Kommentar

VGs USA-korrespondent Anders Giæver bruker drapet på abortlegen George Tiller til et angrep på Ondskapens høyre akse, som han definerer som «en underjordisk bekk av mørkeste reaksjon, farlig nær grunnvannet i det amerikanske demokratiet».

Giævers gjennomgang av denne underjordiske bekk er meget tendensiøs, for å si det mildt. Han legger inn henvisninger til «terrororganisasjonen» Ku Klux Klan og behandlingen i Abu Ghraib og torturen på Guantanamo, og lager således en assosiasjonsrekke som skal vise en kontinuitet og antyde at Ondskapens akse også innbefattet Det hvite hus.

Dette er meget spesielt til å komme fra en tidligere debattredaktør i Norges største avis. Det er mer representativt for Dagbladet på sitt mest retroaktive, klisjefylte.

Skarpe meninger er ikke saken her, men slappe argumenter, konstruerte sammenhenger, som kun har ett mål: politisk tendens, i dette tilfelle billig retorikk om USA og amerikanerne.

Ingressen rommer en påstand og slår an tonen:

Drapet på abortlegen George Tiller forrige søndag skriver seg inn i en lang tradisjon med høyreorienterte drap og terrorhandlinger i USA.

Allerede her slår han an akkordene: «høyreorientert» og «terror». Det vises til sammenhenger som ikke er så opplagte. Er mennesker som dreper abortleger nødvendigvis høyreorienterte? Giæver skriver selv at gjerningsmannen, Scott Roder, var en ensom ulv i utkanten av utkantgrupper.

Men Giæver har en plan og et program. Han skal demonstrere «Den underjordiske bekken av mørkeste reaksjon».

Dateline for artikkelen er Mississippi. Her finnes det nok å ta av. Stikkord: Medgar Evers, udødeliggjort gjennom sangen Who shot Medgar Evers?. Giæver er ikke gammel nok til å huske drapene. Borgerrettsbevegelsen er på mange måter gullalderen til 60-årenes revolusjon: Et sosialpolitisk opprør som feide gamle strukturer av banen.

Men den tankerekken Giæver stiller opp, er ikke noen vanlig honorering av fortiden. Det er en giftig sammenblanding med brodd mot dagens USA:

Meadville, Brookhaven, Belzoni, Poplarville, Liberty…, det er knapt en by eller et tettsted i staten som ikke har et drap eller en terrorhandling begravet dypt under det røde, leirete jordsmonnet

Bak drapene, attentatene, bombeaksjonene og lynsjingene sto enten frilansrasister eller medlemmer av Ku Klux Klan, en av verdens eldste terroristorganisasjoner.

Noen av lederne og drapsmennene ble arrestert og dømt, om ikke da terroraksjonene skjedde, så i det minste i tiårene etterpå. En av de siste dommene falt i 2005 for tre drap begått i 1964. Emmet Till-saken etterforskes fremdeles.

Men de fleste medlemmer, aktivister, medskyldige og sympatisører har aldri tilbrakt en time i fengsel for sine forbrytelser eller terrorkontakter. De har ikke vært utsatt for nestendrukning, søvnavbrytelse, isolat eller andre former for «utvidede avhørsmetoder» som eks-visepresident Cheney mener har vært nødvendig for å verne om amerikanske liv de siste årene.

De er i dag gamle menn som har fått leve i fred eller dø i frihet med sine nærmeste rundt seg.

Bruken av ordet terrorhandling er ikke tilfeldig. Giæver vil vise at USA har sin egen hjemmeavlede terrorisme. Men det er meget spesielt å bruke ordet «terrororganisasjon» om Ku Klux Klan fra 50-60-tallets Sørstats-USA. Av to grunner: ordet terrororganisasjon vekker helt bestemte assosiasjoner i en post 9/11-verden. Skulle man med noen rimelig grunn brukt det om KKK, måtte det bli den første KKK-formasjonen som varte fra 1860 til 1880 sånn roughly. De var virkelig voldelige og drepte flere tusen svarte, men også andre. KKK besto av riff-raff, manglet ledelse og struktur og ble et påskudd til å skaffe seg makt og penger. Slik lovløshet tolereres ikke i USA. KKK ble knust av Ku Klux Klan Act og besluttsomme myndighetspersoner. Det er helt riktig som en kommentator i VGs blogg skriver: Det var demokrater som organiserte KKK, og republikanerne som sto for fremskritt, stemmerett og likhet for loven.

I tiden etter første verdenskrig vandrer flere millioner svarte fra Sørstatene og nordover. Det er mangel på arbeidskraft i industrien. Samtidig innvandrer millioner fra Øst- og Sør-Europa. Det skaper sterke spenninger, og et nytt KKK oppstår, som på kort tid får hele 4 millioner medlemmer. Men dette KKK er anti-katolsk og antijødisk, anti-fagforeninger og anti-kommunistisk. Det mangler et koherent program, og medlemstallet synker drastisk. Klanen sto sterkest i Midt-Vesten.

På 50-tallet oppstår så det vi forbinder med KKK: hvite supremacister som bruker vold mot svarte og borgerrettsbevegelsen, og jøder! Flere av borgerrettsaktivistene nordfra var for øvrig jøder. Tre av dem ble drept. Fabrikkeieren Leo Frank ble halt ut av fengsel og hengt. Mobben mente livstid for voldtekt var for mildt. Dette førte til opprettelsen av Anti-Defamation League.

