Sakset/Fra hofta

I et skummelt strøk av en millionby på et annet kontinent i en noe mer eventyrlysten fortid, praiet jeg en gang en taxi. Stor var forbauselsen da jeg satte meg inn og oppdaget at førersetet var fysisk adskilt fra resten av kupeen med skuddsikkert glass. På et strategisk punkt var det en åpning til levering av kontanter, på et annet et slags gitter til passasje av lydbølger.

Drosjekusken gav et riktig hjertelig inntrykk, men merket nok raskt at jeg aldri hadde sett en tilsvarende innretning før, og var ikke snauere enn at han innledningsvis konverserte hyggelig om nødvendigheten både av buret og nødsambandet. Han forsikret meg om at han aldri var blitt ranet eller pistoltruet etter installasjonen, selv om det fortsatt hendte at passasjeren stakk av uten oppgjør for turen.

Smart, tenkte jeg. Der og da ante jeg naturligvis ikke at jeg flere år senere skulle komme til å tenke at en tilsvarende innretning også kan ha mye for seg dersom det sitter en ransmann, voldsmann eller pistolmann bak rattet i drosjen, med passasjeren som det potensielle offer.

I kriminalnoveller fra gamle dager kan man lese om drosjesjåførers utmerkede samarbeid med norsk politi. I dag samarbeides det kanskje vel så mye med ummaens moralpoliti:

I den nye boka «Om håpet glipper, er alt tapt» intervjuer Amal Aden homofile med minoritetsbakgrunn om utfordringer og problemer. Blant annet tar hun tak i somaliske taxisjåfører som følger med på hvem som går inn og ut av utesteder hvor det selges alkohol.

I boka forteller hun om en homofil gutt som blir banket opp av en taxisjåfør etter en kveld på byen. Taxisjåføren kom også med drapstrusler.

Taxiholdeplassen det skrives om ligger på rett utenfor London Pub i Oslo, Oslos elste homopub.

Et obligatorisk glassbur i Oslos drosjer, kanskje også obligatorisk GPS-sporing av kjøretøyet (nødsambandet får kunden ta seg av) ville ikke i seg selv løse problemet med innrapportering av enkeltpersoners moralske levned, til det får man benytte karnevalsmasker fra Venezia eller noe. Men det ville i det minste redusere passasjerenes sikkerhetsrisiko, hvis det virkelig er praktisk, juridisk, kulturelt og demografisk umulig å rydde opp i en snuskete bransje man ikke kan unnvære.

– Sjåføren snakket hele tiden, så jeg la ikke merke til at vi kjørte en annen vei før det var for seint. Sjåføren ble raskt veldig nærgående. Når jeg skjønte at vi var på ville veier reagerte jeg raskt og sa «Oj her bor tanta mi, så jeg hopper av her». Da ble det fort ubehagelig, sier Deborah Darling til Blikk Nett.

– Sjåføren tok hånda mi og la den i skrittet sitt – som var fullstendig blottet. Da valgte jeg å forsvare meg. Jeg tok et godt knipetak og vrei, for så å kaste meg ut av taxien. Jeg la på sprang uten å vite hvor jeg var – og uten penger. Hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde forsvart meg er umulig å vite.

 

Blikk: Overvåker homser