Innenriks

Det er ikke en anerkjennelse av staten Palestina i seg selv som er farlig for jøder. Det er den konteksten en slik beslutning oppstår i. Når de samme menneskene som går inn for anerkjennelse samtidig slipper til antisemittisme fra offentlige talerstoler, de være seg virkelige  – som Litteraturhuset  – eller virtuelle – som Aftenposten, blir anerkjennelse av Palestina samtidig en trussel mot jødenes fremtid.

gilad-atzmon

Tirsdag holdt Gilad Atzmon foredrag og konsert på Litteraturhuset i Oslo. Litteraturhuset har fått ny sjef, tidligere Dagbladet-journalist Andreas Wiese. Han hadde sjansen til å markere at det er grenser for hva man kan si fra scenen. Radikal portal og den israelske ambassaden var for en gangs skyld enige: Dette budskapet bør ikke serveres fra en offentlig anerkjent scene.

Atzmon representerer den mest ekstreme fløyen av anti-sionister. Han har gått så langt som til å benekte Holocaust, og kvier seg heller ikke for å menge seg med folk som nynazisten David Duke.

John Færseth ga Litteraturhuset rikelig tid til å besinne seg i en artikkel i Aftenposten 12. mars.

For Atzmon er å omtale nazistenes jødeutryddelse som historisk unik et utslag av slik sjåvinisme, noe som har fått ham til å angripe overlevendes beretninger om «dødsmarsjene» mot slutten av krigen.

Andre ytringer har båret preg av konspirasjonstenkning, som da han roste det antisemittiske skriftet Sions Vises Protokoller for å ha «profetiske kvaliteter» om hvordan jødene alltid har infiltrert maktens korridorer med krig og finanskriser som resultat.

Norge har et spesielt ansvar fordi Atzmon også trekker 22/7 inn i sin demonisering av Israel:

I et radioprogram med konspirasjonsteoretikerne og holocaustbenekterne Jeff Rense og Natanael Kapner omtalte han Storbritannia som en «slave av Rothschildene» og roste «Jeff» som en av de viktigste stemmene i dagens USA.

For et norsk publikum kan det nevnes at Atzmon kort etter terrorhandlingene i Oslo og på Utøya omtalte morderen som en «sabbath goy», en ikke-jøde som utfører arbeid jøder ikke vil gjøre selv, og antydet at Israel kunne stå bak for å straffe AUF for å gå inn for boikott av Israel.

Det finnes personer som er å sterke motstandere av Israel at de havner i et selskap der det brune, grønne og røde går over i hverandre. Johan Galtung er et hjemlig eksempel. Norman Finkelstein representerer denne tendensen, det samme gjør Noam Chomsky. De to sistnevnte har vært svært populære blant studenter i Norge. Man må spørre: Hva er det som gjør at mennesker med et hat til Israel og jøder, så lett slipper til i norsk offentlighet? Det er ingen annen gruppe som man tillater hetses på denne måten.

Det er ikke vanskelig å se at det har noe med venstrefløyens engasjement for palestinerne å gjøre. Identifikasjonen med palestinernes sak er så sterk at den på et eller annet morbid vis rettferdigjør nærmest hva som helst i forhold til Israel. Tilsvarende er man så forstående til palestinerne at man aldri tatt noe oppgjør med den antisemittiske strømningen blant dem. Det er å gjøre dem en bjørnetjeneste, det er også risikabelt med tanke på integrering av muslimer i Norge. Det er i et slikt perspektiv at anerkjennelsen av staten Palestina blir et slags grønt lys til at grumset får fortsette å koke.

Når Aftenposten på lederplass skriver at:

moderate palestinske politikere trenger resultater som bekrefter at det nytter å vise ansvarlighet. Bare slik kan ekstreme krefter slås tilbake.

så lukker man øynene for at selv de «moderate kreftene» har en mørk side, noe som er rikelig dokumentert. Men skyggesiden ignoreres av norske medier. Slik blir også norske mediers moderasjon undergravet innenfra, av dem selv. Det gjør noe med offentligheten. Vi som skal være så gode har en rem av jødehatet.

Gilad Atzmon slapp til på campus i Trondheim, men den anerkjente amerikanske jusprofessoren og advokaten Alan Dershowitz gjorde det ikke.

