Sakset/Fra hofta

Dette er et tilnærmet fullstendig referat av innlegget Bjørn Westlie holdt på seminaret om venstreekstremisme på Litteraturhuset 7. februar i regi av Nettverk for studier av totalitarisme ved UiO.

Alle feil eller mangler står for red.s regning.

 

Dette er som snøen som falt i fjor: Uansett om den har falt, så er historien om venstreekstremismen i Norge en historie som jeg for egen del aldri er blitt ferdig med. Vi som tror på verdien av å ta oppgjør med historiske forhold, er kommet til at historie ikke bare er fortid, men noe det er mulig å lære av.

I AKPs mest fanatiske fase forberedte kadrene seg på krig. De løsnet ikke skudd, likevel var deres voldspotensial betydelig fordi det lå et underliggende budskap om konflikt. Hva hadde skjedd om en leder som Tron Øgrim hadde tatt ett skritt videre?

Det er høyreekstremister som har gått videre, men betyr det at vi som tilhørte venstresiden, kan være beroliget?

Vold var en uløselig del av m-l. At den ikke ble utløst, fritar oss ikke for ansvar. De som var med, trenger opprydding, og det trenger ikke bli selvpisking.

Når det gjelder AKP, er det nok å ta av. Deres historikk, deres voldsome ambisjoner fra 1974-84, gikk for langt. Jeg, som var medlem i denne perioden, gikk for langt.

Jeg var med på å starte Klassekampen som dagsavis i 1977. Det er tydelig hva AKP i programmet fra 1976 mente: Eneste vegen til proletariatets dikatur er gjennom væpna revolusjon, borgerskapet vil aldri gi fra seg makta frivillig. Det beskriver staten som helfascistisk; den som ville gjøre revolusjon, måtte være militant og forberedt.

Det norske borgerskapet var bedre forberedt på å slå ned opprør enn noen gang før. Det måtte m.a.o. et væpnet opprør til, og kampen måtte fortsette så lenge det behøvdes.

Dette er det ikke lett å snakke om, for jeg ønsker å fremstå som rasjonell og klok.

AKPs medlemmer lokket hverandre inn i et farlig landskap. Ett eksempel på farlige virkemidler er noe Tron Øgrim skrev i boken Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion fra 1979; det forteller mye om hvor ekstremistisk AKP var. Han skrev:

Umulig å ta avstand fra terror «i prinsippet»

Hadde vi vært liberalere eller anarkister behøvde vi ikke brydd oss om dette problemet. Da kunne vi tatt avstand fra alt diktatur, all undertrykkelse og all terror «i prinsippet». Alt er greit, i så fall er det ikke noe mer å diskutere.

Men da frasier vi oss også ansvaret for å styrte kapitalismen og få slutt på utbytting og undertrykkelse. Kapitalismen betyr sjøl terror. Hva kan være mer terroristisk enn massedrapene i de imperialistiske krigene som stadig blir større og grusommere?

Hva kan være mer diktatorisk enn de steinharde kapitalistiske diktaturstatene, land som Hitler-Tyskland og Bresjnevs Sovjet? Vil vi ikke styrte dette kapitalistiske systemet og undertrykke det med nødvendige midler som revolusjonær krig, revolusjonært diktatur og revolusjonær terror, så fortsetter kapitalismens diktatur og terror til evig tid.

Hensikten helliger midlet, og han tok ingen forbehold.

Dette er en skadelig måte å tenke på.

Tron Øgrim var AKPs viktigste ideolog. Han var helt sentral i formuleringen av det mest radikale i Norge. Hans skrift ble oppfattet som et friskt pust. Det kan være at de rundt ham oppfattet det som verre at budskapet ble fremført i en kjekkasaktig stil. Øgrim var en bajas, en merkelig karismatisk figur. Det skrives nå to biografier om ham.

Det er lett å være selvkritisk sett med dagens briller: Hvordan ble AKP oppfattet den gang? Jeg festet meg ikke ved disse setningene på den tiden.

Leste jeg virkelig det jeg leste, eller gled det bare igjennom? Forsto jeg hvilke mål de hadde satt seg?

Vi nærmer oss kjernen i hva slike bevegelser gjør med medlemmene. Det var nok en par tusen mennesker som var enig i synet på nødvendig vold.

AKPs medlemmer forklarte sine kamerater hvordan verden skulle forstås. Hvordan dette formet medlemmene, er ikke lett å forstå. Det at man opererte med søsterpartier, gjorde at man ikke fikk noe korrektiv.

Vanskelig å huske hvordan det var å være et medlem av m-l-miljøet. De man møtte, var identitetsløse figurer, med dekknavn. Minnene ble raskt utydelige. Det skriftlige materialet ble også borte.

