Kommentar

Hvor mye forstår Cathrine Holst av det hun publiserer i Nytt Norsk Tidsskrift? Ola Tunanders artikkel er uttrykk for en galopperende paranoia.

Trolig deler ikke eller forstår ikke Holst rekkevidden av Tunanders fantasier. Faglig sett er det helt utilgivelig. Enhver som sjekker hans hovedkilde Peter Dale Scott, vil merke det paranoide universet.

Men at Tunander slipper gjennom og at hun faktisk forsvarer ham, forteller om noe annet: en mangel på hemninger. Venstresiden og det liberale venstre har utviklet et hegemoni – et av deres yndlingsord – som har gjort dem blinde. De mottar ikke lenger motforestillinger, og de som finnes sørger de for å utestenge, fysisk eller mentalt.

Derfor ligger det en alvorligere historie bak Tunanders artikkel.

Men som inngangsport bør man lese artikkelen. Det er paradoksalt at Holst dømmer debatten post-22/7 nord og ned og deltakerne for å mangle evne til selvransakelse og åpenhet. I stedet roser hun Tunander som «sentral», med «nye, og sannsynligvis kontroversielle perspektiver».

Holst mener folk lider av «risikoaversjon». Det er treffende. Selv introduserer hun en risikovillig forfatter, men det spørs om ikke disse perspektivene deler noe av den samme ekstremismen som drev Anders Behring Breivik.

Selvsyn

Nytt Norsk Tidsskrift leses ikke av mange, og har neppe stor innflytelse. Men som symptom er Tunanders artikkel viktig.

Det er oppløftende at flere stemmer har reagert på Tunanders ekstremisme: Øyvind Strømmen innledet på minervanett.no, fulgt av Johannes Due Enstad, Jan Arild Snoen, Bård Larsen og Torbjørn Røe Isaksen.

PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken fant tirsdag ettermiddag situasjonen så ubehagelig at han rykket ut og distanserte seg fra Tunander. Artikkelen var ikke på et forsvarlig nivå. Men Harpviken tok ikke noe grundigere oppgjør med tendensen og kildene.

Cathrine Holst forsvarer artikkelen i Aftenposten. Det kan være av stolthet. Hun forsikrer at den ble kvalitetssikret. Dermed øker fallhøyden.

– Jeg står ved at artikkelen er trykket, sier hun til Aftenposten.no.

– Vi har vurdert artikkelen etter vanlige prosedyrer. Vi hadde våre diskusjoner, og vet at den er kontroversiell.

Holst vil ikke kommentere hvilke styrker artikkelen har som gjorde at den kom på trykk. Likevel forsvarer hun publiseringen med at Tunander i artikkelen skriver om noe han er ekspert på, selv om artikkelen er en spekulerende og assosierende tekst.

I samme artikkel av Jørund Hessevik hevder Tunander seg misforstått: Tunander: – Jeg er blitt misforstått

Det samme gjør han i et tilsvar til Due Enstad, som er en ren benektelse og bortforklaring. Tunander hevder at det står noe annet enn det enhver kan konstatere ved å lese artikkelen. Jeg diskuterer ulike argumenter

Forført

Det mest slående ved artikkelen er at Tunander tar helt av, og viser at han har forelsket seg i konspirasjonsfantasier på ytterste fløy, venstre som høyre. I dette mørket er alle katter grå.

Hvis Cathrine Holst mener at dette er noe «Tunander har greie på», så viser hun bare at hun ikke lever i sin samtid, men befinner seg i en egen forestillingssfære, slik mange i det politisk korrekte og venstreliberale miljøet gjør.

Den som skal skrive om sikkerhetspolitikk og etterretning, må ha bakkekontakt og kunnskaper. Må ha en viss sans for hva som er mulig.

Det er det 9/11-truthers og antisemitter mangler. De lider av galopperende paranoia. At Holst ikke ser at Tunander er ute og sklir, sier noe om at hun ikke har den nødvendige målestokk. Spesielt ille blir det når hun rammer inn Tunanders bidrag som originalt og spennende.

Artikkelen oser av paranoid antisemittisme/antiamerikanisme, og fremstår som det for alle som kan lese.

