Kommentar

Hva har Lord Ahmed i det britiske Overhuset og Johan Galtung til felles? De sprer begge antisemittisme, uten at det får konsekvenser. Dvs. for Lord Ahmed fikk det siste stuntet konsekvenser. Han er suspendert av Labour for å ha satt en pris på hodet til George Bush and Tony Blair.

Det gode selskap liker ikke å snakke om den nye antisemittismen. Galtung er fortsatt gjest på norske universiteter, og intervjues av norske aviser. Det er ikke lenge siden NRK sendte et støvelslikkende portrett av ham.

Galtung har lenge vært ved å spore av. Nå har han tatt spranget over i uforfalsket antisemittisme, og er ikke redd for å stå ved det. Vil det få konsekvenser denne gang? Det spørs. Galtung er del av en trend, han er ikke alene om å «våge» å snakke høyt om jødisk innflytelse. Var det ikke det Günter Grass også sa: «Nå tier jeg ikke lenger.» De er del av samme «bølge».

John Færseth hørte Galtung på universitetet i fjor og dro kjensel på bevegelsen mot antisemittisme. Galtung blander jødisk makt, Breivik, og spørsmål om «hvem som står bak?». Det var samme lurvete, for ikke å si brune, tendens i Ola Tunanders famøse artikkel i Norsk Tidsskrift.

Felles er shadowy figures som «vet».

Det finnes noen konsentriske sirkler i de radikale miljøene – termen er helt på sin plass – og man tangerer brune strømninger. NRK har reservert disse ordene for en høyredreining de ikke liker. Men den et finnes en brun strømning de ikke vil se. Færseth skal ha takk fordi han følger med.

Det spesielle nå er at Galtung har svart på kritikken, Om klare linjer og tvisyn Et svar til John Færseth. Redaktør for Humanist, Didrik Søderlind, sier de normalt ikke ville publisert en slik artikkel, men at de gjør et unntak ut fra tilsvarsrett og for å vise hvor ekstreme Galtungs tanker er blitt.

Dersom Johan Galtungs utlegninger om jødisk kontroll over massemedia vekker ubehagelige assosiasjoner, er det ikke tilfeldig. Kilden han selv oppgir i fotnote 1 er en nettlenke til en artikkel ved navn ”Six Jewish Companies own 96 % of world media”. Denne artikkelen viser seg, etter litt sammenligning, å være en nedredigert versjon av en annen tekst. Denne andre teksten er – praktisk nok – gjengitt i sin helhet rett under den første. Denne teksten heter ”Who Rules America?”.

”Who Rules America?” ble opprinnelig utgitt i pamflettform av National Vanguard, forlagsdelen av National Alliance. National Alliance var i sine glansdager USAs største og best organiserte nazistorganisasjon, ledet av William Pierce, som det er rimelig å regne med at skrev ”Who Rules America?”. Men Pierce vil nok alltid være mest kjent for romanen The Turner Diaries, som regnes som inspirasjonskilden for blant annet bombingen i Oklahoma City (se ”En massemorder blir til”, Humanist 4/2011).

Galtung har altså havnet i et selskap der han suger næring fra de samme skrifter som inspirerte Oklahoma-bomberen. Hvor nær er det mulig å komme Anders Behring Breivik? Når norske aviser renner over av stoff om 22/7, og høyreekstremisme, burde de ikke se nærmere på disse navnene?

Galtung ber folk lese Sion vises protokoller. En norsk fredsprofessor har havnet i det verket som tsarens politi, Okranah, diktet opp for å å mane frem forestillinger om jødisk verdenskontroll. Det ble i en rettssak i Sveits funnet å være et falsum, men likevel lever det videre.

Må en norsk professor spasere nedover Karl Johan i SS-uniform før det vekker oppsikt?

Jeg kommer til hans artikkel, men vil nærme meg emnet gjennom et oppslag fra USA: Six Jewish Companies own 96 % of world media. Her kan man lese at direktørene for de tre største medie-konglomeratene, Walt Disney, Time Warner og Viacom er jøder; det samme gjelder de tre største fjernsynskanalene, ABC, CBS og NBC før de inngikk i konglomeratene (ikke Ted Turners CNN, men den er på linje med de andre, og Murdoch – NewsCorporation, Fox Television – er ikke jødisk, men mange av hans toppfolk er, og ekstremt pro-Israel); det samme gjelder de fem største filmselskapene, Disney, Warner Brother, Sony, Paramount, Universal; det samme gjelder New York Times, Wall Street Journal, Washington Post; det samme gjelder Time, Newsweek, U.S. News and World Report; det samme gjelder tre av de seks største forlagene, Random House, Simon & Schuster, Time Warner Trade Group, nr. 1, 3 og 6. Osv.

