Kommentar

Bildet: Forberedelser til nyttårsfeiring i Brussel, Europas hovedstad, 30 desember i fjor. Betongklossene er forsøkt kamuflert med busker og treverk, men de er klumpete og stygge. Man klarer ikke gjøre betongklosser til noe annet enn det de er. Foto: Francois Lenoir/Reuters/Scanpix

Oppfordringen om «å gå videre med tilværelsen» og gjerne besøke terror-spots så fort blodet er vasket vekk, strider mot menneskets dypeste instinkter.

Vi har sett mye terror på film, men likevel forstår vi hva som er fakta og hva som er fiksjon.

Hele kroppen reagerer når vi hører om et terrorangrep: Det er en bestemt følelse som sitter i lenge, og den henger sammen med «fare».

Kroppens fareapparat senser at det som foregår i Manchester, Stockholm, Paris, Brussel, London, St. Petersburg har betydning for vår hverdag og ikke minst barnas fremtid.

Dette er hva Daniel Pipes for en del år siden med et motbydelig uttrykk kalte «education by murder». Det er den prosessen som har eskalert i Europa de siste to år. Stadig flere terroraksjoner tvinger oss til «å se».

Folk lærer på tross av mediene. Ingenting var mer lærerikt for nordmenn enn bussene som blokkerte sidegatene til Karl Johan 17. mai. Nå vil noen spørre seg: Var det dette de beskyttet oss mot? Kunne dette skjedd i barnetoget?

Det er umulig ikke å stille det spørsmålet. Den eller de som detonerte seg selv i Manchester, ville ikke ha noen skrupler mot å gjøre det samme i Oslo. Det er en erkjennelse som knuser de fleste av nordmenns illusjoner om hva som ikke kan skje.

Det vil forandre vår måte å leve på. Folk vil ta mindre sjanser. Vurderingene vil være ulike, men noen vil velge fra ting de gjorde før uten særlig bekymring. Selv liker jeg ikke store ansamlinger av mennesker, særlig ikke på små områder. Slik vil flere tenke i tiden som kommer. Hvor er fluktveiene? Hvor god er sikkerheten?

Mange virksomheter vil merke det.

En dansk forfatter fortalte at stemningen slo imot henne da hun besøkte Paris etter terroren. Frykten lå over alt og hotellet hvor hun pleide å bo, visste ikke hva godt de skulle gjøre. Omsetningen hadde stupt. Turistene kom ikke lenger til Paris. Terror er dyrt, meget dyrt. På mange måter.

Hvis hverdagen har vart lenge nok, vender noe av vanen tilbake. Men vane er ikke ensbetydende med trygghet.

Neste terrorangrep smadrer denne forestillingen.

Terrortiltakene minner oss på hva som truer. Betongkolossene som sperrer inngangen til Nyhavn, forteller sitt tydelige språk.

De er heslige og ødelegger vårt bilde av hvordan en by skal se ut. Hvor lyder de alle vakre talemåtene om åpenhet og åpne grenser når man ser disse klossene?

Vest-Europas hovedsteder er i ferd med å bli omkalfatret, for ikke å si vansiret av terroren. De er ikke de samme byene som for bare noen år siden, og ikke kom og fortell at det ikke gjør noe med innbyggerne. Hver gang noe skjer, husker man på hvorfor sperringene er der.

Det forteller om en beleiret by. Beleiret av hvem? Det er en ubehagelig tanke. Mediene vil helst ikke snakke om det. Men alle vet.