Sørstatsrasismen overlevde lenge. Folk ble drept helt inntil 1980. Men da hadde byene i The Sun Belt blitt dynamiske vekstsentra uten plass til slikt tøv.

Det finnes ikke noe forsøk på en slik forståelse i Giævers artikkel. Ikke at han trenger drive historieundervisning, men han foretar selv sveip gjennom historien og etablerer sammenhenger: De skyldige kunne nyte sitt otium, underforstått: man har ikke vært spesielt opptatt av å ta dem, hvilket motsies av hans egne datoer: DNA-bevis gjør det mulig å dømme folk i 2005 for noe de begikk 40 år tidligere. Så har man kanskje vært opptatt av rettferdighet likevel?

De senere år er USA blitt et annet samfunn hva gjelder «race relations», og man har fått en helt annen distanse til fortiden. Man sitter nettopp ikke fast i stereotyper.

Men Giæver greier å legge inn Guantanamo-tortur, som for å vise «den underjordiske strømmen». Det går altså en rød tråd fra KKK til Guantanamo? Slik må teksten forstås. Hvite rasister går fri, mens illegal combatants kan tortureres.

Så er Giæver over på utgangspunktet: Tiller. Tiller foretok aborter i tredje termin, dvs. etter 23 uke. Det sies at han var svært liberal med å anbefale abort som bare skal gis når tvingende grunner foreligger. En slik utøvelse av legegjerningen kan opprøre og provosere. Den må bekjempes med politiske midler. Men USA har ytterliggående miljøer som ikke rygger tilbake for vold. Noe rett er det i Giævers artikkel.

Det er hundrevis av slike grupper i Midtvesten og de forfekter en høyreradikal ideologi med mye tøff retorikk, de fleste går likevel sjelden lenger enn til å nekte å betale skatt eller å nekte å kjøre med bilskilt.

Hvis det er alt de gjør, så er kanskje høyreradikal et villedende begrep? I USA ser vi for oss folk som er uregjerlige individualister, som er sterke anti-føderalister og anti-government. Men høyreradikal?

Giæver må ty til Timothy McVeigh for å demonstrere hvor farlige de kan være. Men McVeigh befant seg såvidt jeg kan forstå i en ideologisk posisjon som gjør det vanskelig å avgjøre om han tilhører høyre eller venstre. Det er som med 9/11-revisjonistene. Er de høyre eller venstre? De er anti-establishment på en skremmende måte, og ser verden som en sammensvergelse. Denne utviskingen av klassiske grenser ser vi også i affiniteten mellom nazister/høyreekstreme og radikale islamister. Det som binder dem sammen, er jødehatet og hatet mot vestlige liberale samfunn.

Giæver viser igjen sin tendens når han tar for seg venstreekstrem vold i USA. Den har ikke slått an, i motsetning til Europa, skriver Giæver, og får det til å høres ut som om det er en mangel:

Det har vært tendenser til politisk vold og terrorisme fra venstresiden i USA også. På begynnelsen av forrige århundre sto påståtte anarkister bak en rekke bombeattentater på øst- og vestkysten. Den verste aksjonen drepte 38 mennesker og skadet over 400 på Wall Street i New York.

På seksti- og syttitallet gjennomførte grupper som Symbionese Liberation Army, The Weathermen og til en viss grad Black Panthers voldelige aksjoner og har liv på samvittigheten.

Men terrorismen fikk aldri noe fotfeste på den amerikanske venstresiden, slik den gjorde i Europa med Røde Arme Fraksjon i Tyskland eller Røde Brigader i Italia. De voldelige gruppene råtnet fra innsiden og forble marginale fenomener.

Dette er tvilsom historieskriving. Å skrive at Black Panthers «til en viss grad» sto bak voldelige aksjoner er morsomt. Black Panthers bygget på en voldskult, de trodde volden skulle frigjøre dem, samlet våpen og ventet bare på oppgjør med the pigs – politiet, noe som stadig skjedde. Black Panthers utryddet dermed seg selv. Men forestillingen om politiet som pigs gikk inn i venstresidens kultur, og ble sluset inn i mainstream-kulturen. Giæver er selv et uttrykk for at venstresiden har overtatt historieskrivingen, og han kolporterer dette synet uten å blunke.

Det er nettopp giftigheten som er kjennemerket på denne fremstillingen: Ondskapen finnes på den høyre aksen.

Trusselen om politisk vold i USA har dermed stort kommet fra høyre. Selv om gruppene også har vært marginale, har trykket vært konsistent og vedvarende. Og det har hatt utspring i politiske ideer som er stuerene og vanlige i brede kretser på høyresiden.

Personlig har jeg ingen sans for Rush Limbaugh, Anne Coulter eller Dick Cheney. Giæver vet at også norsk opinion har svært lite til overs for denne fløyen. Men han bruker denne klangen til å lage en akse som ikke finnes.

Giæver skaper en assosiasjonsrekke som er direkte falsk. Den bidrar til å skape tvil om USA, om voldstilbøyeligheten. Han sier det går en underjordisk strøm «av mørkeste reaksjon». Kan man utrykke seg klarere?

USA er med andre ord ikke til å stole på. VGs korrespondent velger å skrive dette i en situasjon der noen virkelig er villig til å bruke ekstrem masseterror, og de står ikke på høyresiden.

Hadde ikke Giæver skrevet i Norges største avis, ville jeg avfeid artikkelen som pubertalt sludder. Brodden i artikkelen er for alvorlig til det.

Les også

-
-
-
-
-

Les også