Kommentar

Bildet: Fra markeringen utenfor katedralen i Manchester tirsdag kveld. Foto: Peter Nicholls/Reuters/Scanpix

 

Tirsdag kveld så jeg TV2 nyhetene to ganger. Det var nemlig noe svært uvanlig med rapporteringen fra Manchester. Den skulle informere om terrorangrepet, men endte ufrivillig med å avsløre noe langt verre: Avmakt.

Tidligere har nyhetsmedia fråtset i reaksjoner. Ofrene, terroren, og ikke minst terrorens årsaker og sammenhenger har aldri vært interessant for norske media – det har vært reaksjonene på terroren som har stått i fokus: Kjærlighetserklæringer, kosedyr, festtaler, sorg, sjokk, indignasjon, harme. Se så sjokkert vi alle er. Våre tanker går til ofrene og folket. Folk har holdt hender, klemt og trøstet hverandre. Politikere har forsikret at vi står sammen, mens hele problemet er nettopp at vi slett ikke står sammen lenger.

Intervjuobjekter har alltid vært ettertraktet, men de har aldri snakket om hva som driver terroristene: De har snakket om  kjærlighet, ikke la hatet ta over, og ikke la seg skremme av terroren. Alt skal være som vanlig. Vi skal trosse ondskapen, og late som den ikke ødelegger for oss. Javel? På hvilken måte stopper det ondskapen?

Hvor mange terrorister har kjærlighetserklæringene stoppet det siste året? Sikkerhetstjenester og politi, med tungt bevæpnet personell som spydspiss, har stoppet mange, mange terrorhandlinger i Europa de siste to årene. Men det snakker ingen om. Mislykkede terroraksjoner teller liksom ikke. Media vil ikke snakke om sammenhenger, store bilder, årsaker, maktbruk og tiltak. De vil rapportere om følelser.

I går var det imidlertid lite av denslags på skjermen: En slapp plakat som ropte på kjærlighet. En indignert dame som følte noen hadde stjålet religionen hennes og mente at hun representerte det ekte islam. (Akkurat som gjerningsmannen også gjorde, før han sendte seg selv direkte til Allah etter oppskrift fra eneste boken han leste) Det var gråtende ungdom som følte seg forferdet. En lite barn som synes terror er dumt. En pappa som dro sjokkert hjem til Norge med jenta si. Og så? Sport. Ikke et ord om «Det hvite raseriet» eller den store høyreekstreme faren man forsøker å selge som både svar og syndebukk. De kommer nok senere.

Det begynner å gå opp for både eliten og journalister at reaksjoner har ingenting med hverken analyse, nyheter eller tiltak å gjøre. Det er bare feelgood-TV.  Trøst til de urolige. Sirkus for folket. Det gjør godt, men det forklarer ingenting og gjør ingen forskjell. Det eliten, media og flerkulturens flokk trodde var tiltak, har vist seg å være totalt virkningsløst: Terroren fortsetter. Trusselen eskalerer. Splittelsen i samfunnet blir dypere og dypere. Ekstremistene flere og flere. Og nå er det ingen verktøy igjen i den flerkulturelle verktøykassen:

Alle teddybjørnene er vist. Alle blomsterhav sett. Alle gråtende mennesker flyter inn i hverandre. Alle unnskyldningene om utenforskap, mentale problemer, misforstått islam og «ensomme ulver» fra moskeens store fellesskap er repetert. Repetisjonene begynner å bli flaue, og det er nesten umulig å finne nye vinklinger etter så mange terrorangrep. Alt av reaksjoner er vist.

Det eneste alternativet som står igjen for redaksjonene nå, er å bevege seg ut i det umulige: Ekte analyse. Vonde spørsmål. Kjølige profesjonelle journalister som forlanger svar, søker etter ansvar, legger opp til hoderulling og setter alle terroraksjoner (som er framstilt som uforståelige enkelthendelser), i system, kontekst og sammenheng. Så alt danner et bilde som publikum kan se klart og tydelig, og som viser hvem som har ansvaret.

Dette er en helt annen verktøykasse. Den inneholder ikke følelse og reaksjon, men analyse og aksjon. Denne verktøykassen tilhører høyresiden, og ingen venstrevridde media orker å stikke henda ned i den. Det ville være et smertefullt nederlag og en innrømmelse av egen utilstrekkelighet. Det kunne også bli pinlig for noen i venneflokken. Enn så lenge prøver de å finne nye reaksjoner og vinklinger. Publikum har imidlertid fått nok av stearinlys og blomster nå. Avmakten sprer seg. Derfor var nyhetssendingen i går så hul, og derfor kommer TV2-redaksjonen til å nedgradere nyhetsverdien og skyve saken vekk, så folk glemmer og går videre.

Men kanskje ikke denne gang? Avmakt er alltid oppvarmingen til raseri. Engelskmenn har snart fått nok nå. For mange unge ble borte og ødelagt for livet, og ikke på grunn av en meningsløs ulykke: De ble ofre for farlig politikk, ført av naive og farlige politikere, med et farlig fokus på alt annet enn egne borgeres sikkerhet. Der har du ekte nyheter, men de nyhetene får du ikke se på det flerkulturelle TV2.