Kommentar

Det finnes dager når man henter avisen og ser noe som får en til å stusse. Dagen idag var en slik dag. Aftenposten hadde et historisk bilde på forsiden. Av soldater på en primitiv panservogn. Blikket vandrer mot overskriften: HISTORIKER BESKYLDER ISRAEL FOR ETNISK RENSING.

Ingressen ved siden av bildet:

Jødene planla systematisk etnisk rensning av palestinerne før uavhengighetskrigen som førte til opprettelsen av den israelske staten i 1948.

Det hevder den omstridte israelske historikeren Ilan Pappe. Han dokumenterer at jødenes ledere alt på 1930-tallet bestemte seg for at palestinerne måtte vekk, og at krig var et mulig virkemiddel.

Inne i avisen er boken til Pappe omtalt av Per A. Christiansen over en helside. Ikke spesielt oppsiktsvekkende for den som kjenner Christiansens syn. Men når Aftenposten slår dette opp på forsiden, snakker vi om noe annet. Da er mange flere involvert. Noen har sagt ja til et forslag. En bokomtale får dermed preg av en historisk revurdering. Aftenposten kan skyve Ilan Pappe foran seg, men det er deres forside.

Hadde dette vært forsiden på kultursidene, hadde jeg kanskje hevet øyenbrynene. Noget spesielt. Men forsiden? Det er en provokasjon. Intet mindre. At Pappe kommer frem til slike konklusjoner er ikke oppsiktsvekkende, for dem som kjenner hans forskning. At Aftenposten slår det opp på første side, er noe ganske annet. Hva er det som foregår i hodet på disse avismenneskene som ellers sørger for å plassere føttene solid i midten – en Madsen eller Stanghelle? Er det Åmås som har tiltrukket seg noen onde ånder med sin Gaarder-kronikk? Man må lure. Dette er meget spesielt, men kommer det til å bli kommentert? Av noen, kanskje, men pressekolleger flest vil late som ingenting.

Hva handler saken om?

Ilan Pappe er intet ubeskrevet blad. Han er en sterkt venstreorientert historiker, hvis bøker stemmer overens med hans politiske synspunkter. Dvs. de er sterkt propalestinske. Det er også en kvalitet ved det israelske samfunn: Noen av deres egne tar parti for palestinerne. Men velger man å presentere disse som orakler, kommer man feil ut. Det gjør Christiansen. Han kjører frem Pappes konklusjoner som om det var sannheter. Lenge undertrykte sådanne. Så kommer han med noen reservasjoner i form av henvisning til Pappes politiske engasjement. Men det er nærmest for charmante svakheter å regne. Hovedinntrykket er at Pappe har slått bena under den jødiske statens legitimitet: Den er bygget på etnisk rensing.

Negativt ladet

Christiansens/Pappes hovedbudskap er at palestinernes flukt i 1948 var systematisk og planlagt av jødene allerede på 30-tallet.

Han påviser hvordan Israels første leder, David Ben-Gurion, og hans kolleger allerede fra 1930-tallet besluttet at araberne i Palestina «må vekk, men vi trenger et passende øyeblikk for å få det til, som en krig», slik Ben-Gurion skrev i et brev til sin sønn i 1937.

Dette er en meget belastende setning. Alle som har beskjeftiget seg med historieskrivning og forskning, vet at et sitats betydning avhenger av konteksten. Christiansen gir inntrykk av at Pappe ruller opp jødenes hensikter, etter årtier med fortielse og skjønnmaling. Han siterer de såkalt «nye» israelske historikerne, som til dels har revolusjonert synet på statens tilblivelse og nyere historie. Slik blir Benny Morris’ revisjon av flyktningespørsmålet en forløper for Pappe: Dvs.: Christiansen skriver både at Pappe «går et skritt videre» og at han snur Israels historie på hodet. Begge deler er feil.

Den historiske diskursen om Israels tilblivelse er nyansert. Det er ikke Christiansen. Han serverer et ytterliggående synspunkt, Pappes, og later som om det er et historisk gjennombrudd. Således blir også hans omtale et stykke propapganda. Det er grovt.

Christiansen viser til en anmeldelse av Bristol University-professor Stephen Howe i Independent. Den er skrevet av en fagmann, og er fri for de retorisk triks Christiansen betjener seg av.

Christiansen skriver f.eks. at forklaringen om at palestinerne ble oppfordret til å flykte, «ble avslørt som en løgn». Han skriver hele tiden som om det dreier seg om bevisste løgner og fortielser. Christiansen får det endog til å høres ut som om det ikke var to arabiske kriger mot Israel. Det var Israel som utløste begge med sin bevisste etniske rensing. Det er drøyt. Det virker som om Christiansen bruker Pappe for alt hva det er verdt for å stille Israel i et mest mulig negativt lys.

Howe har et langt mer nyansert språk. Han stiller Pappe i relieff ved å ta for seg en av hans påstander om at palestinernes flukt og fordrivelse har vært fortiet av verdenssamfunnet.

