Kommentar

Buruma: Hvor går grensen for Israel-kritikk?

Ian Buruma er vel verdt å lytte til: Åpen, liberal i grunnbetydningen. Gå ikke glipp av hans essay i siste NYTimes Magazine om grensene for kritikk av Israel/jøder og anti-amerikanisme. How to Talk About Israel.
Utgangspunktet er et klima i USA der grensene for å kritisere Israel er blitt ganske trange. Det skal ikke mye til før Israel-kritikk får stemplet antisemittisme. Fordi krigen mot terror oppfattes som felles, blir det nå også et spørsmål om patriotisme. Forholdet er omvendt i Europa, der avstanden til både Israel og USA har økt. Her høres såkalte antisionistiske utsagn av en type som gir ubehagelige assosiasjoner. For ikke å snakke om resten av verden, skriver Buruma, der forsøker man ikke en gang å kamulfere jødefiendtlighet.

Han går gjennom historikken til forholdet Israel/USA. Som altså slett ikke var så tett, verken ved statens opprettelse, eller i 50-årene. Det var først i 67 og Seksdagerskrigen at USA steppet inn for å fylle tomrommet etter Franrike som plutselig stanset våpenleveransene til Israel. Dette var en funksjon av den kalde krigen: USA fyktet at Sovjetunionen ville få større innflytelse. Israel var et vestlig brohode.

Seksdagerskrigen ble et vannskille: Buruma gir en interessant forklaring på opphavet til kampanjen mot Israel. Fram til da hadde Israel vært den gode saken for alle liberalere i Vesten. Pionerånd, sosialisme, progressivt samfunn, fremtidsoptimisme, og en tragisk bakgrunn, sørget for ubetinget sympati.

Etterkrigstiden var tiden for avkolonialisering. Nasjonal frigjøring var en progressiv sak. Kampen var rettferdig, selv når det måtte flyte blod, som det gjorde mange steder.

Nå havnet Israel i okkupantens rolle. Israel hadde støttet Frankrike i Algerie-krigen. Det var involvert i araberlandene også gjennom de jødiske minoritetene som ble kastet ut.

Den mørke fortiden spilte naturligvis også inn. Europa var klar over sin medskyldighet, sin kollaborasjon i Endlösung. Det sved i samvittigheten. Til å begynne med var man overforsiktig med alt som hadde med jøder å gjøre, man turde knapt nok si ordet. Men denne filosemittismen hadde en skjult side. Buruma fortjener å siteres:

Philo-Semitism is better than pogroms, to be sure, but there was something unreal, and even a little unsettling, about this dutiful sense of collective guilt. It was as if Jews, including Israeli Jews, once again were not treated in the same way as other human beings, which can quickly lead to resentment, not among Jews so much as among gentiles. Zvi Rex, an Israeli psychoanalyst, once put his finger right on this sorest of points. »The Germans,» he said, »will never forgive the Jews for Auschwitz.» This harsh analysis applies to some extent to non-Jews all over the European continent. Nobody likes to be made to feel guilty, especially for the sins of his father.

I Europa har den antisionistiske kritikken bare økt. La meg for egen del bare legge til Libanon-krigen som et annet vendepunkt, med Sabra og Shatila som stikkord. Rent faktisk er det noe i mye av kritikken, men den gis en form som peker ut over det faktiske og over i kampanjer, propaganda og myter. Dette kolporteres fra så mange hold at folk til slutt ikke er klar over hva de sier. Som journalisten i Romerikes Blad som skrev, i forbindelse med etterforskningen av Sharon, at Sabra og Shatila er en av de verste massakrer i historien.

Buruma mener selvfølgelig at Israel skal kunne kritiseres for sine handlinger, og det er mye å sette fingeren på. Man kan være mot både Israels politikk og globalisering, og USAs kamp mot terror. Men sier Buruma: Det er en tendens til at tingene blandes sammen i en cocktail, og med det mener han: det er umulig å skille ting fra hverandre. Distinksjoner blir borte. Det skapes sammenhenger som er selvforsterkende og irrasjonelle. Med Burumas egne ord:

It is perfectly possible, of course, to take a critical view of Israeli policies, and of their support in Washington, without being anti-Semitic. It is equally possible to be critical of American policies without being irrationally and emotionally anti-American. Just so, you can be opposed to capitalism, or »globalization,» without wishing to unleash or condone suicide attacks on Manhattan. What is disturbing, however, is the way these views now increasingly come together in a hostile cocktail. Most mass demonstrations in Europe, and elsewhere, against the war in Iraq contained banners in support of the Palestinians, even the religious extremists of Hamas, and against the global symbols of capitalism. For some people on the left, being opposed to Israel, or Zionism, goes beyond specific policies in Gaza or the West Bank; Israel is seen as the colonial Western presence in an Arab world, an American client state locked into global capitalism. Even if the Israelis treated the Palestinians with the most scrupulous generosity — which they do not — this impression would persist.

Ian Buruma lives in Oxford and New York. He is a Luce Professor at Bard College and the author, most recently, of »Inventing Japan.»