Den røde tråd

Tunander åpner med å ramse opp noen kjente skribenter på høyre fløy i USA, og høyre fløy i USA er langt mer variert og bred enn i Europa. Vi mangler kort sagt forståelse og kunnskap. Det har meningseliten i Europa/Norge erstattet med busemenn, som de selv har malt og konstruert etter eget hode. Det som da trer frem er deres egne politiske fantasier, og de tenderer i retning antisemittisme og en spesiell form for antiamerikanisme.

Det er grunn til å tro at det er denne mangel på motstand som gjorde det mulig for venstresiden å utarte til konspirasjonsteorier og antisemittisme. Slik er definisjonsmaktens pris.

PÅ 70-tallet sa man «Språk er makt». Nå har man hatt makten lenge, og resultatene viser seg.

Manifestet var til dels velskrevet og syntes å vise at han fremst var påvirket av vestlige «anti-jihadister» som Bat Ye’or, som har skrevet om Europa som «Eurabia», Peder Jensen, som har skrevet under pseudonymet «Fjordman» for Gates of Vienna, Daniel Pipes fra Middle East Quarterly, som var rådgiver til presidentkandidaten Rudy Giuliani, Robert Spencer fra Jihad-Watch og Side: 348
bloggen Atlas Shrugs med Pamela Geller (Breivik, 2011). Spencer og Geller skrev nylig en bok med forord av John Bolton: The Post-American Presidency: The Obama Administration’s War on America (2010). Bolton sier selv at han er en mulig republikansk presidentkandidat. De tilhører alle hva vi i Norge ville kalle en «israelsk-amerikansk høyreekstremisme».

Den brede venstresiden representert ved NRK og avisene konstruerte en busemann av de neokonservative, og dette gjør det mulig å koble «israelsk-amerikansk» sammen på den odiøse måten Tunander gjør. Han frir til etablerte fordommer. Norske skribenter og journalister står samlet bak produktet.

Når visse sentrale amerikanske gestalter som Pamela Geller og Glenn Becker sammenlikner AUF med Hitlerjugend og diskuterer nødvendigheten av en borgerkrig i Norge, må man spørre seg om de ikke også har hatt en viss innflytelse på Breivik. Har de vært hans inspiratorer? M.a.o.: finnes det bånd mellom Breiviks fysiske vold og det hat og den påstand om lagring av våpen og ammunisjon som presenteres på disse nettstedene?

Slike usmakeligheter er blitt ytret. Ytringsfriheten i USA tillater sterke ord og uttrykk, og avstanden til Norge gjør at man ikke trenger bry seg om konsekvensene. Men det gjelder sannelig også den andre veien: uthengningen av alle som har kritisert islam og det flerkulturelle på en mer fundamental måte.

Det spesielle med Tunander er at han beveger seg inn i obskurantismen. Han leser inn motiver i kjente hendelser og konstruerer sammenhenger.

Det er her hans artikkel blir ondsinnet og farlig.

Det finnes jødiske intellektuelle som skriver både i amerikanske og israelske publikasjoner. En av dem er Barry Rubin, han er høyreorientert, men ikke høyreekstrem. Hans artikler med kritikk av Norge er åpne og tilgjengelige. Det finnes ikke noe skjult budskap i dem. Tvert om. Rubin er brutalt ærlig: Norge lider av en illusjon hvis man tror man kan velge å tolerere en form for terror som rammer en annen part, og selv gå fri. Det var Rubins kommentar til at den norske dobbeltstandard lå fast etter 22/7. Den norske ambassadør formidlet den norske regjeringens linje: Palestinsk terror skyldes okkupasjonen og ikke noe annet og skumlere, som f.eks. ønsket om å utslette staten Israel og dens innbyggere.

Derfor vreden på israelske nettfora. Tunander tar disse kommentarene og Rubins artikkel og vrir dem til noe helt annet. Han greier til og med å antyde at staten Israel kan ha stått bak 22/7.

Han leser en dulgt trussel inn i Rubins artikkel.

