Kommentar

Alle som hørte morgennyhetene fredag, stivnet. Drosjesjåfører forgriper seg på handikappede passasjerer, mindreårige de er betrodd, ofte i faste oppdrag, som å kjøre ungene til skole eller annen type aktivitet.

Handikappede!

Onsdag var det kvinnelige taxipassasjerer som kunne fortelle at de ikke fikk sitte i fred. Jentene ble klådd på eller fikk slibrige tilbud, sjåføren nektet å stoppe ved riktig adresse osv. NRK later til å ha blitt tatt på sengen: Responsen var stor, det har strømmet inn med rapporter om tilsvarende overtramp.

NRK har den siste tiden mottatt en rekke henvendelser fra kvinner som forteller at de er blitt seksuelt trakassert under drosjeturer.

Men det stopper ikke der; også de svakeste av de svake – handikappede – er utsatt. En mor fortalte om da datteren på 14 kom hjem, rystet og opprevet. Sjåføren hadde forsøkt å kysse henne.

Det har vært flere saker. Bilene kjører ikke den ruta de skal, de velger en lengre rute.

Man har hørt enkelthistorier over lang tid. Klager er sendt inn, uten at noe skjer. De legges vekk. Selv grove saker henlegges. Først når mediene tar det opp, blir det en reaksjon. Er det damage control eller vilje til å gøre noe? Skepsisen er berettiget.

Oslo kommune møtte drosjenæringen og politiet fredag for å drøfte tiltak. Det virker ikke tillitvekkende. Disse problemene har man visst om i lang tid, og det gjelder ikke bare drosjenæringen. Den politiske korrekthet er overømfintlig for kulturkollisjoner og tåler ikke å høre om «invaderinger» og grensekrenkelser, som dette jo er. Man er overømfintlig for at ikke-europeere krenkes, men vil helst tie om når det skjer den motsatte vei.

Først når noe utenfra slår inn, tvinges man til å ta det opp. Men tør man gå i dybden?

Aftenposten behandler saken på lederplass: Taxi skal bringe deg trygt hjem.

At de ikke gjør det, er helt uakseptabelt. Men avisen nøyer seg med å fordømme.

Den konstaterer f.eks. at det ikke finnes noen klageinstans for taxinæringen i Oslo. Hvorfor ikke? En servicenæring som frakter titusener av mennesker og lever av folks tillit, har ingen klageordning. Er det tilfeldig?

Når det kommer til det følsomme spørsmål om sjåførenes bakgrunn, har Aftenposten en fiffig forklaring:

Flere av kvinnene som NRK har intervjuet, sier at trakasseringen er begått av en taxisjåfør med utenlandsk opprinnelse. Dette er statistisk sett rimelig, siden en stor andel av sjåførene i Oslo har sin bakgrunn fra andre land.

Men det avisene glemmer å spørre om, er hvordan det var før næringen skiftet karakter. Var det vanlig at kvinnelige passasjerer kunne være utrygge på sjåføren? Jeg tror de fleste vil være enig i at det var uhyre sjelden.

Men Aftenposten innrømmer at trakasseringen også har en kulturell side.

Men det er samtidig grunn til å tro at noe av trakasseringen har sammenheng med kvinnesynet i kulturene de kommer fra. Vi vet at i enkelte land regnes kvinner som fritt vilt dersom de ferdes ute alene.

Fritt vilt. Det er et sterkt uttrykk. Betyr det at norske kvinner er fritt vilt når de tar drosje hjem om natten? Det uttrykket bruker ikke Aftenposten om Norge, men bruker det om «enkelte land» for å vise at sjåførene kommer fra land hvor det er enda verre. Deres oppførsel er om ikke unnskyldt, så i det minste «forklart».

Men hva om det er norske kvinner som er fritt vilt? I mer eller mindre grad, avhengig av situasjonen. Hva om det er situasjonen som bestemmer hvor langt man tør gå? Er det slik at hvis kvinner er alene i en mørk natt, så er de prisgitt, da er de «bytte»? Hva slags syn på norske kvinner er dette? Hva sier det om disse «kulturers» forhold til det norske samfunn? For når man sjikanerer og krenker kvinnene, ydmyker man samtidig mennene. Det vet sjåførene fra disse landene meget godt. Er også dét en komponent? Jeg vil bestemt mene at svaret er ja, og jo lenger samfunnet venter med å reagere, desto større blir appetitten på kvinnene og forakten for mennene.

Men Aftenposten forfølger ikke tråden med de handikappede. Den lar de ligge, for den er så ubehagelig at man rygger tilbake. Hvilke kulturer er det som godtar at handidkappede jenter er fritt vilt? Det spørsmålet tør man ikke stille.

Overgriperne det ger er snakk om, er mennesker som ikke har noe i en servicenæring å gjøre, og som burde dømmes til strenge straffer. Kan det være noen tvil om det?

Man vil ikke se hele bildet. At det har noe med holdning til annerledeshet og menneskets verdighet å gjøre. Det går en tråd fra disse overgrepene til angrep på homofile i norske og europeiske byer, for ikke å snakke om Irak og andre plasser.

De som er annerledes, de som er svake, er bytter, enten man er kvinner, handikappede, blinde eller homofile. Det er ikke vanskelig å se at det er visse fellestrekk i måten man behandler dem på. Men gjør man det, blir man konfrontert med noen meget ubehagelige spørsmål. Det vil man helst slippe.

Men eksemplene blir stadig flere, og mønstrene blir tydeligere. Folk vil reagere i hverdagen ved å sikre seg mot å komme i kontakt med «kulturer» som man vet kan representere en fare. Mennesker gambler ikke med sine barn eller kvinner.

Hvorfor vet vi så lite om noe som er så viktig for oss? Hvorfor får vi så liten hjelp av mediene?

NRKs egen sending onsdag ga noe av svaret på hvorfor man lar det skure. En førsteamanuensis fra Trondheim, spesialist på seksuelle overgrep, ble bedt om å forklare hvordan slikt kan skje. Men det kunne han ikke. Han hadde ikke noen forklaring. Annet enn å snakke om holdninger og kulturforskjeller. Mennene var ikke vant til at kvinner hadde så stor frihet, lød det unnskyldende.

Amanuensisen som skulle vite, visste ingenting, og alle med et minimum av realisme forsto at det er fordi han ikke tør eller vil vite.

Hva da med den institusjonen som holder seg med en forsker som ikke tør vite ubehagelige svar på det han har spesialisert seg på? Kan det bli mer absurd? Problemet er alvorligere for samfunnet som har slike institusjoner. Det betyr at uviljen mot å vite er institusjonalisert.

It takes two to tango.

Disse unnavikerne blir de perfekte partnerne til mennene som går på jakt etter bytte. Drosjebilen er et ypperlig sted for slik jakt, og man får et bestemt inntrykk av at en del søker seg til jobben fordi det gir slike «muligheter». Det blir et slags uoffisielt frynsegode. I helgene og i julebordsesongen gis det ekstra muligheter.

Er dette stigmatisering, sier du? Men husk da på: Det ville vært helt ok om jeg skrev slik om det gjaldt hvite, norske menn. De er svin, det vet vi jo. Men hvis man så mye som antyder at visse fjernkulturelle menn utnytter sin posisjon, kommer det røde kortet opp med en gang.

Slik kognitiv dissonans eller galskap kan man leve med, og man vil sågar påtvinge andre den samme galskap. Men lever de selv slik i hverdagen? Sender de sine døtre hjem alene etter en kveld på byen? Det hører vi intet om.

Imens minner virkeligheten om et isfjell der bare toppen stikker opp.