Kommentar

Fredsforskeren Ola Tunander har begått en artikkel i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift som ikke bare skandaliserer ham, men også redaktøren Cathrine Holst, hvis man skal tro Øivind Strømmen som har lest artikkelen og omtaler den på minervanett.no.

Tunander er en noe spesiell forsker, og har tidligere vist at han har sans for eller føler seg tiltrukket av konspirasjonsteorier. Det er farlig lek etter 22/7. Tunander har ikke holdt seg selv i tømme, men lar fantasien løpe av med seg, og det som kommer til syne er ikke pent, ifølge Strømmen: Konspirasjoner om Israel og 22/7

Sunt vett tilsier at er det noe man er varsom med, så er det å koble Israel og 22/7. Men han er ikke den første. Gilad Atzmon skrev på sin blogg at Breivik hadde vært en shabbat goy for Mossad. Det forhindret ikke at han ble invitert til Trondheim for å holde foredrag på NTNU, med referat i Adresseavisen og pent og pyntelig intervju i studentavisen På Høyden. Antisemittisme er ingen hindring lenger i det offisielle Norge.

Tunander tar for seg amerikanske skribenter som Pamela Geller, Daniel Pipes og Robert Spencer og kaller dem «israelsk-amerikanske» høyreekstremister. Hvorfor israelske? spør Strømmen. Hvis det da ikke er for å koble Israel til et bestemt kritisk miljø. Det er nettopp det som er Tunanders hensikt.

Barry Rubin var en av dem som kritiserte Norge etter 22/7, dvs. han kritiserte at Norges ambassadør Svein Sevje presterte å si at den norske regjering fortsatt skilte på palestinsk terror mot sivile og den terror Norge var blitt utsatt for. Dette mente Rubin viste at det offisielle Norge ikke hadde forstått noen ting av hva som traff dem. Det var en legitim kritikk, men krass. Jerusalem Post skrev en tilsvarende leder, men det ble bråk og avisen beklaget senere.

Tunander ser noe mer i dette. Han mener at Israel sendte noen signaler, og ser en mørkere sammenheng: til selve massakren.

En gjennomgang av norske myndigheters kritikk mot Israel settes hos Tunander i sammenheng med «den pro-israelske Breivik» og terrorangrepene i Oslo og på Utøya, og viser til «israelske nettsider» der man i etterkant av terrorangrepene «foreslo […] å la nordmennene ‘drukne i blod’, ‘de fortjener det’». Videre stilles det spørsmål ved om datoen for angrepene har sammenheng med den jødiske terrorgruppen Irguns bombing av King David-hotellet i Jerusalem den 22. juli 1946, selv om Tunander mener at det kan tenkes at Breivik istedenfor ønsket å markere «de første korsfarernes seier i Jerusalem den 22. juli 1099».

Tunanders besettelse for datosymbolikk er et dårlig tegn. Tunander skriver:

Både i Jerusalem i 1946 og i Oslo 2011 sto den offisielle [israelske] beklagelsen i kontrast til det uoffisielle maktspråket. Man har pekt på at det finnes en israelsk tradisjon for terrorisme. […] Israels feiring av brutale bombe-angrep for kun noen år siden, og likheten med King David Hotel-operasjonen, sammen med Israels uttalte kritikk av norsk politikk, har fått noen observatører til å spørre om Israel lå bak angrepene i Oslo den 22. juli.

Noen observatører? Hvilke? Strømmen skriver at han merker han blir kvalm.

Tunander har skrudd av motforestillingene og hengir seg til ville spekulasjoner. At slikt kommer på trykk i et respektabelt norsk tidsskrift, er oppsiktsvekkende og vil garantert bli lagt merke til internasjonalt.

Tunander mener det må ligge andre bak Breivik. Gjett hvem!

En person som føler hat og har lest seg til nødvendigheten av å drepe, kan ikke bare gå ut på gaten for å skyte 100 barn. En slik oppgave krever en brutalisering, f.eks. en blodig krigserfaring eller en paramilitær trening som kan senke terskelen for bruk av massiv vold. Det må undersøkes om det kan finnes et annet miljø som Breivik har operert i enn den intellektuelle anti-jihadismen.

Så havner Tunander i en berg og dalbane, for Israel er ikke det eneste sporet. Han støter også på tyrkiske Grå Ulver, en serbisk krigsforbryter og et mulig saudiarabisk spill for å ramme Israel. Innfløkt og ugjennomtrengelig. Tunander viser seg som en trapesartist som kan turnere mange forskjellige teorier. Men går det bra?

Strømmen blir ør og svimmel.

Man vet egentlig ikke helt hva man skal si. En ting er at Tunander tydeligvis er overbevist om at alt her i verden på en eller annen måte må handle om Israel. En annen ting er at artikkelen ikke akkurat viser at Tunander har særlig inngående kjennskap til høyreekstremisme eller til terrorismehistorien.