Ifølge Rubin skulle norsk politikk (støtte til «terrorisme») kunne føre til at Norge blir utsatt for terrorisme. Det er lett å lese dette som en trussel. Var det noen som ville markere overfor Norge at den norske Israel-politikken er «uakseptabel»? På tross av at Norge ikke oppfatter samtaler som «terrorisme», er dette et følsomt spørsmål i et land som i nyere tid kun er blitt utsatt for ett politisk attentat, i Lillehammer, da Mossad henrettet en palestiner (og, som det viste seg, feil palestiner). Da ble henrettelsesteamet umiddelbart arrestert den 22. juli 1973, og dette var en av de pinligste hendelsene i Mossads historie.

Tunander lider her av en selektiv hukommelse som sier mye om hans innstilling. Han har glemt attentatet på William Nygaard, som er politisk langt mer interessant enn likvideringen av Ahmed Bouchiki. Den forbrytelsen har noen av de storpolitiske elementer som Tunander gjerne vil legge inn i 22/7, men han husker den ikke en gang. Det er ikke første gang man støter på denne hukommelsessvikten.

Både i Jerusalem 1946 og i Oslo 2011 sto den offisielle beklagelsen i kontrast til det uoffisielle maktspråket. Man har pekt på at det finnes en israelsk tradisjon for terrorisme.

Her går Tunander inn i et tåkelandskap hvor staten Israel tillegges onde motiver. Tunander flørter med at 22/7 kunne være en repetisjon av bombingen av King David Hotel i Jerusalem 22. juli 1946.

Israels feiring av brutale bombeangrep for kun noen år siden, og likheten med King David Hotel-operasjonen, sammen med Israels uttalte kritikk av norsk politikk, har fått noen observatører til å spørre om Israel lå bak angrepene i Oslo den 22. juli (WMR, 2011; Azaziah, 2011).Breivik skriver at Israel er «vår primære allierte» og at «det har blitt bestemt [når] angrepet skal bli utført» (Breivik, 2011: 1424), som om noen skal ha gitt ham instruks om å utføre angrepet på en bestemt dag. Denne «noen» skulle ha valgt datoen for revansje for fiaskoen i 1973, og samtidig dagen som hedret det første store israelske bombeangrepet, det på King David Hotel: den samme dagen, den 22. juli.

Tunander støtter seg på kilder som enhver med respekt for seg selv vil unngå. Det er rene antisemittiske nettsteder. Det er nok å sjekke www.waynemadsenreport.com så ser man tendensen.*

Røe Isaksen påviser ellers hvordan Tunander klipper og limer fra ulike sider i manifestet og får frem en mening som ikke er der, bla insinuasjoner om at «noen» har bestemt hvilken dato angrepet skulle skje på.

Det er påfallende at Tunander ikke ser ut til å forstå hvordan hans ord blir lest og forstått av verden der ute. Han utleverer seg selv.

Tunander vil bevise at Breivik må ha fått opplæring og støtte av profesjonelle.

En person som føler hat og har lest seg til nødvendigheten av å drepe, kan ikke bare gå ut på gaten for å skyte 100 barn. En slik oppgave krever en brutalisering, f.eks. en blodig krigserfaring eller en paramilitær trening som kan senke terskelen for bruk av massiv vold. Det må undersøkes om det kan finnes et annet miljø som Breivik har operert i enn den intellektuelle anti-jihadismen.

Tunander bygger mye opp rundt firmaet Far West som han hevder ble grunnlagt av sovjetiske GRU-offiserer som drev herointrafikk ut av Afghanistan, da Sovjet kjempet i landet. Dette er en parallell til forestillingen om at CIA drev herointrafikk ut av Laos og Cambodia. Tunander låner og suger næring fra Peter Dale Scott, som har bygget en hel teori på samrøre mellom etterretning og narkokriminelle.

Man trer inn i et fantasiland med serbiske krigsforbrytere og et CIA og Mossad som er totalt skruppelløse. Det finnes ingen grenser for hva som er mulig.

Det er svakheten ved Ola Tunanders og Peter Dale Scotts univers: Vanlige tyngdelover gjelder ikke. Men hvis alt er mulig, hvem kan da avgjøre hva som er sant?

Slik bygget også Johan Galtung seg opp: som en stormester i et frimureri. Bare han kjente den bakenforliggende hemmeligheten. Hvordan det hele hang sammen.

Disse menneskene leser derfor sammenhenger inn i 22/7 som vi hittil ikke har sett snurten av.

Fordi fantasiene serveres i et anerkjent tidsskrift, har de troverdighet, og ideene settes i omløp.

