Kommentar

David Horovitz er tidligere redaktør i Times of Israel, politisk er han sentrist. Han skrev en kommentar til Pittsburg som overrasket ved sin alarmisme: The twilight for US Jews, and for the US, if Judaism’s core precept is forgotten.

At judaismen skulle ha noe botemiddel mot dagens motsetninger forbauset meg: Religion har som regel ikke svar på politiske problemer. Det er et spørsmål om fortolkning og tilpasning.

Horovitz vokste opp i Storbritannia på 70-tallet. Da han på 80-tallet kom til USA var han lettet over å merke at folk ikke reagerte på jødiske navn.

Han konstaterer at de 250.000 britiske jødene er bekymret over den antisemittiske dreiningen i Labour under Jeremy Corbyn. Men så skriver han:

But for all the growing hostility facing the quarter-million-plus Jews in England, the six million in the United States are, all too plainly, in greater immediate danger.

Amerikanske jøder er i større fare enn det islamiserte Storbritannia? Dette var en alarmistisk uttalelse. Går det et hysteri over Vesten som også rammer et medlem av medieeliten i Israel?

Vi aner hvor Horovitz vil hen:

A tidal wave of hatred has risen and, with Saturday’s massacre of Jews at prayer in Pittsburgh — middle-aged and elderly women and men, slaughtered in a synagogue — vicious hostility has become mass killing.

En flodbølge av hat har reist seg? Og nedskytingen i Pittsburgh er et utslag av denne? Er det noe vi har gått glipp av? En flodbølge?

in the climate of today’s America, they feel emboldened. And in today’s America, unlike the UK, obtaining the weaponry to turn dark thoughts into murderous action is straightforward.

Today’s America, unrecognizable from a few years ago, is polarized and shrill, increasingly intolerant, much of it engaged in an orgy of hatred on social media — an online factory of extremism.

Det er ikke Demokratene og Christiane Amanpour i CNN som skaper dette klimaet, ifølge Horovitz. Åpenbart ikke. Det kommer fra den andre siden.

Horovitz følger i fotsporene til moderate jøder, som Steven Spielberg, som står opp og registrerer økende antisemittisme, men når det kommer til opphavsmennene blir de enten vage eller legger skylden på høyresiden. Det er nettopp den iltre/hysteriske tonen til Horovitz som er oppsiktsvekkende: Når sindige mennesker mister besinnelsen er noe på ferde.

Amerikanske jøder er ikke truet. De er slett ikke truet av Trump-Revolusjonen. Trump er den mest pro-israelske presidenten i manns minne. Hans datter har konvertert til jødedommen. Barnebarna er jødiske.

Derimot var forgjengeren Obama ingen venn av Israel, viste det seg. Hvordan kan Horovitz anklage Trump for å bære ansvar for Pittsburg-massakren?

Det av et større bilde

Det lar seg bare forklare hvis man ser anklagen som del av et større bilde.

I BBCs Newsnight ble en talsmann for Anti Defemation League intervjuet. Han kunne bekrefte en økning i antall antisemittiske angrep. Av hvem? Det sammenfaller ofte med en økning i islamofobiske angrep, de følges ad, sa talsmannen.

Mønsteret begynner å bli tydelig: Både jøder og muslimer er ofre for Trump-Revolusjonen.

Et slikt sammenfall ville løst mange problemer. Men det er ikke sant.

Farrakhan

De samme Demokratene som angriper Trump deler podium med en mye større antisemitt enn f.eks Ku Klux Klan-lederen David Duke. Leder for Nation of Islam, Luis Farrakhan, er en Holocaust-benekter og jødehater av rang. Han har bidratt til å vende svarte amerikanere mot jøder. Han sprer hat.

                                      Fra venstre: Farrakhan, Al Sharpton, Jesse Jackson og Bill Clinton.

Likevel satt Bill Clinton og flere kjente svarte ledere på samme scene som Farrkhan under Aretha Franklins begravelse. Etter at Obama gikk av, ble det offentliggjort bilder som viste Obama sammen med Farrakhan. Fotografen hadde unnlatt å offentliggjøre dem fordi de kunne ha skadet ham i valgkampen i 2008.

Antisemittismen på venstresiden blir tolerert, mens de verste massakrer tillegges høyresiden og presidenten.

Det er enda verre: Linda Sarsour er aktivist, for Demokratene og Det muslimske Brorskap. Hun er aktiv i Boycott, Disinvestment og Sanctions-bevegelsen. Ledende Demokrater, mange av dem jøder som Chuck Schumer, samarbeider med Linda Sarsour. De har også blitt radikalisert de siste årene.  Sarsour er medlem av Democratic Socialists of America, noe flere av Demokratenes nye stjerner er.