Det verste er imidlertid at Tunander regner det som «ikke usannsynlig» at israelerne stod bak 22. juli, eller at saudierne gjorde det i et slags innfløkt, hemmelig spill mot israelerne. Og sentrale amerikanske aktører blandes inn i suppa uansett – med andre ord: Tunander er så tydelig opphengt i et verdensbilde der Israel og USA er de store stygge ulvene, at han tvinger også denne hendelsen inn i den samme rammen. Om ikke terrenget passer med kartet, må man lage et nytt terreng!

Skal man tro Strømmen, høres Tunander noe forskrudd ut. Men det gjelder flere i den senere tid. 9/11 og 22/7 har fått folk til å gå fra vettet. Man kan ikke godta ting at face value. Det må ligge andre bak!

Strømmen tar for seg Tunanders kilder, og de sier mye om hva slags selskap han har havnet i.

Når man ser på Tunanders kilder, blir det hele enda et stykke sprøere. En av dem som refereres gjentatte ganger er Peter Dale Scott, en konspirasjonsteoretiker av rang. Scott mener at Dick Cheney må mistenkes for å ha hatt noe med Al-Qaidas angrep mot WTC og Pentagon den 11. september 2001 å gjøre. Hans bok The Road to 9/11 har til alt overmål fått en anbefalelse fra selvsamme Tunander, som mener at den avslører en skjult «dyp stat». Tunander har også tidligere uttalt seg med støtte til en del av de mer… vel… kreative teoriene rundt 9/11.

Men kanskje dette burde få Strømmen til å revidere eller utvide sitt syn på hva som er ekstremisme? Når anerkjente norske forskere tror på de verste konspirasjonsfantasier, hva sier det om vett og forstand i akademia og offentlig debatt? Strømmen arresterer fortjenstfullt Tunander, men hva sier dette om det miljøet Tunander ferdes i? Kommer hans kolleger til å reagere? Kommer redaksjonsrådet i Nytt Norsk Tidsskrift til å reagere? Avisene, kommentatorer?

Les Kristin Aalens intervju med Tunander, der han blir høy på sine egne fantasier. Hvilken sammenligning er det han gjør når hun lurer på hvordan det skulle være mulig at 9/11 var en operasjon utført av USA selv:

– Det er nesten umulig å analysere vår egen samtid. Jeg har truffet medlemmer i 11/9-kommisjonen. De er sympatiske folk. Likevel kan jeg som forsker og intellektuell ikke ta for gitt at deres granskning stemmer.

La meg ta en parallell: Svenske aviser skrev på 30-tallet om Hitler som en helt normal politiker. Da enkeltpersoner hevdet at det fantes konsentrasjonsleirer, ble det avvist som tull. Først i ettertid ser vi på Hitler og hans regime på en helt annen måte.

9/11-revisjonisme og antisemittisme ser ut til å følge hverandre som skygger.

John Færseth er en av de få som har bevart gangsynet og ser galskapen. Han skildret den da Johan Galtung holdt forelesning på Blindern om 22/7: Galtung leker med ilden. Også der tøt antisemittismen frem.

Det spesielle og lite behandlede tema er at venstreorienterte ikke blir kritisert hvis de lufter antisemittisme. Portvokterne later som om de ikke ser det. Derfor skal Færseth ha ros for klarsyn og klar tale.

Som gode kilder anbefaler han flere ganger bøkene til Per-Aslak Ertresvåg og Erik Rudstrøm. Ertresvågs to bøker Makten bak makten og SOV mitt lille Norge har hatt stor inflytelse når det gjelder å spre konspirasjonsteorier de siste årene, til tross for at mye av informasjonen her er hentet fra høyreekstreme amerikanske kilder. I denne sammenhengen er det imidlertid større grunn til å bite seg merke i Rudstrøm. Rudstrøms tobindsverk Frimureriet og de skjulte makteliter (2003-4) tar for seg frimureriets rolle i norsk, til en viss grad også internasjonal politikk. Flere påstander herfra blir referert til av Galtung i foredraget, som at det har eksistert og eksisterer tette bånd mellom frimurerordenen og eliten i Arbeiderpartiet og, altså, de hemmelige tjenestene.

Rudstrøms bok inneholder imidlertid langt mer ekstreme påstander enn dette. Blant annet skriver han at ”arbeiderbevegelsen har fått retningslinjene for sitt politiske arbeide fastlagt av Sions Vises Protokoller”

Jødehat, frimureri og Sions Vises Protokoller utgjør en giftig cocktail som også kan benyttes til å kaste et mistankens slør over Arbeiderpartiet. Slik fungerer disse teoriene: De river i stykker tilliten til systemet og menneskene. Begge deler fremstår som grunnleggende upålitelige, og bak fasaden skjuler det seg onde hensikter. Selvsagt har Galtung, Ertresvåg og Rudstrøm innsikt til å veilede publikum.

Dette er samme sort ideologi som trivdes i 1920- og 30-årene, og det er et ytterst dårlig varsel at de er blitt så utbredt i vår tid.

 

Tunanders artikkel: Inspiratorer, interessenter, innvielsesmestre og investorer i Breiviks verden

Les også

-
-
-
-
-
-