Det er helt utrolig. På rekke og rad står «forskere» frem og sier: «Vi må venne oss til terroren». Ståle Ulrichsen, Harpviken, Magnus Ranstorp. Til og med PSTs analysesjef Jon Fitje Hoffmann sa det samme etter fredag 13. november.

Dette er ikke «forskere». De har forlatt eller misbruker deres autoritet i politisk øyemed. Det kalles defaitisme. Faneflukt.

Kast et blikk bakover. På 70-tallet ble Tyskland hjemsøkt av rød terror. RAF erklærte også det borgerlige samfunn krig. Strategien var ikke helt ulik IS’ sin: Gjennom voldsaksjoner skulle de få det borgerlige samfunn til å kaste masken. I en tidlig fase hadde RAF betydelig sympati. Myndighetene fikk sjokk da en meningsmåling viste at 28 prosent i de yngre aldersgruppene hadde en viss sympati med Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Ulrike Meinhof. De var underdogs, helter mot systemet. Makta.

Slik IS-krigerne sannsynligvis er det i øynene til langt flere enn vi ville like å vite. Bildene av superutstyrte Ninja-soldater med topputstyr på raid i muslimske områder, vekker motvilje. Det er unfair. Mot «våre gutter». (Hvis «krigen» mot IS i Europas byer for alvor skulle trappes opp ville denne motviljen være en faktor, og den er det trolig allerede i interne overveielser.)

ANNONSE

salah-abdeslam-2_5495522

Foto: Overvåkingsbilde fra en bensinstasjon av Salah Abdeslam kort etter fredag 13.november. Jakten på krigerne, som trosser spådommer om at de er tatt, utdøende, knekt, all oppmerksomheten, og mangel på svar, som leder til og forsterker mystifiseringen, gjør at IS-krigerne blir larger than life.

Men spørsmålet: «Hva føler du? Hvem har du mest sympati med?» – blir ikke stilt, for de som styrer ønsker ikke svarene. Ikke for seg selv, og slett ikke for publikum som aner svarene.

Noe har skjedd

Ingen sa på 70-tallet at samfunnet måtte venne seg til at røde terrorister skjøt seg ut av fengsler, ranet banker, bortførte samfunnstopper, som leder av Industriforbundet og Arbeidsgiverforeningen (Hans Martin Schleyer) eller styreleder for Dresdner Bank, Jürgen Ponto. Tvertimot. Den tyske staten erklærte RAF krig tilbake.

raf.ensslin.baaderBilde av Gudrun Ensslin og Andreas Baader på café i Paris i 1969. RAF var forbundet med 60-årene og estetiseringen av deres politiske terror var og er eksisterende. Lærjakkene, mangel på respekt for lover og regler. Opprørsikoner. Også 60-tallets radikalisme og terror hadde sin egen estetikk. Foto: Astrid Proll.

Så hva har skjedd på disse 40-50 årene? Europa står overfor en bevegelse langt større enn RAF noen gang kunne drømme om. RAF hadde et omland, de preget Forbundsrepublikken og viste hvor stor skade selv en mindre gruppe kan påføre samfunnet hvis den er brutal nok. Man skulle tro at IS-trusselen ville utløse en mye større og sterkere reaksjon.

Men det motsatte er tilfelle. For hvert terrorangrep insisterer våre «forskere» og politikere på at vi ikke må gi etter for frykten, at vi må forsvare hverdagen.

Hverdagen er borte for lenge siden, og frykten er det nettopp de som bruker som våpen mot oss.

Det de mener med «frykt» er «reaksjon». Folk må for alle del ikke reagere.

Det går langt når man til og med sier at vi må venne oss til og forberede oss på mer terror. Da har «man» gått over en grense.

To ulike responser

Men er ikke det tilfelle? Må vi ikke forberede oss på mer terror?

Jo, men det er noe helt annet å si det hvis man identifiserer årsaken til terroren og foreslår mottiltak, enn å si at «sorry, vi kan ikke gjøre noe med det».

Det første roper på ansvar og handling. Det andre er underkastelse.

Det er underkastelse Europas ledere holder på med, og de har gjort det i lang tid. Til og med paven ser ikke forskjell på barmhjertighet og underkastelse.