Max Blumenthal er en annen antisionist hvis synspunkter vanskelig lar seg skille fra antisemittisme. Også han slapp til på Norges største scene, NRK TV, i Urix og fikk servere sine infantile påstander om at Israels politikk ligner på IS.

Blumenthal blir by the way støttet av Snowden-operatør Glenn Greenwald, noe som ikke akkurat øker hans troverdighet.

Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad har nylig gitt uttrykk for at IS driver statsbygging a la Israel. Denne ekstremismen fra oven gjør noe med vår vurderingsevne.

Den norske offentlighet har ikke noen brannmur mot jødehat. Hva har Norge å stille opp neste gang det ropes «død over jødene» i Europa? Svært lite.

Hvis en så ekstrem person som Atzmon kan slippe til har man egentlig sagt at alt er lov. Også jødehat. Fredsringen rundt synagogen devalueres.

Sylo Taraku skriver i Aftenposten i dag at man bør beholde rasismeparagrafen, av hensyn til innvandrerne. Det er 70-tallseksempler han kommer med. Hva skal vi med en rasismeparagraf når jødehat kan serveres fra offentlige scener?

Aftenposten støtter anerkjennelse av staten Palestina på lederplass. Avisen er helt på linje med Arbeiderpartiets landsmøte.

I kommentarfeltet ser vi antisemittismen utfolde seg.

 

aftenposten.antisemittisme.begin.jpg

Enhver oppegående person vil straks reagere med skepsis: Kan Menachim Begin virkelig ha sagt noe så grovt, og det endog fra talerstolen i landets nasjonalforsamling? Et raskt søk på nett avslører sitatet som humbug. Men sitatet florerer på internett og brukes nettopp slik Steenfeldt-Gjersøe gjør i Aftenposten: Til å la jødene stemple seg selv. Et ganske fiffig trick. Man hører et sitat som gjør nytten og bryr seg ikke om å sjekke ektheten. NB! Det gjorde heller ikke moderatorene i Aftenposten!

Menachim Begin Heritage Center fikk spørsmålet: Kan Begin virkelig ha sagt noe slikt. Og svarte:

First of all, Mr. Begin never said those words and there is no factual basis for that quote. When we searched for the quote, we found that it looped back to the same text by Texe Marrs, who does not say that he is quoting Begin.

Further research at this site showed that the quote was attributed to «Amnon Kapeliouk’s article «Begin and the Beasts» (New Statesman, June 25, 1982) which was infamous for having misrepresented some remarks Menachem Begin said in a speech to the Knesset, and there are legitimate sources all over the net that make reference to that incident.

Kapeliouk feilsiterte Begin, men sitatet Aftenposten gjengir er kokt sammen av noen med langt mørkere hensikter og hektet på Kapeliouk som var et kjent navn, sterkt kritisk til Israel og derfor «troverdig». Slik ble sitatet satt i omløp.

Begin brukte uttrykket «Two-legged beasts», men det var ikke om palestinere generelt, det var om terrorister.

The REAL story involving Kapeliouk’s article is provided by a media-watch group called CAMERA (Committee for Accuracy in Middle East Reporting in America), which regularly debunks bogus news reports and misquotes.

Here:

…Internet hate sites, as well as Fisk, attribute the derogation of Palestinians as “two-legged beasts” to former Israeli Prime Minister Menachem Begin. The source generally given is:

Menachem Begin, as quoted in Amnon Kapeliouk, «Begin and the Beasts, «New Statesman, June 25, 1982

Indeed, the radical French-Israeli journalist, Amnon Kapeliouk, did attribute such a quote to Begin in his New Statesman article criticizing Israel’s invasion of Lebanon. The author posited:

For this reason the government has gone to extraordinary lengths to dehumanize the Palestinians. Begin described them in a speech in the Knesset as «beasts walking on two legs

However, further investigation by CAMERA reveals that the actual speech upon which Kapeliouk based his quote, as well as news reports at the time demonstrate that the journalist distorted the quote, giving it a completely different tone and meaning. Begin was referring not to «the Palestinians» in a general sense but very specifically, he was referring to terrorists who target children within Israel…Kapeliouk neither recanted nor apologized for his deception…

I et land der ytringsansvar understrekes hver gang det er snakk om noe som sårer muslimer, har man ikke noe problem med å spre de verste løgner om jøder. Det er den ubehagelige sannheten. Hvis man lurer på hvor jødehatet kommer fra er det bare å se seg selv i speilet.