“Drama over,” skrev den litauiske presidenten Dalia Grybauskaite på Twitter. Nei, dramaet er såvidt begynt.

I flere dager har de stått på, alle topplederne i EU. Hvert land har sin agenda og sine interesser å ivareta. Og EU-byråkratene har sine egne jobber, organisasjoner og egen lukrative boble som for all del ikke må sprekke. Avtalen mellom Storbritannia og EU ble akkurat slik som den måtte bli: I siste minutt, enstemmig (den greske statsministeren truet med veto og fikk løfte om å forbli i Schengen som betaling for underskriften) og med bare fornøyde parter. For alle visste at den betyr ingen verdens ting. Den er et spill for galleriet. Og galleriet – det er de europeiske velgerne.

Storbritannia skal få en særstatus innen EU. Tja, hva er nytt der? De er ikke medlem av Schengen og har ikke gitt slipp på pundet. Og de krangler gjerne med samtlige medlemsland hver gang det er snakk om å lage unionen enda tettere og fastere. Nå skal Storbritannia, i følge den nye avtalen, «få slippe» å bli med på videre intensivering av EU. De ville vært en klamp om foten og en brems uansett, så det var nok alle parter glade for. De hadde ikke vært med videre uansett, men sikkert greit å få ned på papiret for å fylle noen linjer.

EUROPE_Cameron__3578338b

Det ble ikke så mye søvn at det gjorde noe.

Så hva var det med denne reforhandlede avtalen som var slik en suksess? Vel, ingenting egentlig. David Camerons tidligere jobb var som PR-mann og den jobben kan han enda. På pressekonferansen etter de avsluttede forhandlingene nevnte han til og med «medlemsskapet i det reforhandlede EU». Hvilket reforhandlet EU? Merkel og Hollande har allerede sagt at et reforhandlet EU er utelukket. Dette er bare en liten og helt uviktig særavtale for Storbritannia for at Cameron skal ha noen papirer å vifte med som liksom skal være avgjørende for hva de britiske velgerne stemmer ved folkeavstemningen som sannsynligvis finner sted i juni. Noen lettbarberte sosiale bidrag til arbeidsinnvandrere og noen utsettelser her og der. Ingenting som kommer til å spille noen rolle for britiske velgere i deres beslutningsprosess. For dem er det landets fremtid som står på spill.

ANNONSE

Så de britiske velgerne kommer ikke til å bry seg om denne avtalen. Det er helt andre ting som legges til grunn for de millioner av personlige beslutninger som skal tas. Akkurat som nordmenn har briter en sterk følelse av sjølråderett. Folk hisser seg til stadig opp over at beslutninger ikke lenger kan tas i eget land og at man må finne seg i alt som kommer fra Brussel. Så er det økonomien: Britene ble fortalt at London nærmest ville bli nedlagt dersom de ikke ville bytte ut sitt elskede pund med euro. Som vi vet, skjedde ikke dette. Heller tvert imot. Storbritannia importerer mer enn de eksporterer til EU, og EU trenger det britiske markedet. Dessuten er den britiske eksporten til resten av verden økende, mens den er synkende til kontinentet. Skrekkscenariet om eksportkrise faller dermed på stengrunn

Britene er et øyfolk – de har alltid følt seg litt utenfor Europa. Til daglig snakker de om Europa og mener kontinentet (det som ble isolert av tåke i kanalen) uten å inkludere sitt eget land.

article-2618288-1D80455300000578-566_634x435

Britene liker ikke dette med åpne grenser. Bare EU-byråkrater og globalister gjør det.

Det er heller ingen sentimentalitet å spore i forholdet til Europa. Europa er for britene noe som må reddes av britene hver gang en verdenskrig bryter løs på kontinentet. Ønsket om å «holde sammen» vil være fullstendig fraværende i den kommende folkeavstemningen. Det var dette ønsket som gjorde at Skottland såvidt ble værende i 2014.

Det er mange skotter som angrer på den sentimentaliteten nå. Og igjen vil Skottlands fremtid bli en del av en folkeavstemning. For skottene ønsker å forbli i EU. Det vil også Nord-Irland og også majoriteten i Wales. Dette skyldes i hovedsak økonomi. Alle disse tre landene mottar penger for små og store prosjekter fra EU. Det er England som betaler selvsagt. Som netto bidragsytere via EU. Så engelskmennene vil ut. Fordi det er så mange i Skottland, Nord-Irland og Wales som vil bli i EU, så må andelen av engelskmenn som vil ut måtte bli høy for å veie opp. Minst 53% av engelskmennene må stemme for Brexit hvis det skal skje, har noen regnet seg frem til ut fra dagens meningsmålinger.

