Kommentar

Bildet: En aktivist fra gruppen Egyutt – Sammen – tar ned en plakat myndighetene har satt opp som ber ungarerne si nei til Soros’ plan om å la én million migranter komme til Europa hvert år. Soros har de senere år blitt mer radikal i sin støtte til grupper i USA og Vest-Europa. Foto: Bernadett Szabo/Reuters/Scanpix

Document hadde to saker denne uken som ga Barack Obama og George Soros dårlig presse: Det dukket opp et bilde av Obama sammen med lederen av Nation of Islam, Louis Farrakhan. Bildet var tatt i 2005, da Obama var senator. Som vi vet, siktet Obama enda høyere, og bildet ble derfor undertrykket. En smilende Obama med en like smilende Farrakhan ville garantert blitt brukt i en valgkamp.

Vi husker at pastor Jeremiah Wright kom opp. Han hadde vært Obamas prest og til og med viet ham og Michelle. Prekener kom for dagen hvor Wright holdt dommedag over USA. Også etter 9/11. Obama ble nødt til å ta avstand fra pastoren.

Kontakten med Farrakhan var ikke et tilfeldig møte. De hadde jevnlig kontakt. Obama tilhørte et radikalt miljø i Chicago som også omfattet folk som tidligere leder av terrorgruppen Weathermen, Bill Ayers.

Trolig var Obama så radikal at han aldri ville blitt valgt hvis dette hadde kommet ut. Han forfattet et essay hvor han skriver at USA er et så rasistisk land at selv svarte er rasister. Essayet lå i arkivet, men ingen publiserte det. Journalister ville Obama vel.

Det fortsatte de med etter at han ble valgt. Kanskje dét var en stor feil. For Obama ble ikke den suksessen som var forespeilet. I stedet ble det image-bygging og en stram regi på mediene. Alle Obamas opptredener var strengt regisserte, og de var få.

Mediene var «med» på Obama, som tok USA langt til venstre. Mediene var hans tilretteleggere og spindoktorer. Da revolusjonen kom, var de helt uforberedt.

Siden har USA befunnet seg i en slags unntakstilstand.

Daniel Greenfield gir en god beskrivelse av forskjellen på demokrati og borgerkrig. Borgerkrigen begynner ikke med vold, men når den ene part i et demokrati nekter å innrømme at motparten vinner.

When you hate each other but accept the election results, you have a country. When you stop accepting election results, you have a countdown to a civil war.

I know you’re all thinking about President Trump.

He won and the establishment, the media, the democrats, rejected the results. They came up with a whole bunch of conspiracy theories to explain why he didn’t really win. It was the Russians. And the FBI. And sexism, Obama, Bernie Sanders and white people.

Dette er en side ved uforsonligheten i USA som du aldri blir gjort oppmerksom på i de dominerende norske mediene. De er bleke utgaver av CNN.

I en krig gjør man hva som helst for å skade motparten. Michael Wolff sier at Trump fortsatt har en «affære» på si. Det kommer frem at han mener det gjelder FN-ambassadør Nikki Haley. Politicos reporter spør Haley på en pressekonferanse. – Er det sant?

Haley svarer på en måte som gjør at de som tar opp saken, blir flaue. Men det hindrer ikke Wolf Blitzer i å ta det opp i beste sendetid.

Storyer har en undertekst. Donald Trump kan ha hatt et forhold til pornostjernen Stormy Daniels for ti år siden, men tidspunktet for å ta det opp, røper motivet: å ødelegge presidenten.

Jeg vil tøye Greenfields utsagn litt lenger. Hvis den ene parten i et demokrati påberoper seg å sitte med fasiten, med nøkkelen til hva som er sant, har du en nedtelling til noe som kan ende stygt.

Vi vet hva som er hva

Det er dét dagens politisk korrekte her hjemme mener at de gjør. Når kulturministeren sier at folk må lære seg å se forskjell på seriøse og useriøse medier, og hun vil hjelpe dem med det, så uttrykker hun denne overbevisningen: Vi vet hva som er hva.

