Kommentar

 Det heter seg at det er av barn og fulle folk man skal høre sannheten, men en gang i blant kan også lovens voktere bidra med særdeles verdifulle formuleringer. Jeg har selvsagt et helt spesielt gullkorn i tankene, tilskrevet den røffe politisjefen og senere borgermesteren i den minst like røffe storbyen Philadelphia for noen tiår siden, Frank Rizzo: ”A conservative is a liberal (=amerikansk for en på venstresiden) who has been mugged (=ranet).”

 

Sitatet dukket opp i minnet da jeg nylig leste Anders Giævers noe uvanlige ytring i VG med tittelen: Historien om to ran. I løpet av få timer hadde artikkelen, som ble publisert under rubrikken ”Meninger,” fått 200 kommentarer (tallet har i skrivende stund vokst til over 400), de aller fleste uttrykkende full og uforbeholden støtte; jeg våger å påstå at slikt ikke akkurat er hverdagskost når politisk rettenkende journalister skriver om brennende samfunnsspørsmål og det alminnelige lesende publikum tillates å si sin mening i avisens elektroniske spalter. Men samstemtheten fremstod som ektefølt og personlig, for denne gang skrev Giæver mer som far enn som journalist, fikk man inntrykk av. Han slo an en tone som åpenbart vakte gjenklang hos folk; den skrivende og de lesende så kriminalreportasjen gjennom samme prisme idet den klart uttrykte mer støtte og omtanke for ofrene enn for de såkalt marginaliserte, altså for skurkene.

 

De to ransofrene Giæver omtalte var begge unge gutter da forbrytelsene fant sted, den ene var dessuten hans sønn. Det første ranet fant sted i Oslo, det andre i New York. Sammenligningen mellom de to falt ikke ut til norsk fordel.

 

Giævers eldste sønn og en jevnaldrende kamerat ble for noen år siden på trikken i Oslo fratvunget 200 kroner av en litt eldre gjeng ungdommer; det var fra kameratens lommebok at pengene ble tatt. En voksen som hadde sett det hele, men ikke grepet inn, sa etterpå at de måtte melde saken til politiet. Disse var imidlertid ikke videre interessert da mødre og sønner forsøkte å anmelde forholdet samme ettermiddag, forteller Giæver (”kan dere komme igjen i morgen, det er vaktskifte om bare en halvtime?”). Verst var det likevel da de av ofrene gjenkjente gjerningsmennene var blitt tatt, for hva førte dette med seg? Jo, tilbud om et såkalt ”forsoningsmøte” mellom de to ”partene,” hvilket slett ikke føltes som noen meningsfull opplevelse. Ingen unnskyldning, ingen penger tilbake. Det var siden alltid ubehagelig når de møtte noen av ranergjengen på Grünerløkka.

 

Et par år senere var det Giævers nest eldste sønn som ved samme alder ble fratvunget sin iPhone av fire eldre gutter i Brooklyn, New York. Politiet ble varslet av en nærværende voksen tilskuer, kom umiddelbart til åstedet og fakket to av ungdomsranerne. Disse ble lekset opp etter alle kunstens regler og diverse myndigheter ble koblet inn i saken; det var åpenbart at de ”meant business.” Dessuten fikk offeret, den 14 år gamle sønnen, en ”protection order:” Hvis gjerningsmennene på noe vis kommer nær deg igjen, ring da dette nummeret og vi er over dem omtrent før telefonen har sluttet å ringe. I New York gjaldt nemlig nulltoleranse for kriminalitet. ”Three strikes and you’re out” heter det, et uttrykk som stammer fra baseball-språket, men som de siste tjue år er blitt nærmest en strenghetens trylleformel for mange amerikanske storbyer som stod overfor store og voksende kriminalitetsproblemer. Nå fjernes skurkene raskt fra gatene alt ved tredje forbrytelse, og resultatet er et vesentlig tryggere liv for vanlige, lovlydige borgere.

 

Det var ingen tvil om at offeret ble tatt bedre hånd om i New York-varianten av historien enn i Oslo. Inntrykket jeg satt igjen med av artikkelen, for hva det nå er verdt, var at far Anders Giæver så definitivt foretrakk den amerikanske måten å gripe fatt i saken på, mens den liberale journalisten med samme navn slet med å feste en tilsvarende og mer generell konklusjon på papiret.