Hvis Brexit skulle bli en realitet så kommer neste problem: Skottland. De har sovet på det nå og mange kunne gjerne tenke seg en ny folkeavstemning. Lederen av Scottish National Party, Nicola Sturgeon, har sagt at en omkamp vil kun bli aktuell hvis resultatet er et garantert selvstendig Skottland. Og stadig flere velgere lurer på om de kanskje ikke skulle sagt ja til uavhengighet allikevel. Hvis Storbritannia går ut av EU så vil denne gruppen vokse betraktelig.

1scottish_2678776b

Skottene sier ikke at de er briter, de er skotter. Walisere er walisere. Irer er irer. Det er stort sett bare engelskmenn og innvandrere som sier de er briter.

Men vi tar én folkeavstemning av gangen. David Camerons gamle venn og våpendrager Michael Gove meldte idag at han stiller seg til disposisjon for Brexit-siden. Gove er ikke noen frontfigur og han har selv innrømmet dette i tidligere intervjuer. Utseende mangler til å fremstå som en statsmann for britene, men politisk tyngde har han og han vil tiltrekke seg mange av de konservative politikerne som igjen vil tiltrekke seg velgerne. Førstesidene på de britiske avisene var mer opptatt av at Michael Gove har meldt seg til UT-kampanjen enn de var av EU-avtalen som var i havn. Nyheten om Gove ble lekket fra Downing Street, ble det sagt. Timingen forteller oss at noen kanskje syntes det var best om avtalen ikke fikk så stor oppmerksomhet? Eller at splitten mellom de to burde skje før Cameron kom hjem. Det må ha vært vanskelig for Michael Gove å ta beslutningen, men det ville vært umulig for ham å late som om han plutselig ble pro-EU. Mange politikere må velge side nå. De som vil UT kan nok fortsette som politikere selv om resultatet av folkeavstemningen blir «forbli». Men de politikere som vil forbli i EU kan sannsynligvis se seg om etter et nytt yrke etter en Brexit.

Close_up_of_Michael_Gove_at_Policy_Exchange_delivering_his_keynote_speech

Michael Gove – dyktig – men ingen smukkas med velgertekke.

Så vi venter nok fremdeles på lederen av UT-kampanjen. Og det har vært usedvanlig taust fra Boris Johnsons side. Han har, ikke minst, sin egen politiske fremtid å tenke på. Og han er ærgjerrig, Mr Johnson. David Cameron sa allerede før siste valg at han ikke ville bli sittende hele perioden. Finansminister George Osborne er arveprinsen, og det vet Boris Johnson utmerket godt. Hvis Boris nå går ut og støtter Cameron, så kan han legge håpet som fremtidig statsminister på hylla. Det er viktig for Boris at han er på den vinnende siden og kanskje ligger han lavt for å lodde stemningen i folkedypet. Her i en tenkt samtale etter Camerons tilbakekomst.

johnson_2183154b

What say you Mr Johnson? In or out?

Det er kun de som har britisk, irsk og Commonwealth statsborgerskap som får stemmerett. Dette er ikke noe man får automatisk, og selv vi utlendinger som har bodd her i 20 år, har ikke citizenship med mindre vi har søkt om det.

All British, Irish and Commonwealth citizens aged over 18 and living in the UK can vote. So too can troops stationed abroad and UK nationals based overseas who have been on the electoral register in the last 15 years.

Det er også usikkert hva som vil skje med EU-innvandrere og andre i tilfelle Storbritannia forlater EU og flere har allerede begynt å søke om britisk statsborgerskap. Det er to millioner briter i Europa også som lurer på om de kan bli der de er.

I de kommende månedene vil mediene være fulle av skrekkhistorier hvis landet forlater EU. Men migrasjonskrisen og EU-økonomien er for mange briter en verre skjebne så det er ikke lenger nødvendigvis så trygt å bli heller. Hvis man må velge mellom to usikre fremtidsutsikter så er det kanskje fristende å velge den hvor man i det minste har litt sjølråderett igjen?

Pluck

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629