Sakset/Fra hofta

Stortingsrepresentant Jan Bøhler (Ap) sier til NRK at han ikke er fornøyd med at Oslo-politiet kun fem ganger har benyttet den nokså ferske adgangen til tvangsbortviselse av asylsøkere som selger narkotika, til asylmottak utenfor hovedstaden (er det bedre om de langer på bygda?).

Vegard Rødås ved politiets utlendingsseksjon sier i den forbindelse følgende til statskringkasteren:

Vi bruker heller ressursene på varetektsfengsling og uttransportering. Utlendinger uten lovlig opphold kan også utvises av landet i lang tid.

Et spørsmål som det da er nærliggende å stille seg, er omtrent hvor mange ressurser dette arbeidet legger beslag på. Med tanke på at det ikke bare er politiet, men også rettsvesenet som er involvert, kan en få en viss pekepinn om dette ved å gå igjennom domstolsavgjørelsene i hovedstaden.

Såvidt Document har kunnet bringe på det rene, ble det mandag og tirsdag i denne uken avsagt 37 avgjørelser i Oslo tingrett. Seks av dem ble fattet i sivilsaker, løst ved forlik eller ordinære kjennelser, og 13 i straffesaker, gjerne avsluttet med tilståelsesdommer.

De gjenstående 18 rettsmøtene, altså omlag halvparten av totalen, vedrører varetektsfengsling av utlendinger som ikke har fast opphold i Norge. Hva er det som ligger til grunn for det?

Ni av disse 18 fengslingene er begjært av politiets utlendingsmyndighet under henvisning til Utlendingslovens paragraf 106, 1. ledd punkt b), hvor

det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket,

i flere av tilfellene også punkt a), som betyr av utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet.

Personene det gjelder med identifiserbart opphav kommer fra Bangladesh, Egypt, Pakistan, Marokko, Libya, Irak og Nigeria. I noen tilfeller er falskt navn blitt oppgitt, andre er forsvunnet fra asylmottak før tvangsretur, atter andre har brutt innreiseforbud, avgitt falsk forklaring eller søkt asyl i andre Schengen-land.

Fornyet fengsling må avgjøres med jevne mellomrom, og det tas fra gang til gang gjerne stilling til om personen det gjelder er blitt mer samarbeidsvillig med tanke på identifikasjon.

De resterende ni varetektsfengslingene vedrører derimot personer som er siktet eller dømt for kriminelle forhold, som ran, vinningsforbrytelser, legemsbeskadigelse eller oppbevaring eller omsetning av narkotika. De fengsles i påvente av at straffesaken kommer opp for retten, hva enten det er i første instans eller en ankedomstol.

Personene det gjelder fra Nigeria, Sierra Leone, Albania, Polen, Romania og Marokko. Felles for disse er at forholdene de sannsynligvis vil bli dømt for, også vil resultere i utvisning fra riket, med mindre de er utvist allerede. Ankesaker er dermed også en metode for å vinne tid før utvisningssak eller iverksettelse av allerede fattet utvisningsvedtak.

Halvparten av avgjørelsene i Oslo tingrett i løpet av den 5. og den 6. mai, vedrørte altså administrasjon av første eller n’te gangs innesperring av kortere varighet av utlendinger som har begått mer eller mindre alvorlige lovbrudd i Norge, og som i de fleste tilfeller kan forventes utvist – om de så i praksis forlater landet, er en annen skål.

Dette var to tilfeldige dager, men er blikk på oversiktene for andre tilfeldige dager, antyder en lignende virkelighet.

Med tanke på hvilken tilstrømning det er av personer til Norge i disse dager, risikerer altså denne juridiske kvernen å bli en slags evighetsmaskin – for advokater, tolker etc. også en pengemaskin – som ikke løser det fundamentale problemet, nemlig at det kommer altfor mange personer i landet som ikke har noe der å gjøre, og som for fleres vedkommende begår kriminalitet i tillegg. Det er tvilsomt om all denne fengslingen fungerer nevneverdig avskrekkende, særlig når det er velkjent at fengselskapasiteten er sprengt.

På et eller annet tidspunkt er noen voksne mennesker – hvis slike finnes – derfor nødt til å spørre seg og offentligheten om vi ikke ville være tjent med å gjeninnføre noe som kan kalles grensekontroll, og om nødvendig revurdere Schengen-avtalen.

For når rettsvesenet har hendene fulle med saker som de skisserte, hvor utenlandske kriminelle bruker alle ankemuligheter og sjelden tilstår, er det hele prosess- og samfunnsøkonomisk svært kostbart.

Og prisen for all denne rettsikkerheten i utenlandske kriminelles favør er fremfor alt ikke bare økonomisk, den går til syvende og sist på bekostning av rettssikkerheten til vanlige folk som bor i Norge.

Når dette kommer i tillegg til nedprioritering av norske barn i barnehager til fordel for mer eller mindre reelle flyktningers barn, eller dyr spesialtilrettelegging for utenlandske analfabeter med sikte på å få dem i arbeid, mens norske ungdommer som kan lese og skrive men ikke har de rette kontaktene, havner i trygdehæren, hva slags bilde er det som fester seg hos alminnelige borgere som heller ikke drar noen personlig fordel av alt dette maskineriet?