 

Få dager før Giævers artikkel hadde en annen, men delvis beslektet, historie  truffet nyhetsmediene midtskips. En tiårig gutt var blitt forsøkt ranet av to karer på Helsfyr i Oslo, men en mann på 30 og en ungdom på 17 år hadde grepet inn til fordel for den lille gutten. Ikke bare hadde de stoppet ransforsøket, men de hadde grisebanket fyrene med ikke ubetydelige skader til følge. Det blusset umiddelbart opp en debatt i offentligheten om hva menigmann skulle gjøre om han ble vitne til pågående kriminalitet, og ganske spesielt om vanlige borgere har rett til å bruke makt i slike sammenhenger. Jeg vil gjerne se Giævers artikkel og politiets og medienes reaksjoner på barneranet på Helsfyr i sammenheng, ganske spesielt siden vi nå har en borgerlig regjering som kanskje kan tenkes å slå inn på en ny kriminalpolitikk.

 

En million mennesker som opplever noe forferdelig, er statistikk, mens enkeltmenneskers ulykke derimot er noe vi i langt større grad kan ta innover oss og forstå emosjonelt, selvsagt i særdeleshet om de rammede står oss nær. Dette gjelder også på forbrytelsenes område der flere og flere nordmenn blir direkte berørt. Selv har jeg til nå vært lykkelig forskånet fra å oppleve at noen i familien er blitt offer for voldskriminalitet, men jeg vet at slikt hell i noen grad er tilfeldig og ikke kan påregnes å vare evig. Dertil er forbrytelser blitt for vanlige i det nye Norge. Den 12 år gamle sønnen til en arbeidskamerat er blitt mobiltelefonranet av en gjeng mørkhudete ungdommer på Aker brygge mens en eldre venn av meg ble slått ned av to afrikanere, han tror somaliere, og frastjålet 3-4 tusen kroner ved gamle Østbanen; dette har også for meg gitt ransbølgen i Oslo kjente ansikter, det hele er ikke bare tall lenger.

 

Man forventer innsats av politiet når slikt skjer. Noen blir da også møtt med kompetanse og tjenestevillighet (min venn som ble slått ned og ranet, opplevde dette), mens andre sitter igjen med et inntrykk av et halvhjertet politi som helst ikke vil bli brydd, og som iallfall ikke gjør særlig mye for å ta skurkene. Inntrykket kan være feil, men det er svært uheldig om det fester seg. Å dømme ut fra media er det farlig mange som er misnøyde med politiets innsats når de trenger dem som mest.

 

Intervjuer med representanter for politiets ledelse er ofte skuffende forestillinger i så måte. I forbindelse med ransforsøket mot tiåringen på Helsfyr og basketaket etterpå holdt to av sjefene i oslopolitiet (visepolitimester i Oslo, Roger Andresen, og sjefen på Grønland politistasjon, Kåre Stølen) pressekonferanse; det var tross alt blitt et voldsomt oppstyr i media i sakens anledning. Etter noen tilsynelatende obligatoriske innledende forsikringer om at ran var uakseptabelt (det skulle blott bare mangle…) og at man nå ville danne en egen gruppe i politiet som spesielt skulle fokusere på å bekjempe ran i hovedstaden (hvorfor var dette ikke gjort før om man mente det var et effektivt tiltak?) kom sjefene over på det som virket å være deres hovedanliggende.

 

For det første fikk man de vanlige påstandene om at ”Oslo er en trygg by.” Tja, det avhenger vel en smule av hva man måler tryggheten opp mot, og sammenligner man med samme by i tidligere tider, så faller påstanden flatt til marken på sin egen urimelighet. Svært mange osloborgere er rett og slett uenige med politiledelsen i dette spørsmålet. Hverdagen oppleves som utrygg, og følelsen er ikke psykiatrisk fundert.

 

Deretter kom polititoppene inn på det spesielle ved akkurat dette barneranet (det før utenkelige, ran av barn, er i seg ikke noen sjeldenhet i vår by lenger), nemlig at ransforsøket var blitt stoppet av neveføre menn som hadde banket opp/mishandlet ransmennene med betydelig hardhet. Dette var sterkt å kritisere, fremgikk det, altså dette at det var blitt brukt vold, til og med overdreven vold, det minnet om selvtekt. Andresen og Stølen advarte deretter for jeg vet ikke hvilken gang vanlige borgere mot å gripe inn mot forbrytere; det rette var å ringe politiet og varsle, men så la det bli med dét slik at ingen ble skadet. Jeg kan skjønne dem dersom de utelukkende hadde borgernes egen kortsiktige fysiske sikkerhet i tankene, men der stopper også forståelsen.

 

For slike råd fra politiledelsen samsvarer ikke med godtfolks rettsfølelse hvilket også avisenes kommentatorfelt til fulle gav beskjed om. Barneranere og voldtektsmenn og en del andre forbrytere i lignende kategorier skal stoppes nærmest uansett, slik jeg og de aller fleste andre voksne og ansvarlige føler det, og dersom det for vanlige borgere krever mer vold å sørge for at så skjer enn det ville gjort for politifolk, så ”tough luck” for skurkene. Det bør være en SVÆRT høy grense før en som griper inn og stopper en forbryter, tiltales for urimelig voldsbruk.