Indeed, the Democratic Socialists of America went even further:

The national convention of the Democratic Socialists of America voted the other day in favor of the boycott-Israel movement, or BDS, and the success of the pro-BDS resolution caused the assembled delegates to break out into a rousing chant of “From the river to the sea/Palestine will be free!”

Den radikaliseringen ser ikke Horovitz. Han ser bare en radikalisering på høyre side, og den er i stor grad innbilt.

Antisemittismen trives på venstresiden. Der er den mer utbredt og blir tolerert jfr Labour. Den finnes også i virulent, paranoid form på den ekstreme høyresiden. Men der er den mer et marginalt fenomen. Når venstresiden bruker begrepet «ytre høyre» om alt til høyre for sentrum, er det for å sverte høyresiden. I økende grad er dette blitt venstresidens måte å drive politikk på.

Det er dette som skaper en hatefull atmosfære.

 

Det finnes også venstreorienterte jødiske organisasjoner som bistår med å bringe migranter inn i USA. De er selvsagt svorne fiender av Trump: En av dem er Hebrew Immigrant Aid Society, som sammen med ADL har dratt ned til grensen for å hjelpe migranter inn i USA.

Massedrapsmannen i Pittsburgh-synagogen hadde fått med seg hva HIAS holdt på med:

HIAS likes to bring invaders in that kill our people. I can’t sit by and watch my people get slaughtered. Screw your optics, I’m going in..” (Robert Bowers, Trump/Jødehader)

Men der den ene bruker politiske midler, bruker den andre et automatvåpen. Det gjør dem ikke til forbundsfeller. Bowers var dessuten Trump-hater pga hans gode forbindelser med Israel.

Hippie-Gud

Horovitz blir helt bløt når han skriver at jødene har klart seg gjennom historien fordi de har elsket sin neste som seg selv. Man kunne gjerne snu på flisa og si at det er denne tilliten til naboen som førte til at jødene nesten ble utslettet. De kunne ikke forestille seg menneskelig ondskap på Auschwitz-nivå.

One terrible shooting spree does not spell the end of America’s extraordinarily tolerant climate for Jewish people. But it will mark the beginning of the end if that vital Jewish value of loving thy neighbor as thyself does not reassert itself. The beginning of the end not only for America’s Jews, but also for the wonder that is America.

The Jewish people has survived because the divine precept at the core of our faith is essential for all. Jews, and others, are being targeted in America because that core precept is being forgotten.

Hard realisme

Michael Leeden har en helt annen tilnærming på pjmedia.com: Verden har alltid vært et brutalt sted. Hvorfor fulgte jødene ordre og stilte opp til møteplassene som avtalt og lot seg drive om bord på togene? Fordi de trodde på det gode i menneskene. Men ikke alle mennesker er gode og ideologier kan få mennesker til å begå monstrøse forbrytelser:

The bulk of the Jewish community thought of themselves as good citizens, and did not accept the fact that they were hated and targeted for death. Most believed that all people were the same, that all people were basically good, and shared a common humanity. The Jews who thought otherwise (I am tempted to say “those who knew better”), who thought of themselves as different, understood that there were many bad people quite ready to do in the Jews. Of these, both religious and secular were early believers in Zionism. After all, Herzl was radicalized by the spectacle of the Dreyfus Affair, which showed how many French officials were anti-Semites, and that even distinguished service in the Army could not save their Jewish target.

Vi har noe av en parallell situasjon i dag, hvor myndighetene i Vest-Europa og de liberale i USA vil overbevise og tvinge oss til å anta at alle er som oss og vil bli som oss, til tross for at det åpenbart ikke er tilfelle.

En indre avgrunn

Roger L. Simon skriver at ingenting gjør ham tristere enn å se velutdannede liberale jøder delta i hatparadene mot Trump:

When I see these demonstrators, I see people who are very depressed, truly unhappy people whose anger could never be assuaged — folks with a cosmic emptiness of a sort. They need something to protest, always, to feel alive in their search for a utopia that could never be achieved. If it weren’t Trump, it would be someone or something else. There is a narcissistic wound as deep as the Mariana Trench.

I am going to say something now that will generate even more enemies, as if I didn’t have enough. These people make me think of Berlin in the 1930s, and why things happened the way they happened. They would never fight back.

I am a Jew and proud of it and these people break my heart more than any in the world.

Denne beskrivelsen passer på ungdommene som samlet seg utenfor Sylvi Listhaugs kontorer og skrek seg hese. Listhaug fyller samme funksjon i Norge som Trump i USA. Fordi begge er flinke politikere vekker det ekstra raseri. Men den virkelige grunnen til følelsene ligger mye dypere.

 

 

 

 

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!