Politiet har ingen reell tilstedeværelse i gatebildet i våre største byer, og har således mistet sitt voldsmonopol til de kriminelle. Selv ikke i nedre Karl Johan om helgenettene, med landets største konsentrasjon av forbrytelser, er som regel noen av Oslo-distriktets 1700 polititjenestemenn å se ute på fotpatrulje. I beste fall suser en av deres biler forbi all den åpenlyse handelen av sex og narkotika, en gang mellom slagsmålene, knivranene og knusingen av ølflasker.

Naturligvis fotpatruljeres det ikke så mange andre steder i byen heller. Nær sagt aldri befinner politiet seg der vanlige folk faktisk ferdes, og hvor hverdagskriminaliteten rammer. Dermed er de følgelig helt uten evne til å forhindre eller avskrekke denne. Ringer man dem, er det ikke sikkert at de responderer. Kommer de, er de for sent ute til å forhindre ranet, overgrepet eller voldsepisoden uansett, og da spiller det egentlig ikke så stor rolle om de sender én bil eller halve styrken.

Våre eldre, jenter og barn lever i en tilstand av frykt i hovedstaten, fordi vår tafatte og vanstyrte politistyrke, lokalisert bak bilratt og skrivebord, ikke har tatt seg bryet med å ta til gatene og forsvare dem. I tillegg har de nervene til å true med straffeforfølgelse av enhver som skulle ønske å gjøre dette. Lovens korte arm, som ikke engang rekker ut til sin egen bakhage på Grønland, har sjelden veivet mer fordømmende med pekefingeren i offentligheten enn da det nylig, for en sjeldens gangs skyld, viste seg å være tennene til en forbryter som lå strødd.

Å forsvare seg selv er heller ikke anbefalelsverdig, ifølge fungerende politimester i Oslo Roger Andresen: Man har å ta imot dersom man blir angrepet. Forbipasserende skal ringe nødsentralen, med kryssede fingre, og ellers bare stå å se på at deres medborgere blir utsatt for overgrep. I våre gater, der politiet som påpekt glimrer med sitt fravær, er vold noe som skal forbeholdes kriminelle.

Politiet avviste endog gardens tilbud om å patruljere den svært så utsatte Slottsparken under voldtektsbølgen i 2011, noe de selv nærmest aldri gjør, med påminnelse om at dette er deres jobb. Overfallene i den stadig utrygge parken har dermed vedvart, med den konsekvens at natteravnene den siste tiden har sett seg nødt til å mobilisere tungt i området.

Alt vår evneveike politiske klasse har foretatt seg i saken, etter en lang debatt seg imellom, er å komme med forslag om å skru inn noen stakkarslige lyspærer i parken. Unødvendig å si: I løpet av to år har de enda ikke fått til dette (det er nesten så man fristes til å vitse om hvor mange politikere som trengs for å skru inn en lyspære).

Det snakkes mye og nedlatende om å «ta loven i egne hender» i disse dager, som om denne utgikk fra påtalemyndighetene og ikke folket. Men når politiet for lengst har evakuert gatene og etterlatt et vakuum for kriminelle, vil folk i visse tilfeller ikke ha stort annet valg enn å ta seg selv og hverandre i forsvar, når de enten opplever eller bevitner kriminalitet (reaksjonen mot ranerne på bussholdeplassen på Helsfyr tjener som et eksempel her).

I løpet av de siste ukers begivenheter har vår defaitistiske polititjeneste til og med kommet med anmodninger til Oslos borgere om å ikke bevege seg alene i egen by, selv på høylys dag. De kan derfor sies å ha tapt byen. Med dét har de utvilsomt også mistet noe av sin legitimitet.

Det nedslående faktum er at de uansett ikke er villige til å patruljere gatene til fots – bortsett fra i et svært begrenset omfang og tidsrom for rutinemessig håndtering av en midlertidig mediestorm.

Et mye diskutert alternativ er en mangedobling av antall vektere, slik Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde har foreslått. Problemet med en slik løsning er at den ville ha forvandlet vekterne til et slags «politi light», når det så åpenbart hadde vært bedre å reorganisere det faktiske politiet, som er langt bedre skikket til å håndtere de gjeldende oppgaver. Å sette vekterbransjen til å håndtere kriminalitet er å frita politiet fra deres ansvar på permanent basis, noe man slettes ikke bør strebe etter.