Det har ikke velsignelsen med seg og det vekker dyp antipati i folket.

Folk er ikke dumme.

Etter 30 timer med CNNs Hola Gorani fra Place de la Bourse er vi ikke et spøtt nærmere å forstå hva som driver selvmordsbomberne. Det spørsmålet tillater ikke Gorani at blir stilt. Hvis en britisk eks-kontraterrorpoliti på toppnivå begynner å snakke om at man må se på de fundmantale årsaker, lyser det en rød lampe og spørsmålet avledes. Han mente selvsagt Molenbeek.

Denne unnfallenheten blir kringkastet i alle kanaler døgn etter døgn. Den tar motet fra seerne, tvinger dem til resignasjon og mismot, og salafister, islamister og jihadister kan kneise med hodet. De kjenner Europa godt nok nå. De hører underkastelsen i stemmen.

Demoraliserende forferdelse

Hvordan reagerer man på terror? Hvis et samfunn kun kan mobilisere sjokk og forferdelse, vil det virke demoraliserende. Våre medier kommer aldri med noe svar, om hvem de er de som sprenger flyplasser og metrostasjoner. Til tross for svarene ligger opp i dagen.

I stedet mystifiserer de dem som «ekstremister» og «terrorister», omtrent som de falt ned fra Mars.

Graden av selvforføring kjenner ingen grenser. CNNs Max Foster lot seg imponere av at en psykolog arbeidet i Det store islamske kultursenteret i Brussel. Det var et tegn på at moskeen og det belgiske samfunn var på samme side.

Hvis Foster hadde ønsket å vite hva han så, hadde han med letthet funnet ut at denne moskeen er et gammelt kulturbygg som Saudi-Arabia fikk overta gratis tilbake på 80-tallet, i en avtale med kong Bedouin, mot at Belgia fikk kjøpe olje.

Men med oljen kom noe mye mer: «gratis» studieplasser i Saudi-Arabia, og imamer som forkynte wahaabisme, en form for salafisme som hittil hadde vært ukjent blant muslimene fra Nord-Afrika, som Belgia hadde flest av.

Samfunnets støtter

De samme menneskene som sprer salafisme, er innlemmet som samfunnets støtter. De står der og smiler, vel vitende om at ingen i det offisielle samfunn tør å call their bluff. For det ville være det samme som at samfunnets støtter selv mister masken.

Hva er resultatet av denne kollaborasjonen?

Det er en legitimitetskrise. Vanskelig ord, som betyr: Folk stoler ikke lenger på de som representerer dem.

Det kalles i politikken for krise.

Demokratiet angripes utenfra at mennesker som bruker terror mot det sivile samfunnet. Samtidig styres vi av mennesker som for alt i verden ikke tør navngi hvor disse menneskene kommer fra, hva som driver dem og hvem som sprer ideene deres.

Det er omtrent som å sette seg selv sjakk matt.

Innordner seg

En belgisk journalist med ekspertise på terror ble intervjuet av Sky News og rakk og si at det var allment kjent i gaten hvor Salah Abdeslam hadde vokst opp at han var tilbake og ble holdt skjult. Ingen sa noe. Da han skrev dette, fikk han sinte reaksjoner. Der og da fikk Sky News «problematikken» rett opp i fanget. Men også de valgte å gå «forbi» og var mer opptatt av mulig backlash mot muslimer.

Det er en annen variant av underkastelsen.

For en god del år siden oppdaget islamkritikere ordet dhimmi og dets historiske opprinnelse. Det ble brukt over en lav sko, til man gikk lei av det.

Dhimmi betyr ganske enkelt ikke-muslimer som innordner seg islam.

Europeere er i ferd med å innordne seg. Terroren virker som en stor pisk og myndigheter, presse og forskere sier at dette må vi venne oss til, vi må ikke la oss skremme og fortsette som før.

Gradvis mister vi oss selv.

Slik blir hvert terrorangrep et nederlag på et mye større og alvorligere politisk nivå, ut over den menneskelige ødeleggelsen.

Vår medier, forskere og politikere omdanner terroren til et politisk nederlag. Det er den største kostnaden, og for hvert angrep er det som vi mister enda litt mer av oss selv.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629