Som mange i det siste vil ha fått med seg, har det vært et svare strev for Fremskrittspartiets stortingsgruppe å prøve å overtale Statistisk sentralbyrå (SSB) til å lage kriminalstatistikk etter innvandringskategori og landbakgrunn. Forespørsler er blitt avvist med henvisninger til en angivelig voldsom arbeidsmengde, som litt for mange vet ikke er avskrekkende.

Dette er ikke så overraskende, for SSB-sjef Christine Meyer er Victor Normans bedre halvdel, professoren ved Norges Handelshøyskole (NHH) som mener at Norge godt kunne ta imot 100.000 syrere – formodentlig også hans innvandringsliberale meningsfelle. Og i SSBs rekker har det i mange år befunnet seg ledende forskere som har kjempet med nebb og klør mot at slike data skal gjøres tilgjengelige overhodet. Det er altså tale om en ukultur som sitter både i hodene og veggene.

Historien som ikke fortelles

Enhver som observerer kriminaliteten på nært hold, aner nok den dypeste grunnen til SSBs vegring: Statistikken ville ikke tegne noe flatterende bilde av innvandrerbefolkningens overrepresentasjon i strafferetten. Advokat Øivind Østberg uttalte nylig til Finansavisen at innvandringen er god butikk for hans profesjon – på befolkningens mer eller mindre blodige bekostning, kunne man legge til. Han skulle vel aldri ha rett? Et formidabelt antall fengslingskjennelser som har å gjøre med brudd på utlendingsloven, tyder i alle fall på det. Mange asylsøkere med avslag begår lovbrudd simpelthen ved å oppholde seg på norsk territorium. Men hva med bruddene på straffeloven?

ANNONSE

Det er ingen enkel oppgave for andre enn statlige institusjoner å finne ut av dette, og selv for disse er det et spørsmål om vanskelige metodevalg. