Kommentar

Bilde: Når Theresa May sier «Britain» er det så man blir varm om hjertet. Donald Tusk snakket bare tull når han sa det var en nedslående dag både for Brussel og London. I parlamentet var stemningen høytidelig, historisk. Hvordan kan det være nedslående å ta tilbake kontrollen over sitt eget land? Tusk kan ikke forholde seg til at et stort medlemsland velger å forlate unionen, og nettopp i denne manglende evnen ligger EUs største problem. EU klarer ikke forstå nasjonalstaten. Det er blitt anti-nasjonalt. Derfor vil EU gå i oppløsning. Tusk selv er uønsket av sitt eget land. Han virker som en fisk på land. Theresa May i det hun undertegnet brevet som utløser paragraf 50, i Downing Street 10 den 28. mars. På veggen bak henne Storbritannias første statsminister Robert Walpole. Foto: Reuters/Scanpix.

Aftenposten og BBC beklager begge at Storbritannia forlater EU og forstørrer problemene. De påberoper seg et videre perspektiv, et større fellesskap, men det er ikke det norske eller britiske. De er anti-nasjonale.

Dette er medienes hovedproblem i dag og årsaken til synkende opplag: De ivaretar ikke lenger befolkningens interesser.

Aftenposten har barnefattigdom på forsiden, med et farvelagt Norges-kart: Her er det mest barnefattigdom.

Barnefattigdom er ett av disse ord som skal få leserne til å fare sammen av skam og åpne lommeboka. Jonas Gahr Støre og Ap vil øke skattene med 15 milliarder for å løse fellesoppgaver. Men hvem er med i fellesskapet?

Det våger man ikke si.

Men Aftenposten kan likevel ikke skjule fakta: Drammen ligger på topp.

Oppslaget får to sider. Forskere snakker om innvandring, enslige forsørgere. Men ikke om tall. Når Lene Skogstrøm og Hanne Mællingsæter såvidt sneier innom konkrete tall, går det et søkk i leseren:

Selv om halvparten – fem av ti barn – i familier med lav inntekt over tre år har innvandrerbakgrunn, har andelen fattige barnefamilier uten innvandringsbakgrunn økt i perioden, påpeker  Mari Trommald, direktør i Bufdir.

Halvparten, 50 %.

Utdanningsdirektør i Drammen, Jan Sivert Jøsendal, forteller at de prøver alt: gratis aktivitetsskole, gratis barnehave, friplasser på kulturskolen. Man hiver med andre ord penger etter problemene. Er det sikkert det hjelper?

Bufdir-direktøren antyder, men konkretiserer ikke:

– Vi ser at familiene som ligger i lavinntektssjiktet også er mer utsatt for mange andre problemer, hjemme, på skolen og med helsen.

Utdanningsdirektør Jøsendal nevner en avgjørende faktor; kompetanse.

– En høy andel av dagens drammensere har ikke den nødvendige kompetanse arbeidsmarkedet krever, det er mange arbeidsledige og enslige forsørgere, sier han. – Det viktigste vi kan gjøre for å få barn ut av fattigdom er å gi de voksne varig tilknytning til arbeidslivet.

Hvordan skaffer man kompetanse til mennesker som kommer fra en kultur som befinner seg i den helt andre enden av skalaen over «vellykkethet», enten det gjelder demokrati eller korrupsjon eller teknologisk nivå?

Norske myndigheter satser på dugnad og brobygging. Det har gått opp for den innfødte befolkningen at det er de som skal stå for «dugnaden» i form av eiendomsskatt.

Aftenpostens oppslag forteller, hvis man vil se, at regnestykket ikke går opp. Hvis man skulle hatt håp måtte man stanset inntaket av nye mennesker og stilt strengere krav. Men Aftenposten tilhører mediene som bekjemper Sylvi Listhaug med nebb og klør.

Det er ikke «motstanderne», men tilhengerne av innvandring som har gjort det til et dominerende tema. Tidligere betød EUs fire friheter ikke at innvandrere utenfor EU skulle ha fri flyt, men slik er det kommet til å bli. Schengen oppfyller ikke hovedkravet om ytre kontroll, og EU sentralt gjør heller ingen forsøk på å oppfylle det.