Tunander omtaler virkelige hendelser og virkelige mennesker. Leseren må tro at PRIO og Nytt Norsk Tidsskrift borger for kvaliteten.

Men man kan stole på sin sunne fornuft: Det hele sklir ut i namedropping og oppramsing. De fleste vil falle av lasset og har ingen mulighet for å kontrollere det Tunander sier.

Far West består av agenter fra De baltiske stater, Hviterussland, Ukraina, Georgia, Tsjetsjenia og Usbekistan og tilhører et israelsk-amerikansk-saudisk-britisk-tyrkisk nettverk for geopolitisk transformasjon, etterretning, våpenhandel og narkotikahandel (Scott, 2005).

Geopolitisk transformasjon – det høres ut som et kurs i transcendental meditasjon av Johan Galtung. Det er kaudervelsk nytale.

Tunanders sluttspill er kort formulert: CIA trente mujahedin i Afghanistan, som senere utviklet seg til Al-Qaida. Israelerne kom inn, og ting kom ut av kontroll. Israel brukte Al-Qaida i sin strategi. Dette har bla. Saudi-Arabia gjennomskuet. 22/7 kan dermed være et saudiarabisk mottrekk.

Det skumle med Tunanders fantasier er at tilskriver dette en «israelsk-amerikansk» kabal, og blander inn jødisk-kristne ekstremister.

Dette har resonans i den større debatten, der venstresidens fordommer har fått gjennomslag, slik at selv det å være kristen fremstår som suspekt hvis man ikke er det på den rette softly-måten.

Vi har diskutert den høyreekstreme israelske og jødisk-kristne siden av Breiviks nettverk, israelske interesser i å disiplinere Norge og israelsk feiring av bombeattentater. Breiviks angrep fremstår her som en ny King David Hotel-operasjon: den 22. juli. Men på tross av at denne forklaringen kan synes logisk, kan forklaringen være den motsatte. Kanskje var operasjonen et saudisk svar på et israelsk spill? Far West ligger i skjæringspunktet mellom israelsk og saudisk etterretning, men det er dominert av saudierne. Hvis Far West overhodet har spilt noen rolle for Breivik, er det grunn til å se nærmere på saudiernes konflikt med israelerne. Vi vet at Gust Avrakotos, som sto bak CIAs bevæpning av de afghanske mujahedinene på 1980-tallet, kritiserte Cheneys mann, kongressmannen Charlie Wilson, for å ha «tatt inn israelerne i CIAs muslimske jihad» (Crile, 2003: 391). Det var israelske fly som fløy israelske våpen til det som seinere ble al-Qaida, m.a.o. Wilson hadde i konflikt med CIA og saudierne tatt inn israelerne for å infiltrere «al-Qaida» (Scott, 2007: 108). På 2000-tallet, da PLO hadde problemer med aktivister fra al-Qaida, fant PLOs sikkerhetstjeneste at al-Qaidas kontaktoffiser for disse palestinerne tilhørte Shin Beth, innenriksetterretningen i Israel (Claudet, 2002). Disse faktaene har ført til en diskusjon om hvorvidt vesentlige deler av al-Qaida har vært infiltrert av israelerne, og om sistnevnte bruker disse gruppene for å diskreditere islam (Veterans Today, 2010).

Tunanders artikkel illustrerer at ekstremismen befinner seg vel plassert innenfor norsk og vestlig akademia. Der kan de utfolde sin galopperende paranoia, og det er her det begynner å bli skummelt: Tunanders og Dale Scotts paranoia har en god del til felles med Breiviks. I begge tilfeller rammer paranoiaen normal, sunn debatt og de som forsøker å bidra til den.

Det derfor maktpåliggende å dissekere, analysere og identifisere denne ekstremismen før den snur opp ned på alt og omdanner politikken til en krig mellom paranoide.

*
waynesreport.com er lukket, men noen klipp fra «nyheter», sier sitt:

Israeli-founded, Boeing-owned firm, Narus, behind Egyptian Internet shut-down. If something smells rotten, there is always a link to Israel in this «new world order.»

Israeli ICTS security firm provided «security» at Moscow’s Domodedovo airport. Of course, once again, Israelis involved in terrorist attacks. The Israeli government should be moved to The Hague.