Kommentar

For bare ganske få år siden var det sjåførene som var utrygge i drosjene. Nå er det omvendt. Nå er det passasjerene som er utrygge. Og de føler seg utrygge på offentlige godkjente sjåfører.

Det sier både noe om sjåførene og kontrollsystemet, dvs. taxinæringen og offentlige myndigheter. De tar ikke problemene på alvor.

Det er grunn til å ta denne utviklingen på største alvor. Trusselen gjelder kvinner og jenter. Det er de som er utrygge i offentlige drosjer. Først var det pirattaxier, nå er det de godkjente.

Vil norske kvinner finne seg i en slik utvikling? Slik svenske myndigheter ser ut til å ha gjort? De har mistet kontroll med utviklingen, delvis fordi myndigheter og mediene ikke våger sette navn på problemene.

Men utviklingen har kommet langt her også.

I en undersøkelse analysebyrået InFact har gjort for VG i forrige uke blant 1071 kvinner i Oslo, Bergen og Trondheim og Stavanger viser det seg at 20,8 prosent har opplevd «truende eller ubehagelig oppførsel fra en drosjesjåfør».

Hver femte kvinne har hatt ubehagelige opplevelser. Det er mange. Det tyder på at problemene er utbredt. At det ikke er noen få sjåfører som ødelegger for mange, men at holdningene er utbredt.

Drosjeyrket er et serviceyrke. Det bygger som alt annet på tillit. Seksuell krenkelse er en meget alvorlig forbrytelse, ikke minst i de landene sjåførene kommer fra. Men de synes altså at det er OK å forulempe norske jenter. Det er det doble budskapet de sender, og som norske jenter utmerket forstår. Det er også budskapet til det norske samfunnet: «Vi respekterer ikke kvinnene deres.»

Hvis rollene var byttet om: hvis norske sjåfører tafset på muslimske jenter, ville resultatet vært drap og norske medier hadde startet en kampanje mot rasismen.

Men det er ikke slik det er: rollene er absurde. Det er gjestene, innvandrerne som betrakter norske jenter som fritt vilt. Hvordan reagerer det norske samfunnet? Det er brydd, beskjemmet. Det ønsker ikke å lage bråk, det vet at det blir bråk om man tar opp dette i sin fulle bredde.

Man har latt ting få utvikle seg og har unnlatt å sette ned foten. Man nøyer seg med å ta de verste utslagene, men politikken, de dypereliggende årsakene vil man ikke røre ved.

I Oslo kunne utenlandske sjåfører svindle staten for 500 millioner kroner i skatt før det ble tatt affære. En stor del av disse pengene har havnet i Pakistan. I mange år har tollen på Gardermoen avslørt store kontantbeløp. Straffen har vært på symbolske 2-3 prosent av summen. De resterende 97 prosent har vedkommende fått tilbake. Hvilket signal gir det? Slikt sprer seg med en gang i miljøene: Det er bare å holde på. Først nå, etter lang tid, skal boten settes til 20 % av beløpet. Men hvorfor ikke 100 %, hvis vedkommende ikke kan sannsynliggjøre hvor pengene kommer fra? Det er ingen grunn til å smugle penger i cash, hvis de er skaffet på redelig vis.

Det er det norske samfunnet som tilpasser seg ikke-vestlig, dvs. mannssjåvinistisk pakistansk/marokkansk/kurdisk/irakisk/ afghansk kultur, i multikulturalismens navn.

Nå er det døtre, kjærester, koner og frie kvinner som betaler prisen.

Hvis VG hadde turt, hadde det kunnet se mye større konsekvenser av drosjetrakasseringen: Norske kvinner vil neppe finne seg i at de er utrygge i taxi.

Hva gjør de/vi? Det første er en segregering av tjenestetilbudet: norske sjåfører får mye å gjøre, og kundene vil kun sette seg inn i deres biler. Det kan skje ved spesialoppringing, men også på holdeplassen. Kundene har rett til å velge bil. Det kan bli mye ubehageligheter av slikt. Skal Likestillingsombudet inn og spørre kundene hvorfor han/hun velger en norsk sjåfør?

Vi er igjen tilbake til spørsmålet: skal man utsette seg for risiko i antirasismens eller selvbildet til det offisielle Norge og innvandrernes navn? De fleste vil si nei.

Hva kommer Kari Helene Partapuoli til å si til sin datter når hun skal ta drosje alene hjem etter en tur på byen?

Det er det det koker ned til.

Taxinæringen er i stor grad overtatt av- eller avhengig av sjåfører med utenlandsk bakgrunn. Systemet er tilpasset dem. Ledelsen ønsker ingen konfrontasjon. Man praktiserer ikke en gang dagens regelverk.

Drosjenæringen har alltid vært litt cowboy. Men det var før sjåførene anså at de hadde rett til damene som satte seg inn i bilen.

I løpet av de fem årene jeg har kjørt har jeg aldri blitt kontrollert. Ingen kontroll om vi har ID-kort, kjører på riktig taxameter, er ordentlig kledd og ikke samarbeider med pirattaxinæringen. Vi driver et serviceyrke. Det er det mange som ikke har fått med seg, sier Jan Knudsen til VG.

Er drosjenæringen symptomatisk for resten av samfunnet? Innvandrere har mer eller mindre overtatt en næring, mange av dem er muslimer. Etterhvert utvikler det seg det man kaller ukultur: underslag i massivt omfang, og nå også tafsing på de kvinnelige kundene. Sier det noe om mangel på grensesetting? Om at man ikke våger å si fra?

I så fall holder det ikke å arrangere etikk-kurs på nett. Det er noe helt annet som trengs.

Reportasjen: Kjemper for tryggere taxi, av Aslaug Tangvald-Petersen, sto på trykk søndag 22. november.

Bakgrunnen var sju tilfeller av voldtekt eller seksuelle handlinger mot taxi-passasjerer i Stavanger. Politiet har bedt kvinner om å ikke ta taxi alene.