Nei, det gjør de ikke. For de er ikke i stand til å gjengi hva den andre sier.

Trump er blitt den linsen all denne harmen og uviljen fokuseres gjennom. De vet bedre enn presidenten hva han står for og mener. De dekoder hva hans ord betyr, og tar frem sine verste ord for å beskrive ham – vel vitende om at de også beskriver hans velgere.

Når Trump sier noe bra – eksempelvis talen han holdt i Warszawa –, er de enten tause eller fordreier uttalelsene hans.

En vei

Dette er en oppskrift på borgerkrig.

Jeg sier ikke at de ender i åpen vold, men potensialet er der. Det ligger i den totale avvisningen av den andre, av at han fortjener å bli forstått på sine egne premisser, og at han har overholdt reglene og vunnet.

Hvis mediene fortsetter å undergrave Trump på en unfair måte, er det demokratiet de undergraver.

Reaksjon

Men ressentimentet – motviljen, hatet fra mediene og venstresiden – gjenfinnes på den andre siden, hos dem som ikke har mediehus til rådighet.

Det er i ferd med å bli en ulekker tone i kommentarfeltene. Folk er tydeligvis sinte. Det gjelder Trump-tilhengere, islam-hatere og putinister. En salig blanding. Det er ikke alltid lett å holde rede på hva som er hva.

Men at det multikulturelle prosjektet skaper store motsetninger mennesker imellom, og mellom folkegrupper, og i forhold mellom elite og grasrot, at meningssensuren hindrer informasjon i å komme frem slik at vi får en sunn debatt, er hevet over tvil.

Sukkerglasuren på overflaten gjør at problemene fortsetter å vokse. Slik var det også i det gamle Sovjetunionen: en glatt fasade, og under overflaten ulmet det.

Åpenhet straffer seg

Problemet managerne av dette systemet har, er at det blir håpløst å kontrollere meningene i et samfunn som er skreddersydd ut fra åpenhet.

De har designet en åpen verden – i det minste den vestlige – og tror at de skal kunne legge lokk på reaksjonene.

De setter nå tommeskruene på internett og råder over de største overvåkingsverktøy historien har sett. Men det vil bare fragmentere samfunnet ytterligere og drive meningene under jorden.

Det vil også radikalisere stadig flere.

Fredelig kappestrid

Hovedproblemet er uvilligheten til å anerkjenne andres rett til å delta i demokrati som fredelig kappestrid.

Dette var noe grekerne hadde erfaring med. I det øyeblikk du introduserer fiendskap i politikken, er du over i krigen. Demokratiet krever et minstemål av anstendighet og redelighet.

Det er dette vi ser forsvinne.

Da er svaret nedenfra hat og radikalisering.

Soros

Vi ser til vår forskrekkelse og forferdelse at også antisemittismen dukker opp igjen i denne nye bølgen av ressentiment. Flere personer med jødisk bakgrunn har gjort seg negativt bemerket. Det er nok å nevne Bernie Madoff, som svidde av 50 milliarder dollar i sitt pyramidespill. Det var ren svindel.

George Soros er mer komplisert. Han er en stor finansmann, derom er det ingen tvil. Men han søker offentlighet og tjener penger på måter han selv er imot. I et intervju med Steve Kroft for «60 minutes» fra slutten av 90-tallet legger han ikke skjul på at det er en amoralsk Soros som tjener penger hvor han måtte se muligheter – destabilisering av valutaer, med store sosiale følger – og en moralsk Soros, som forsøker å gjøre godt. Vanlige mennesker lurer på hvor balansen er: Kan man gå inn for regulering av markedet og samtidig operere utenfor amerikansk lov på De Nederlandske Antiller?

Soros tror ikke på Gud, men man kan undres: Spiller han selv Gud?

Skyldfølelse

Kroft tar opp Soros’ oppvekst i Ungarn. Han er født i 1930, sønn av en velstående advokat. Antisemittismen var merkbar, men det var først da tyskerne overtok sommeren 1944, at infernoet begynte. Faren fikk en ungarsk byråkrat, som selv hadde en jødisk kone i skjul, til å adoptere George. Denne ungareren arbeidet med å registrere jødisk eiendom som var konfiskert. Da skolene ble stengt for jødiske elever, brukte det lokale Jøderådet ungene til å levere deportasjonsordre til jødiske familier. Også George løp med slik beskjeder.

