Sakset/Fra hofta

Belgisk politi patruljerer i Brussel-bydelen Molenbeek. Foto: Francois Lenoir / Reuters / Scanpix.

 

I et mentalt okkupert Europa som langt på vei har avviklet intellektuell debatt om de viktigste spørsmålene i samtiden, er potensialet for skandale stort hvis noen drister seg til å spørre: Hvordan går det egentlig med denne flerkulturelle sameksistensen? Hva synes du selv?

I en spørreundersøkelse som er utført i Belgia på initiativ fra selskapet Survey and Action, stiftelsen «Ceci n’est pas une crise» (Dette er ikke en krise), den franskspråklige allmennkringkasteren RTBF og avisen Le Soir, har man gjort nettopp det. Resultatene viser med edrueliggjørende klarhet at sameksistensen med islam der til lands er et sorgens kapittel – det vil si: Den er ikke der.

Samfunnet er stadig mer splittet, lyder oppsummeringen fra RTBF:

Forholdet mellom muslimer og ikke-muslimer er spent og overfladisk, og det næres av klisjeer og det uuttalte.

Er det slik med Europas forhold til islam også, at de viktigste tingene er de som aldri blir sagt?

Resultatet er uansett at

samfunnet domineres av frykten og avvisningen av det som er annerledes.

At dette er situasjonen på stedene med betydelig muslimsk befolkning, trengte man bare å kaste et blikk på bostedssegregasjonen for å innse. Det gjelder ikke minst i Belgia, hvor undersøkelsen er gjennomført, men også i England, Frankrike og Sverige.

Hos respondentene kommer frykten blant annet til uttrykk ved at sju av ti mener at innvandrere ønsker å påtvinge sin levemåte.

Det finnes, særlig blant arbeiderklassen og de eldre, en veritabel følelse av invasjon, som om Belgia var gjenstand for muslimsk erobring.

Tilstrømningen av flyktninger har en skremmende virkning på 65 % av belgierne, går det frem av undersøkelsen. Folk har lett for å assosiere flyktninger med muslimer, og muslimer med terrorister. Terrorismen bidrar til disse generaliseringene, men mange mener åpenbart at de muslimske miljøene er delaktige i terrorismen:

Fire av ti belgiere mener at det muslimske samfunnet er medskyldig i terrorhandlinger.

Hvor fjern er egentlig den tanken når belgisk politi møter motstand hos folk i Molenbeek idet de arresterer Paris-terroristen Salah Abdeslam, eller når en tidligere dansk etterretningssjef sier at sympatien for terror i Allahs navn er stor i parallellsamfunnene?

43 % av de spurte sier at det å være belgisk ikke lar seg forene med det å være muslim. Disse holdningene gjenspeiles i det som blir sagt av muslimene som har svart i undersøkelsen.

70 % av de spurte muslimene sier at de føler seg som utlendinger, selv om de har belgisk statsborgerskap. 60 % mener at islam blir «angrepet for mye», en følelse som er spesielt utbredt blant kvinner, sannsynligvis på grunn av stridsspørsmålet om bruken av slør.

Vi befinner oss i en ond sirkel hvor det er dialogen som lider, oppsummerer RTBF.

Men så er spørsmålet: Fantes det noen som helst grunn til å vente seg noe annet?

Før innvandringsbølgen i moderne tid var Belgia splittet allerede – mellom den fransk- og den flamsktalende delen av sin egen befolkning, som dominerer hvert sitt geografiske område. Man har dermed også hver sine skoler, medier, akademiske miljøer og arbeidsplasser. Ekteskap på tvers av dette skillet er ikke spesielt vanlige heller.

Det er altså vanskelig å sosialisere mellom de to hovedkomponentene av Belgias befolkning, enda både Flandern og Vallonia tilhører den europeiske sivilisasjonen. Så hvordan kan det unngå å være tusen ganger vanskeligere mellom europeere og muslimer?

Saken er at Belgia i så måte er Europa i et nøtteskall. Det lar seg ikke trylle frem noen sameksistens mellom Europa og islam. Det eneste man kan gjøre, er å begrense skadevirkningene, og slutte å importere mer av problemet.

 
 

Kjøp «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» av Christopher Caldwell her.