The war of 1948 created Israel and destroyed Palestinian Arab society. Argument over that destruction has never ceased – continuously, often directly, reshaped by contemporary political developments. Ilan Pappe is surely wrong to suggest in this important, provocative book that the Palestinians’ fate has been «erased almost totally from the global public memory». Rather, some ways of seeing it have been blocked, for political reasons and with great, sometimes vindictive energy, in particular places. The kind of view that Pappe presents has been held or maybe even heard only by a very small minority, in Israel and the US.

Så resymerer Howe det som er akseptert viten: Det var to kriger, først en lokal krig mellom palestinere og jøder, og så en hvor arabiske hærer angrep.

The 1948 war had two main phases. First, it was mainly a civil war between irregular Arab and Jewish forces within Mandatory Palestine. Then it became an international conflict in which troops from five Arab states intervened. Israel was decisively victorious in both phases. During and after the conflict, most Arab inhabitants of the new Israeli state left their homes.

Ideas about 1948, among both Israelis and Palestinians, mingle historical investigation, popular and official «memory», political controversies and existential anxieties. For Palestinians, the events of 1948 have usually been called the nakba – translated as «disaster».

For the dominant Israeli self-understanding, both official and popular, 1948 was a tale of triumph. Yet victory was won at a high cost, with more than 6,000 dead. Increasingly, arguments emerged that that triumph had a high moral cost too. The dominant Israeli story saw the Palestinian flight as the fault of the Arabs themselves: it arose from a combination of orders to flee by their leaders, the cowardice and intransigence of those leaders, and panic among the peasant masses.

Det er en forståelse hos Howe av at det er mange aktører, mange motiver, mange lag av historien. Det sies ofte at den som vil ha en endelig versjon i Midtøsten og være den som har rett, vil ende opp med å slåss fortidens slag om og om igjen. Howe viser med noen avsnitt at han har innsikt. Hans beskrivelse av de israelske unge historikerne gir et ganske annet inntrykk:

Younger Israeli historians – and, naturally, Palestinian ones too – have long since called all this into question. In the great majority of cases, they found, Palestinians became refugees because they fled actual or feared assault by Jewish armed forces, or because those forces deliberately expelled them during or after such attacks.

In a significant minority of cases, the capture and clearing of Palestinian villages was accompanied by atrocities: shootings of prisoners and civilians, widespread looting and some instances of rape. While the exodus was still in process, decisions were taken that the refugees would never be allowed to return.

Så kommer Howe til Pappes nye bok, og han stiller med de nødvendige forbehold. En historiker som vil revolusjonere synet på den mest betente konflikt i Midtøsten, må nødvendigvis bli møtt med forbehold.

These historians’ semi-demolition of the official story was viewed by Israeli critics as undermining the foundations of the state. Pappe’s new book, though, goes further. Far from the refugee crisis being an unplanned consequence of the war, he suggests, the war was the by-product of Israel’s campaign of ethnic cleansing.

The latter was, in his view, far more completely pre-planned from the start than even the most critical historians had recognised. And atrocities were consciously integral to the whole process.

The successive, abortive peace processes since the 1990s have been based on undoing the consequences, not of 1948, but of 1967. The expected outcome among most key participants was the creation of a Palestinian state in at least most of the territories occupied by Israel in the latter year. Many Israelis and outsiders felt that to make the 1948 refugees and their descendants a part of the negotiations was to threaten, even destroy, any prospect of agreement.

Most Palestinians feel the opposite: the end of the conflict must be linked to acknowledgment of and recompense for what happened in 1948. Israeli recognition of past injustice must, some go on, imply support for the refugees’ right of return.

Pappe has been among the most forthright advocates of this view. That conviction makes his book a slightly uneasy, if also often compelling, mixture of historical argument and politico-moral tract. His fervour also makes him rather less than generous in acknowledging others’ work in the field.

Some commentators, most stridently the journalist John Pilger, seem to believe that Pappe’s is the definitive account, the last word on 1948. It isn’t: both his overall argument, and much detail, will undoubtedly be subject to sharp critique. And although some of that will be politically motivated, even malicious, some will be careful and honest. But if not the last word, this is a major intervention in an argument that will, and must, continue. There’s no hope of a lasting Middle East peace while the ghosts of 1948 still walk.

Det er denne sammenblandingen av historiker og politiker/aktivist som får Howe til å reagere. Hvem er det som snakker når? Er forskningen styrt? For hvis jødene har planlagt etnisk rensing, vil selvfølgelig Israels sak være svekket når det gjelder «the right of return». Howe finner den moralske indignasjon anmassende. Han sier at det bestemt ikke er det definitive arbeidet om dette vanskelige temaet, slik John Pilger later till å tro. Han sier det er ett bidrag i debatten, som sikkert vil gå videre.

Christiansen nevner såvidt at Howe har innvendinger, men de drukner fullstendig i Christiansens utbasungering av at staten Israel er tuftet på en planlagt forbrytelse.

Oppslaget er bare ett tegn blant flere på at det finnes strømninger i det norske samfunn som man skulle forsverge eksisterte. Aftenposten bærer et tungt ansvar, i kraft av sin posisjon og sin historie.

Snur på Israels historie

The Ethnic Cleansing of Palestine, by Ilan Pappe
The borders of fact and myth
By Stephen Howe
Published: 24 November 2006