Altfor mange har lukket døren og kastet nøkkelen til denne del av sitt liv.

Noe er kommet frem i bøker, men mye er ugjort i forskning på AKP, i den grad det er interessant.

Hvor var det AKP gikk for langt? Her kan det være glidende overganger. Det kan være meningsfylt å gå inn på deres virkelighetsforståelse på 70-tallet. Deres egen konspirasjon og deres hemmelighold kombinert med ideologiske tiltak gjorde at AKP utviklet seg til et ekstremt parti.

Tiltak: Høsten 1974 gikk det opp for ledelsen at de hadde for få arbeidere, de måtte skape sin egen arbeiderbevegelse. Det ville de gjøre ved selvproletarisering. Ingen ville ha stemplet «småborger», og mange valgte følgelig jobbskifte. Det viste hvor stor offerviljen var, og hvor disiplinert man var. Kanskje var det flere enn tusen som lot seg proletarisere. Det lå et konspiratorisk element her: AKP sentralt ledet utplasseringen og valgte arbeidsplasser man mente var sentrale, som Oslo Sporveier og Postverket.

Etter noen år forlot de arbeidsplassene og fortsatte utdannelsen, men noen gjorde karriere. Ett medlem sa at hun bekjempet sitt høyreavvik:

– Sjøl har jeg skifta klasse og er glad vi har AKP som bekrefter klassen, slik en muhammedaner kneler for Mekka.

Sovjet var en aggressiv imperialistisk makt. Analysen gikk ut på at det hadde funnet sted en kontrarevolusjon etter Stalins død. Kritikken mot Sovjet var nok mange enig i, men hvorfor det hadde gått galt, var det vanskeligere å forstå. Man bygget på den svenske kommunisten Nils Holmbergs analyser.

Men mange andre mente det hadde blitt bedre etter Stalins død.

AKPs fiendtlige syn på Sovjet skulle få store konsekvenser: Det endret deres forsvarspolitikk. De la seg på en klart nasjonalistisk linje i forhold til Svalbard og fiskerigrenser. Mange utplasserte fikk problemer i fagforeninger, med paroler om at Svalbard er norsk land og for en 12-milsgrense.

Faren for krig førte til at revolusjonen ble skutt ut i tid, de hjemlige fiendene var de som støttet Sovjet. Det skapte en forestilling om at Norge var truet av krig. Man forberedte seg på invasjon og ble sterkt forsvarsvennlige. En krigsforberedende bevegelse. Sikkerhetspolitikken tok av. Selv KKs journalister opererte med dekknavn.

Det gikk så langt at journalister brukte et annet navn overfor de man kjente. Dag Solstad og Jon Michelet brukte navnene Henrik og Tom. POT fulgte AKP, hvilket ikke var så merkelig. AKP gikk inn i politiet og Hæren for å se dem i kortene.

Mange AKP-ere viste interesse for våpen ut fra et revolusjonært perspektiv – før Sovjet ble utpekt som trussel. Tor Obrestad skrev: «Her blir det vakkert, vi skal kle fjellet med mennesker og våpen.»

Krigshysteri og krigspsykose, en tro på endetiden og at AKP var de eneste som så den komme. Man mante frem et scenario i 1976 om en sovjetisk invasjon som ville bli verre enn den tyske.

Tron Øgrim: Hvis nordmenna ikke vil forsvare seg, kan det gå med oss som med indianerne.

I hvilken grad de begynte med våpentrening, er ikke klart; mange har hevdet at de gjorde det.

Folk ble nå oppfordret til å søke seg til Forsvaret. Hvilken effekt dette dystopiske synet hadde på medlemmene, er ikke klart, men det må i det minste ha gjort noen nedstemt.

Obrestad i 1979: «Førebuing til vinter: pessimistisk – eg drøymde inatt at krigen tok til, eg låg i ei blokk, vi var seks som slåss, vi hadde ikkje kontakt med noen org, det var oss, en gjeng med redde folk, to-tre rifler og lite ammo.»

Til tross for en viss pessimisme: Partiet skulle lede revolusjonen. Den tidligere AKP-er Stein Roger Solheim: «– den mest sannsynlige veien til sosialisme: først krig og så sosialisme». AKP skulle profittere på krigen.

Når krigsfrykten slapp taket, er ikke klart. Våren 1975 samlet komiteen seg om tesen om høyreavviket, AKP var i ferd med å gå i retning venstresosialisme. Tesen om høyreavviket ligger ute på akp.no. Man ble mindre kompromissvillig. Programmet fra 1976 går inn for å rense seg for opportunistiske element.