Tilfeldig for 1.9 prosent av USA? Neppe. «Klare linjer» har klare konklusjoner: er sjefen jødisk betyr det jødisk kontroll; eller dette er ren antisemittisme, riv det istykker eller nevn det ikke.

«Tvisyn», en forskers holdning, vil med en gang si: eiendom betyr ikke nødvendigvis kontroll. Det kan også bety kvalitet. 70 prosent av professorene ved USAs 20 beste universiteter er jøder; dermed er det ikke sagt at all forsking er pro-jødisk eller pro-Israel. Jødisk intellektualitet, Talmud-basert, dialogisk, er ubestridelig.

I den nye antisemittismen er det antisemittene som insisterer på å definere hva som er tillatt å si om jøder. Galtung advarer og sier at hvis han ikke får lov å si det han gjerne vil, så kommer antisemittismen til å blomstre.

Man undres hva som skjer når eldre professorer faller for talllmagi. Galtung vet selv å se en kampfelle i Tunander.

Men den kan dukke opp igjen, og den sikreste måte å garantere det på er å tabuisere problemene, unndra dem debatt. Det er trist og skremmende når den meget dyktige svenske seniorforskeren ved Instiutt for fredsforskning blir unnsagt av direktøren fordi han i en artikkel i Nytt norsk tidsskrift også bringer inn hypotesen om at Mossad+ kunne ha stått bak Breivik, og nevner tempelriddernes inntog i Jerusalem i 1099, terrorbombingen av hotell King David i 1946, og Regjeringsbygningen-Utøya 2011: alle på samme dag, 22/7. Tilfeldig? Neppe. Fredsforskning er forskning, søk og søk igjen. Kanskje det burde bytte navn, til Norsk Sikkerhetsinstitutt? Skal bli interessant å lese politirapporten om Israel under rettssaken.

Nekt slike spørsmål og antisemittismen vil komme som en flodbølge, slik jødiske venner i USA – en nasjon frustrert inn i beinmargen – frykter. Selv konspirasjonen for å drepe en Israel-kritisk tidligere amerikansk senator, James Abourezk, ble tidd i hjel. Men det er unntak, som Finkelstein, Mearsheimer-Walt og boken The Transfer, som blant annet er knyttet til Sions Vises Protokoller.

Færseth synes å stå for at alt kritisk om jøder-Israel er å leke med ilden. Jeg står for at han er selv den ilden ved sine tabu.

Men denne dreining mot en dunkel antisemittisme er mer vidtfavnende enn mange liker å tro. Lord Ahmed i Overhuset påkalte Labours vrede da han under en tur til hjemlandet Pakistan svarte på  Barack Obamas pris på Lashkar e-Taiba-lederens hode, ved å utlove en tilsvarende pris på Blair og Bush sine hoder. Det kan man bare ikke når man er Lord i Overhuset.

Men Lord Ahmed har flere svin på skogen. Han dro Israel Shamir inn i parlamentet.

Alan Johnson skriver i World Affairs:

Ahmed has form. In 2005, he invited the anti-Semitic writer “Israel Shamir” to speak on “Jews and the Empire” at the House of Lords. Shamir is also known as Jöran Jermas and has been associated with neo-Nazi groups in Russia and America. According to the journalist Stephen Pollard, Shamir’s speech included these gems:

  • “All the [political] parties are Zionist-infiltrated.”
  • “Your newspapers belong to Zionists … Jews indeed own, control, and edit a big share of mass media, this mainstay of imperial thinking.”
  • “In the Middle East, we have just one reason for wars, terror, and trouble—and that is Jewish supremacy drive … in Iraq, the US and its British dependency continue the same old fight for ensuring Jewish supremacy in the Middle East.”
  • “The Jews like an empire … This love of empire explains the easiness [with which] Jews change their allegiance … Simple minds call it ‘treacherous behavior,’ but it is actually love of empire per se.”

Back in 2005, Pollard challenged Ahmed directly to condemn these comments, but Ahmed said, “I am not even going to speak with you” and put the phone down. Pollard asked the Labor Party to act. It did nothing. One is reminded of the (surely apocryphal) story of the preacher who warned his flock that when the sinners descended to hell, they looked up and said, “Oh Lord, we didn’t know, we didn’t know.” The Lord, in his infinite mercy, looked down and said, “Aye well, you know now!”

Hvis ikke offentligheten, dvs. medier og politikere snart tar denne nye høyreekstremismen alvorlig, vil det undergrave og diskreditere deres forsøk på å bannlyse det de hevder er en kamp mot høyrepopulisme og høyreradikalisme. Unnfallenhet vil demonstrere at begrepene er relative og opportunistiske. Er det slik at en ny antisemittisme og ekstremisme får være i fred under paraplyen til dagens samfunn?