Alt flyter i verste mening av ordet. Derfor tar britene sin hatt og går. Norske myndigheter og medier oppfører seg stadig som vi er medlem av EU og lar forakten hagle over britene: «Uendelig trist. Egoistisk. Smertefullt. Storbritannia kastes ut på dypt vann.»

Aftenposten, NTB og Merkel klarer ikke få inn i hodet at når Storbritannia går ut så sier det noe om at det er EU som har et problem.

  • Ingen av sidene har noe positivt å hente, skriver Aftenposten på lederplass.

Det er tøv. Storbritannia gjenvinner nasjonal selvråderett. Hvis EU setter seg på bakbena kommer britene til å gå for en hard Brexit: dvs de forlater EU uten en avtale.

Googles norske sjef Jan Grønbech var på nyhetene i morges og sa at en stor del av norske selskaper vil være borte om ti år hvis de ikke tar digitaliseringen på alvor.

Per-Kristian Bjørkeng skriver om utviklingen av kunstig intelligens. Men hverken Grønbech eller Aftenposten tør å se sammenhengen mellom barnefattigdommen i Drammen og digitaliseringen. Robotene vil overta 47 % av alle arbeidsplasser i Storbritannia. Hva er tallet for Norge? De som får jobb må være kompetente. Hvordan skal en innvandrer fra Midtøsten kunne bli kompetent?

Onsdag lærte vi at bedriftene kan bruke språkkrav som filter for å unnlate å ansette personer som ikke kan yte maksimalt.

Aftenposten har en kommentator som tør å se virkeligheten i hvitøyet, og hun kommer utenfra: Frilansjournalist Anki Gerhardsen.

Hun tar for seg spesialenheten for fake news, faktisk.no og levner den liten ære. Opprettelsen av faktisk.no er et krisetegn:

Vi definerer offer og gjerningsmann, fordeler sympati og antipati og er alle sammen omtrent like sjokkerte over at folk der ute ikke stoler på oss, men begynner å sy sammen fortellingen selv.

Hvem er offer og hvem er gjerningsmann? Gerhardsen trenger ikke utpensle. Vi vet hva hun mener.

Hun stiller de riktige spørsmålene.

NRK har begynt med et nytt program på ettermiddagen, Studio 2. Igår handlet det om den israelske fotballklubben Beitar. Hilde Eggen Røislien var innkalt som ekspert. Beitar er høyreorientert, og i Israel vil det si at man kan gå langt. Det har med konflikten landet står oppe i. Røislien vet en del om det, men hun tilpasser seg NRKs skjema som er å fremstille Israel negativt.

Programleder Kristian Bendiksen er urban, polert og politisk korrekt, mer enn nødvendig. Man hører han nyter å kunne «spørre» om det ikke er merkelig at jødiske fotballsupportere kan betegnes som nazister? Da drar Røislien seg, men hun klarer ikke arrestere Bendiksen. Bendiksen utnytter det handlingsrommet han har i NRK som går i retning av å si nettopp det.

Hvilket leder til NRKs problem: De er på feil side.

Sidsel Wold var i Diyarbakir og hun kunne fortelle om kurdere som ikke får lov å drive nei-kampanje selv i sitt eget territorium. Erdogan omtaler nei-tilhengere som terrorister. I går var han tilbake i samme spor: Det største opposisjonspartiet CHP støttet terrorister.

Men er ikke dette slik NRK, Aftenposten, VG og alle de store mediene omtaler høyrepopulismen i Europa? De behandler ikke høyrepopulismen på egne premisser, men brennmerker den med adjektiver. Det er en sabotasje av den demokratiske prosessen.

Ved hvert eneste valg kommer storslegga frem: Den farligste av dem alle er presidenten for vår viktigste allierte.

Christina Pletten, korrespondent for Aftenposten i USA, skrev tirsdag:

Etter Trumps første ti uker, vi man være tilgitt for å sitte igjen med inntrykk av at hans administrasjon utelukkende består av ekstremister.

Utelukkende ekstremister? Hvem er det som har et problem, mon tro. Er det USA eller Aftenposten og Norge?

Mest lest