Denne kampanjen: Steigan overtok etter Allern. Han beskrev oppgjøret som en katharsis, en demonutdrivelse. Steigan gjorde bruk av religiøse termer; partiet skulle renses for politisk ondskap.

Sverre Knudsen: Eneste mulige forklaring på avvik var forræderiet eller sviket. Slike renselser har det vært mange av i kommunismens historie. Hva hadde skjedd om AKP hadde hatt makten over flere enn sine medlemmer?

Man måtte sikre at partiet besto av kadre som var enige med ledelsen.

Derfor innførte man kadervurdering.

Tervje Tvedt: En uopphørlig selvransakelse. Menneskets verdi ble bestemt ut fra om det sto på den rette siden. Derfor har eksmedlemmer vært tilbakeholdne med å kritisere. Denne disiplinen skilte seg ikke vesentlig fra politistater.

M.a.o: AKP utviklet fra midten av 70-tallet en sterkt moralistisk kultur som ensrettet medlemmene.

Aktivismen: Det ble samlet inn over 11 millioner kroner, til trykkeri og Klassekampen.

På begynnelsen av 1970- og 80-tallet: ensretting og voldelige intensjoner, et risikoprosjekt for medlemmene.

De var villig til vold og terror, men ikke i utrengsmål, og her skilte AKP seg ut fra andre på Kontinentet.

AKPs vold forble på papiret. Annerledes enn i Danmark og Tyskland.

RAF var opptatt av terror i seg selv. Det valgte seg ut enkeltpersoner som Hans Martin Schleyer. Tilsvarende aktivisme med Blekinggadebanden; de startet med bankran, for å skaffe penger til PFLP. Deres leder Gotfred Appel utviklet snylterstatteorien: Arbeiderklassen var kjøpt og betalt.

I 2009 oppsummerte tre tidligere medlemmer: De forsvarte voldsbruken sin. Ikke alle mål helliger alle midler. Men noen mål helliger noen midler.

Flere teorier om hvorfor Norge unngikk venstreterror. Ifølge en finsk forsker var det en myk tradisjon i Norge. Det var større rom for AKP i Norge fordi de var mot Sovjet.

Hvorfor kom det ikke til terror i Norge? Noe fyllestgjørende svar har jeg ikke, men tre forhold skilte seg ut: Det en var frykt for Sovjet som skapte en sterk nasjonalisme, en fiende der ute var farligere enn den hjemlige. Det andre: Terror av typen RAF var småborgerlig, og ledelsen hadde såpass kontroll at ingen kunne bryte ut. Det var altså deres romantiske tro på at de kunne få arbeiderklassen på sin side som gjorde at de holdt seg på matta.

I motsetning til andre grupper var AKP overbevist om at det bare var arbeideraristokratiet som var kjøpt, å vinne arbeiderklasen var viktigere enn terror.

Arbeiderklassen på sin side kom aldri til å bry seg om AKP, og det kom indirekte til å redde AKP.

På et visst punkt må de ha forstått at de mest brutale deler av programmet måtte fjernes: I 2001 ble det endringer, vold ble tonet ned.

AKP har etterlatt seg noe godt: en god dagsavis og et forvaltningsorgan for AKPs historie; akp.no.

 

Kommentarer fra salen:

 

Per-Gunnar Skotåm: Jeg har ikke problemer med å finne titalls anekdoter av komisk karakter, men vil inn på det mer grunnleggende: ekstremismebegrepet. Jeg har en afghansk venn som jeg diskuterte ekstremisme med. Han sa at det ikke noe galt i å være fanatiker, som betyr hengiven. Det er ikke det samme som ekstremist; det går på hvilke metoder man er villig til å benytte. Man må skille: Ekstremisme handler om voldsbruk. Når alle innledere konstaterer at AKP har svermet for vold, så blir det uryddig, for det handler om voldsbruk.

Det andre poenget: Den politiske konsensus, vi opererer på en høyre-venstre-akse, og da må man ha et sentrum, vil trekke inn noen poenger: Lundkommisjonen dokumenterte at norske myndigheter hadde overvåket alle holdninger de ikke likte.

I 1992 brøt Storinget Grunnloven ved å melde oss inn i EØS. Vi gikk inn i Afghanistan og bombet Libya, basert på sms-er, så jeg synes panelet kunne vært litt mer kritisk.

Halvor Tjønn: Tron Øgrim forkastet alle andre sosialistiske forsøk. Det eneste som sto igjen, var Demokratisk Kampuchea! Det sier litt om potensialet for ekstremisme. En ting som har slått meg: Hvis man fulgte med i Klassekampen, så er det vel slik at man aldri fordømte RAF, det forelå ingen klar fordømmelse, det var mer en hensiktsbetraktning. Man fordømte ikke terrorismen i Tyskland, men den passet ikke i Norge. Leser man programmet til partiet Rødt, ser man at det ikke er et parti som tar avstand fra politisk vold; borgerskapet må avvæpnes, vi vil arbeide for at overgangen blir fredelig.