Soros-familien overlevde, og det sies at de også hjalp mange. Men Budapest i oktober 1944 var et traumatisk sted for en jøde.

Vi kjenner skyldfølelsen mange overlevende sliter med. Når du leser om de døde, kan du ikke bli kvitt følelsen av at du er i live fordi de døde. Det er ikke rasjonelt.

Splittet

Steve Kroft spør Soros om hvordan det var den gangen, og han får et merkelig svar. Soros har ingen skyldfølelse. Hvis ikke han hadde gjort det – vært med, vært der –, ville noen andre gjort det.

Det er den samme splittelse han viser når det gjelder markedet: Hvis ikke jeg tar gevinsten, gjør noe andre det.

Soros avslører en splittelse i sin personlighet. Han er to personer, og han klarer ikke se det selv. Filantropen prøver å reparere hva spekulanten ødelegger.

I tillegg er Soros de senere år blitt stadig mer politisk. I den første tiden før og etter Murens fall, bidro han til gjenoppbygging av Øst-Europa og Sovjetunionen. For dét fortjener han stor heder.

Fienden hjemme

Men i de senere år har han blitt mer venstreorientert og går i clinch med høyresiden i USA og Israel, siden israelerne også har dreid mot høyre.

Når en så rik mann bruker sine penger for å påvirke politikken, møter han reaksjoner, og de er ikke alltid pene. Det er mye antisemittisk grums, og det er blitt mer av det.

Problemet er igjen demokratiets grunnproblem: Venstreorienterte har erklært høyresiden krig og nekter å anerkjenne dem som legitim partner. Det er denne underkjennelsen som er roten.

wikipedia.org

On November 11, 2003, in an interview with The Washington Post, Soros said that removing President George W. Bush from office was the «central focus of my life» and «a matter of life and death.» He said he would sacrifice his entire fortune to defeat Bush «if someone guaranteed it.»[156][157

Motstand

Soros ser amerikansk «supremacy» – overlegenhet – som hovedproblemet. Derfor blir også krigen mot terror et feilgrep.

His 2003 book, The Bubble of American Supremacy, was a forthright critique of the Bush administration’s «War on Terror» as misconceived and counterproductive, and a polemic against the re-election of Bush. (…)

When Soros was asked in 2006 about his statement in The Age of Fallibility that «the main obstacle to a stable and just world order is the United States,» he responded that «it happens to coincide with the prevailing opinion in the world. And I think that’s rather shocking for Americans to hear. The United States sets the agenda for the world. And the rest of the world has to respond to that agenda. By declaring a ‘war on terror’ after September 11, we set the wrong agenda for the world…. When you wage war, you inevitably create innocent victims.»[161]

Denne «motstanden» overførte Soros på Israel.

When asked about what he thought about Israel, in the New Yorker, Soros replied that «I don’t deny the Jews to a right to a national existence – but I don’t want anything to do with it.»[141] According to hacked emails released in 2016, Soros’ Open Society Foundation has a self-described objective of “challenging Israel’s racist and anti-democratic policies” in international forums, in part by questioning Israel’s reputation as a democracy.[142] He has funded NGOs which have been actively critical of Israeli policies.[143][144][145] including groups that campaign for the Boycott, Divestment and Sanctions movement against Israel.[143]

Antisemittiske jøder

At det finnes antisemittiske jøder, er ikke noe vi hører om i norsk offentlighet, men at de finnes og fantes, er et velkjent faktum. Er grunnen til at vi ikke hører noe om dem at mange av dem hører hjemme på venstresiden?