 

Tematikken henger selvsagt sammen med at folk flest gjennomgående, og med dyp beklagelse, oppfatter politiet som ikke særlig effektivt og dessuten med et fokus som ikke i all vesentlighet er rettet mot hovedoppdraget: å stoppe alvorlig kriminalitet og å fange skurker. Det blir litt for mye voldsforskning og dilldall på Politihøyskolen, får vi inntrykk av, og også ute i det som skulle være aktiv tjeneste, blir det for mye personalmøter, rapportskriving, snikksnakk og aktivitet rettet mot liksomkriminalitet mens innsatsen mot de virkelige forbryterne blir underprioritert. Vi, folket, er redde for at politiet gradvis mister sin Fantomet-dimensjon (”Hard mot de harde;” men alltid rettferdig!) og blir mer og mer lik andre store og tungrodde offentlige institusjoner. Det er så absolutt ikke dette vi vil, for i utgangspunktet støtter vi politiet med alt vi kan og har og vil intet heller enn at de skal lykkes i sitt arbeide. Inntrykket er videre at ineffektiviteten skyldes det politiske trykket ovenfra, via et politidirektorat fylt av riktige venstremeninger og Killengreen-mentalitet.

 

Denne utviklingen trenger ikke fortsette. Den nye regjeringen har her en unik mulighet til allerede fra begynnelsen av å sette sitt stempel på den offisielle tenkningen rundt kriminalitetsbekjempelse i Norge ved å gi klart uttrykk for sine prinsipielle holdninger på området. Jeg forventer faktisk at de gjør det, for en regjering utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet bør fra Dag 1 markere at ”lov og orden”-politikk er en av hjertesakene. Dette trenger ikke engang i første runde koste budsjettpenger, det er tilstrekkelig å si klart fra om egen grunnholdning dersom nå denne er som jeg håper. Selvsagt mener jeg ikke at justisminister Anundsen skal gripe direkte inn i hverken politiets eller domstolenes arbeid, noe som ville være feil i henhold til vår statsskikk, men det er ikke ukjent at det politiske nivået gir ”føringer” inn i de ulike etatene. Det er heller ikke ukjent at ganske mange i samme etater er meget lydhøre overfor slike ”føringer,” så endringer i praksis trenger ikke alltid forutgås av lovendringer.

 

På lengre sikt vil sterkere lut, både politisk og økonomisk sådan, være nødvendig for en effektiv kriminalitetsbekjempelse. Ett moment i dette kan være å erstatte norsk dikkedare- og dialogpolitikk overfor unge lovbrytere med elementer av det betydelig tøffere amerikanske systemet som ble omtalt ovenfor. I blant annet New York har det vist seg meget effektivt som altså Anders Giæver fortjenstfullt, om enn kanskje en smule motstrebende, innrømte. Et annet moment vil være å redusere tilstrømmingen til vårt land av mennesker som erfaringsmessig står for en uforholdsmessig stor del av voldskriminaliteten i samfunnet, det vil i første rekke si innvandrere/asylsøkere fra Nordafrika og Midtøsten. Her er gruppetenkning dessverre på sin plass om man skal få effekt på samfunnsnivå. Deres rettigheter til å reise fritt og kreve asyl hvor de måtte ønske må vike for vår rett til å gjennomføre effektive kriminalitetsreduserende tiltak i eget land. Norske myndigheters forpliktelser er først og fremst overfor egne borgere, ikke overfor utlendinger.

 

Det foreligger i alle velfungerende samfunn en uuttalt kontrakt mellom de styrende og de styrte, altså oss, borgerne: Vi avstår fra voldsbruk og er lojale mot lover og regler som kommer ovenfra, mot at de sørger for vår sikkerhet. Sprekker kontrakten, så sprekker samfunnet, da blir det dysfunksjonelt og farlig. At politiet så nitid hegner om sin eksklusive rett til å bruke vold på vegne av oss alle, er en manifestasjon av hvor fundamental denne samfunnskontrakten er.

 

Da er det av største viktighet at de styrende holder sin del av avtalen, og på en slik måte at befolkningen virkelig føler at så er tilfellet. Gjør regjeringen, rettsvesenet og politiet jobben sin, vil behovet for inngripen med vold fra borgernes side være forsvinnende lite, begrenset til enkelte akuttsituasjoner der forbrytelser er ved å skje.

 

Øker frekvensen av selvtekt i samfunnet, så er det først og fremst et tegn på at folk ikke finner at politi og annen øvrighet gjør det de skal. Da er det dette problemet man må rette på, ikke gripe saken i feil ende og pukke på et voldsmonopol som er ved å bli irrelevant i borgernes bevissthet. Man kommer aldri utenom at borgernes sikkerhet er statens første plikt.

 

Les også

-
-
-
-
-
-