Utfordringene vi står overfor handler for øvrig ikke om manglende bevilgninger, slik som de fleste har fått for seg, og som ledelsen i politiet stadig fremmer som en unnskyldning når de kommer til kort. Det handler om organisering. Politiets utgifter økte med 39 prosent mellom 2004 og 2012. De har aldri hatt flere ressurser enn nå, og aldri har de vært mindre synlige.

Oppklaring av saker, som politiet primært konsentrerer seg om, er i seg selv ikke tilstrekkelig for å trygge befolkningen. Alle vet utmerket godt at ingen bak ransbølgen i Oslo kommer til å bli seriøst straffet. En bør ikke bli overrasket dersom flere av disse er dømt i uttallige straffesaker tidligere, uten å ha blitt møtt med nevneverdige sanksjoner.

Uansett kommer mange av dem etter all sannsynlighet til å traumatisere og ødelegge enda flere liv i nær fremtid. Aftenposten har sporet opp 17 unge ranere arrestert i 2002, og siden den gang er 14 av dem blitt dømt i imponerende 57 nye straffesaker. Rettsvesenet er fullstendig undergravet av «alternative tilnærminger», så selv farlige seriekriminelle blir i liten grad isolert fra samfunnet.

Hele hensikten med et rettssystem er dog å gjøre nettopp dét, i tillegg til å avskrekke kriminalitet; virke oppdragende gjennom å ansvarliggjøre borgere og legge kraft bak lovverket; og ikke minst realisere rettferdighet, til velvære for både ofre, pårørende og samfunnet som helhet (rettferdigheten baktales ofte som en primitiv hevnmentalitet, når manges personlige lykke snarere står og faller på denne).

I Norge blir ingen av disse punktene tilfredsstillende oppfylt, men er blitt løpende erstattet av troen på at straffen skal virke behandlende, samt på at deler av ansvaret kan tilskrives eksterne faktorer, som ens sosioøkonomiske status, manglende kulturtilbud, sinnssykdom, eller lignende unnskyldninger. Reformistene av justissystemet vårt har dermed sammenhengende oversett det trivielle faktum – som gjelder uavhengig av om man godtar menneskets frie vilje eller ei – at dersom en fratar folk personlig ansvar, så vil de også oppføre seg deretter.

Når den såkalt «progressive» rettssfilosofien så langt ikke har klart å trygge våre gater, men heller har virket som et trekkplaster for øst-europeiske bander, og samtidig gitt kriminelle anledning til å begå de samme ugjerninger om og om igjen, foreskriver bestandig de påståtte ekspertene (gjerne fra kriminologiske, sosiologiske og psykiatriske fagmiljø) mer av samme medisin: Flere alternative tilnærminger, mer behandling, mindre tradisjonell straff.

Hvorfor ikke rehabilitering lar seg kombinere med strenge og lange straffer, har foreløpig ingen lyktes i å gi noen god begrunnelse på. I stedet skal man stadig bygge opp en illusorisk konflikt mellom de to tilnærmingene, i en relasjon der den ene på død og liv må gå på bekostning av den andre.

Én manns frihet er en annen manns tyranni. I vårt samfunn tror vi ikke på seriøs avstraffelse av farlige forbrytere, i innbilning om at dette gjør oss riktig så siviliserte, og derfor må uskyldige borgere ta støyten i stedet. Nesten hver voldelige serieforbryter som sendes rett ut på gaten igjen produserer én eller flere nye uskyldige ofre.

Tyverier med middels strafferamme, i aldersgruppen 25 til 40 år, har i Norge et tilbakefall på forstyrrende 75 prosent, ifølge den nordiske Retur-rapporten av 2012 (som kun teller med forbrytelser begått innen to år). Det kan umulig betegnes som en stor suksess, etter noen standard.

I Norge har vi tradisjon for å skyve forbryternes ansvar over på fellesskapet – ofrene inkludert. Blir du eksempelvis slått ned på byen, hvilket undertegnede selv har opplevd, skjer det i svært mange tilfeller absolutt ingenting med gjerningspersonene (i mitt tilfelle ble saken henlagt til tross for at forholdet ble innrømmet). I stedet er det du som skal straffes, ved innskrenkede skjenketider, monopolisering, økte alkoholavgifter, og mer overvåkning. Nordmenn kan ikke oppføre seg, må vite. Hvor lenge skal vi egentlig finne oss i dette?

 

Olav Drange Moen er mastergradsstudent i statsvitenskap ved NTNU