenes utmarsj fra EU. Toget har satt seg i bevegelse og lar seg ikke stanse. Noen ganger gjør historien en krapp sving, og dette er en av dem. (Foto: Yves Herman/Reuters/Scanpix)

BBC fortsetter å snakke Brexit ned og true med skrekkscenarier, slik Aftenposten også gjorde idag.

Man fremstiller det som at Storbritannia er den svake part og må stille med lua i hånden hvis det skal ha håp om en rimelig avtale.

Dette bygger på elitær ønsketenkning. Det er EU som er svakt og EU blir svakere for hver dag som går.

Når Donald Tusk sier at Brexit har hatt en positiv virkning: Det har økt samholdet og styrken mellom de 27 gjenværende medlemmene, demonstrerer han hvor idefattig EU er. Alle kan se at samholdet er ved å falle fra hverandre. Det ene landet etter det andre nekter å være med på fordeling av migranter. EUs flyktningspolitikk eksisterer ikke. Skulle det komme en ny migrantbølge er det every man for himself.

Den andre store krisen er euro’en. Ingenting tyder på at den er over. De strukturelle feilkonstruksjonene er der fortsatt. EU virker lammet og Brexit skyldes ikke minst Brusels manglende evne til å gjøre noe med problemer. Brussel var god på byråkrati og forordninger, på å blande seg inn, på å frata medlemmene suverenitet. Men når det kom til de store problemene, migranter og euro, sviktet det fundamentalt.

Det var denne hjelpeløsheten som gjorde at britene tok sin hatt og gikk. En mastodont med så liten kontroll kan man ikke overlate styringen til.

Problemet er noe av det samme som i USA: Red tape og et svulmende byråkrati som sluker stadig mer penger.

Migrantene har bevisstgjort velgerne om politikernes udugelighet: De klarer ikke sette grenser, bokstavelig talt. Alle kan forstå at velferdsstat og innvandring i den størrelsen vi har sett, ikke lar seg forene. Når politikerne ikke en gang vil innrømme en slik opplagt konklusjon, trekker velgerne sin egen konklusjon: De går.

Donald Tusk ser patetisk ut der han står med brevet Tim Burrow overrakte ham. Er det klokkene som ringer for EU vi hører? Er det begynnelsen på slutten for EU? Den tanken må ha gått gjennom hodet på flere.

De mest pro-føderale EU-medlemmer lever i sin egen verden. Guy Verhofstadt sier at Storbritannia ikke må tro at det kan få en bedre avtale utenfor EU enn innenfor. Men det er ikke slik politikk virker. Den bygger på makt politiske realiteter. Styrke på økonomien, hvem som har vinden i ryggen. Er det virkelig EU, som preges av svak vekst, en høyrepopulisme som vitner om dyp misnøye, og en ledelse som er antiamerikansk.

Bare det er en viktig forskjell på Storbritannia og EU: Theresa May har i det minste et arbeidsfellesskap med Trump. Merkel står og ser på ham som han er en madman.

Slik så man også på Ronald Reagan, men motsetningene er mye dypere og skarpere i dag.

Europeerne tror de representerer sivilisasjonen. De merker ikke at grunnen gir etter under føttene deres.