Men hvis dette ikke lykkes, hva da?

Øystein Sørensen: Til det Bjørn sa om RAF: Mulig du har rett i at de som drev RAF, var spesielle, og ikke idealister, som i AKP, og selvfølgelig er det en avgjørende forskjell mellom RAF og AKP, men leser man RAFs ideologiske materiale, så vil man se at det er ingen mangel på store vyer om en bedre verden, i den forstand absolutt idealistisk. Skal man sammenligne grunnlaget: RAFs grunnleggnde manifest vrimler med sitater av Marx, Lenin og Mao som skal legitimere bygeriljaen som gruppen bedrev.

Dette er en del av den brede maoistisk-leninistiske bevegelse på 70-tallet. En del bedrev vold og terrorisme, men ikke desto mindre en del som sto innenfor og ikke utenfor.

Bernt Hagtvet: Der Spiegel hadde en artikkel om Jean-Paul Sartres møte med RAF-medlemmene i Stamheim-fengslet, og den viser at Sartre tok avstand fra volden deres.

Jon Rognlien: «Et essay, Væpna til hva? drøfter intensjonen og hvilken grad de drev med vold. Min teori: flaks som gjorde at norske radikalere slapp å bli terrorister. I alle land – Danmark, Italia, Tyskland – i alle disse var det en sterk fysisk voldelig nedkjemping av de radikale gruppene. Mest juling i Danmark, men i Italia og Tyskland ble de skutt av fascistisk politi.

Henri de Luca, som var med: – De skjøt først, vi drev selvforsvar. Det slapp AKP å ta stilling til. Hva om Tron var blitt skutt under Vietnam-demoen hvor politiet løp etter ham? Norsk politi var ikke væpnet.

Westlie: I forhold til Tyskland og Italia har Tore Bjørgo et svar på den lite kloke måten radikale grupper ble behandlet på av myndighetene. Han går langt i å legge ansvaret på politiet. Hva hadde skjedd om politiet i Norge hadde gått hardere ut mot AKP?

Saken var at AKP hadde eget vaktmannskap, de var redd for slike episoder, men på den annen side: Man kunne tenkt seg splittelse i AKP. I en organisasjon som var såpass opptatt av krig og våpen og vold, kunne det skjedd en splittelse, at noen mente man ikke gikk langt nok. Som ville gå lenger enn AKP.

Da vet jeg ikke helt hva som hadde skjedd.

Når det gjelder Tjønn og RAF: Jeg har også oppfattet at man ikke direkte tok avstand fra RAF, men vi så hvordan og hvor sterkt politiet slo til. Ikke minst i filmen for noen år siden så vi hvordan politiet gikk frem og drepte demonstranter. Hva hadde skjedd i Norge om noe slikt hadde skjedd her?

Et spørsmål jeg ikke kan svare på: Hvor ble det av tankegodset som AKP etterlot seg i folks hjerner? Jeg har gjort mitt ytterste for å være prinsipiell i forhold til menneskerettigheter, følt behov for oppgjør, forsøkt å trekke lærdom, men likevel: Hvor ble det av?

Altfor få som har reflektert på det de har vært med på. Ikke fordi man skal uteske: Hva mener du egentlig? Men jeg mener alle har godt av å rense seg.

Hans-Petter Sjøli: I forbindelse med min bok «Mao, min Mao», laget vi en tv-film der det kom frem at ledende folk i AKP i 1976 begikk en handling mot en 19 år gammel streikebryter fra Lillestrøm. En natt dro de ut til ham og knuste alle vinduene i huset hans, ikke en terroraksjon, men uttrykk for en voldsvilje. Vil AKPs rep. her ta avstand fra den aksjonen?

Skotåm: Kjenner til episoden, vet at min far, som vokste opp på Rodeløkka, var i kontakt med m-l-erne og fortalte om hvordan streikebrytere ble behandlet.

Det finnes masse dokumentasjon på at AKP tok avstand fra RAF, interessant nå: en kontrafaktisk debatt – kan ikke påpeke at AKP har benyttet voldsromantikk, man må gå til Italia og Tyskland og si: hva hvis?

Vi ble jo det (red.: utsatt for vold) , Tronsmo bokhandel ble bombet, og bombe mot 1. mai-toget. Gikk vi til motangrep? Nei, vi mobiliserte politisk.

Når vi er i det hakket, vær litt mer stringente.