Sakset/Fra hofta

Etter massedrapene i Brussel får offentligheten for ørtende gang tutet ørene fulle av sosio-økonomiske faktorer og hvor viktig det er å forebygge terror ved å lykkes med integreringen. I Norge oppfordrer PST-sjefen folk til å ta ungdommer i faresonen inn i «armkroken» – som om folk flest boblet over av emosjonell energi og generøsitet i en virkelighet hvor f.eks. halvparten av ekteskapene går i oppløsning.

De fleste fornemmer nok at det ikke er enda større generøsitet fra vanlige samfunnsmedlemmers side som vil løse problemene med terrorismen, men i all hjernevasken mister man grepet om vesentlighetene, og behovet oppstår for å rydde opp i forvirringen.

Utenforskap er ikke irrelevant, men det kreves noe mer for å bli terrorist, forklarer Die Welts Europa-korrespondent Dirk Schümer.

Mislykket integrering – med dette begrepet forklarer man gjerne desorienterte ungdommers forvandling til islamistiske attentatmenn. Men en mer treffende betegnelse lyder derimot: vellykket desintegrering. Det er hverken de oppvoksendes perspektivløshet, avbrutte skolegang eller følelse av utenforskap som får unge mennesker midt i Europa til å sprenge seg i lufta sammen med dusinvis – sogar hundrevis av ofre.

Hvis den analysen var riktig, ville vi hatt enda større problemer:

Hvor mange rotløse ungdommer med skoleproblemer ender av disse grunner som velorganiserte mordere? Hvis denne blodige forvirringen bare lå i mangelen på sosialarbeidere og fritidstilbud, mislykket språklig integrering og overdreven diskriminering, ville europeerne forlengst ha vært utryddet av sin egen ungdom. Det dreier seg om noe annet.

Den gir heller ikke noen tilfredsstillende forklaring på Brussel-terroren:

I virkeligheten var noen av de islamistiske drapsmennene i Europa blant de best integrerte i samfunnet vårt. En av selvmordsbomberne i Brussel hadde studert elektroteknikk, men endte til tross for gode vitnemål opp som bombemaker, og ødela gladelig livet for tusenvis av dødsofre, sårede og deres pårørende.

Utenforskap er ikke bare en utilstrekkelig betingelse for å bli terrorist (for hvor er de kinesiske selvmordsbomberne?). Ofte er det ikke engang en nødvendig betingelse. Schümer rekapitulerer flere eksempler:

Terrorpilotene i USA den 11. september 2001 var privilegerte stipendiater fra rike arabiske land, som i Hamburg boltret seg med kvinner, alkohol og fester, innen de etterstrebet et helt annet ettermæle enn den kjedelige sosiale tilværelsen kunne gi, ved å ta livet av flere tusen mennesker.

Mannen som slaktet den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh på åpen gate, var en tidligere sosialdemokratisk kommunalpolitiker som ikke kunne ett ord arabisk.

En av morderne i Charlie Hebdos lokaler arbeidet som sosialrådgiver for kildesortering av avfall i bydelen sin. Andre gjerningsmenn hadde gjennomgått nettopp de omskolerings- og utdannelsesprogrammene som i velmenendes menneskers øyne gjør unge migranter til blodtørstige terrorister når de mislykkes.

Hvilken brikke er det som mangler i puslespillet? De islamistiske predikantene.

De nye terroristenes virkelig foruroligende fellesskap er noe annet enn fattigdom og utenforskap. Før de drepte sine medmennesker som levende bomber hadde alle disse en gang velintegrerte fotballspillerne, familiefedrene, studentene eller selgerne, gjennomgått en styrt desintegrering.

Ofte har de tatt ugjenkallelig farvel med sine livsledsagere, foreldre og søsken, og i alle fall med det vestlige sivilsamfunnet og sine intetanende naboer. Drivkraften bak den dødelige impulsen, omskrevet med den moteriktige og svært eufemistiske betegnelsen ”radikalisering”, var i samtlige tilfeller en radikal form for islam.

Denne salafistiske varianten av et sykelig overlegenhets- og renhetsvanvidd har i flere år blitt spredt midt i Europa, og den har omgjort mer eller mindre integrerte ungdommer i Paris, Brussel og Amsterdam til blodige massemordere.