Soros has been accused of saying that both Jews and Israel are partially responsible for antisemitism,[146] in response to his statement that the administrations of G.W. Bush in the U.S. and Ariel Sharon in Israel were stoking antisemitism. He has also said that Jews can’t overcome antisemitism without «giv[ing] up on the tribalness.»[147] On November 5, 2003, at a Jewish forum in New York City, Soros partially attributed a recent resurgence of antisemitism to the policies of Israel and the United States, and the role of wealthy and influential individuals:

Nå brenner tampen. Soros flyttet innsatsen: fra kampen for demokrati i Sentral-Europa til USA og Vest-Europa, hvor høyresiden ble fienden. Dét er en helt annen skål.

Han ser antisemittismen vokse og kan ikke annet enn tilskrive det politikken som en Bush eller en Sharon fører.

Derfor er det en logisk konklusjon han trekker når han anser Trump for å være farligere enn Kim Jong Un.

Soros’ linje er defaitistisk. Den kan bare ende med kapitulasjon og nederlag fordi synden ligger hos oss, hos Vesten, som sitter med makten og pengene.

Aggresjonen er vår skyld

Soros er her inne på et spor som venstresiden har brukt for alt hva det er verdt: Hvis vi forsvarer oss, er aggresjonen vår skyld.

Dette er den psykologiske gåten med appeasement: Man påtar seg skyld for noe en selv ikke er skyld i, for et overfall eller angrep. Hvordan er det mulig?

Men slik er menneskene skrudd sammen. Det finnes en appease-er i mange av oss, og hvis det blir til politikk, kan det føre hele sivilisasjoner lukt i undergangen.

9/11 ble symbolet. Hvis svaret på den er at det er vår skyld – hvilket venstresiden hevdet –, da er det ikke håp.

Den samme utpressingstaktikken har man brukt mot Israel, og selv der har denne tankegangen vunnet frem: Det er vår skyld at de angriper oss.

Merkel

Ekstra destruktivt for europeiske jøder blir dette når en politiker som Angela Merkel fordømmer antisemittismen uten å nevne hverken hvor den kommer fra eller sin egen unnfallenhet.

EU er enda mer palestiner- og arabervennlig enn USA har vært overfor islam, også på hjemmebane.

Hvis man anlegger samme syn som Soros og Merkel – at jødefiendtlighet har noe med Israels politikk å gjøre –, sier man det samme som man sa i 1930-årene: Det koker ned til jødisk skyld. Det er jøden. Igjen.

Soros:

There is a resurgence of anti-Semitism in Europe. The policies of the Bush administration and the Sharon administration contribute to that. It’s not specifically anti-Semitism, but it does manifest itself in anti-Semitism as well. I’m critical of those policies… If we change that direction, then anti-Semitism also will diminish. I can’t see how one could confront it directly… I’m also very concerned about my own role because the new anti-Semitism holds that the Jews rule the world… As an unintended consequence of my actions… I also contribute to that image.[146]

Når høyreradikalisme begynner å røre på seg, og mange fisker i rørt vann, begynner dette å bli ubehagelig.

Vi ser at det dukker opp mange som har noe utestående med «jøder». Dette er ikke følelser Document ønsker å være plattform for. Under den første artikkelen om Soros tøt det frem mye som ikke hører hjemme i sivilisert selskap.

Jeg har derfor lest meg opp på Soros’ historie.

Hvis det skal være noen løsning på denne ressentiment-kulturen som radikaliserer folk, er det at de med makt, anerkjenner den andres rett til å mene noe og ikke tillegger ham holdninger han ikke har.

Folk flest er positive til ytringsfrihet. De forstår instinktivt at hvis den ene part påberoper seg sannheten, er det ikke lenger noen samtale.

Demokrati er en pakt. Hvis den ene part føler at han har rett til å bryte den fordi han i egne øyne er så mye bedre enn den andre, og at han kan bruke sin makt til å fremstille den andre som så dårlig at han ikke fortjener full frihet, er demokratiet i realiteten på vei mot avskaffelse.

Denne byrden ved demokratiet er noe alle borgere må bære, i det minste de som har større ansvar enn andre.

Vi har alle ansvar for ikke å nøre opp under jødehatet.

 

 

snopes.com gjennomgår soros og krigen her

 

 

 

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» her.