I Belgias tilfeller er det bare så altfor enkelt å påvise en viktig faktor, fortsetter artikkelforfatteren. Man har høstet som man har sådd:

Allerede i 1967 forærte den belgiske kong Baudouin den saudiarabiske monarken en forfallen moské i Jubelparken i Brüssel, ikke langt fra EU-institusjonene.

Mens belgierne forventet billige oljeleveranser, hentet den saudidominerte Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) stadig mer radikale predikanter, som kom med hatefulle utbrudd mot vestlig livsstil, Israel og mer tolerante varianter av sunni-islam. Noe av dette ble til og med overført på landsdekkende radio.

Det skulle gå svært lang tid før dette ikke lenger fikk pågå i fred:

Først i 2012 ble det – etter klager fra muslimer – for mye for de belgiske myndighetene, og etter massiv diplomatisk innsats måtte salafistpredikanten Khalid Alabri reise hjem til Saudi-Arabia. Men dette preventive tiltaket ble ikke fulgt opp av noen offentlig debatt om islamismens farer – alt skjedde i hemmelighet, og ble først offentlig kjent i forbindelse med Wikileaks-affæren.

khalid-alabri

I 2010 var det allerede for sent. Da hadde det, først og fremst i bydelen Molenbeek, etablert seg et selvbevisst islamistmiljø, som vervet stridende til den hellige krigen i Midtøsten. Samtidig fikk nettstedet Sharia4Belgium masseoppslutning.

Ikke noe av dette skjedde i hemmelighet. Molenbeek-mullahen Bassam Ayachi reiste som jihadist til Syria, og flere prominente menighetsmedlemmer døde i selvmordsangrep der, for siden å bli lovprist hjemme. I 2012 angrep Molenbeek-salafister den lokale politistasjonen, da en fullt tilslørt dame skulle avhøres.

Utviklingen skjedde altså ikke ved et uhell. Schümer kaller det en systematisk opprettelse av islamske terrorceller.

Og disse cellene forklarer hvorfor Europas mest ettersøkte terrorist Salah Abdeslam kunne holde seg i skjul i hjemtraktene i tre måneder. Da han omsider ble pågrepet, kastet ungdommer flasker på politiet, og viste på den månte sin betingelsesløse dyrkelse av jihad.

All praten om integrering og utenforskap og armkroker tjener til lite annet enn å lede oppmerksomheten bort fra et voksende miljø av religiøst, ideologisk og sosialet sammensveisede fiender av sivilisasjonen. Konfrontasjonen blir for ubehagelig, for man er redd for å virke diskriminerende og for at brede lag av muslimer havner i ekstremistenes klør. Det er lettere å legge skyld, ansvar og forpliktelser på seg selv, også om denne selvpiskingen er forgjeves.

Samfunnet betaler en dødelig pris for denne unnvikenheten:

Mantraet om at «dette har ikke noe med islam å gjøre» er villedende. Uten aksept for, og sogar offentlig støtte til, salafistisk islam hadde ikke Brussel blitt hverken rugekasse eller mål for de siste terrorhandlingene. Og uten hatprekener i moskeene hadde ikke 500 frontkjempere fra Belgia – mange flere enn fra noe annet europeisk land – reist til Syria for å ta liv.

Det er ikke samfunnets utilstrekkelige omsorg som gjør folk til mordere, fortsetter Schümer. Da ville jo andre marginaliserte personer enn muslimer også bli terrorister. Problemet er det han kaller en «blodig frelsesreligion som foreskriver krig, pinsler og mord». Og den manifesterer seg på så stor skala at det nærmest utgjør et eget samfunn:

Europas overbelastede sikkerhetstjenester har lenge visst at terroristene kan bevege seg som fisken i vannet midt i det grenseløse Europa, og alltid regne med hjelp fra sine sosiale miljøer.

Vi har i praksis IS-miljøer midt i blant oss, og vi vet ikke hvor mye skade de er i stand til å påføre oss. Ambisjonene mangler ikke. Vi vet ikke om det blir et atomkraftverk eller en barnehage neste gang.

 

Die Welt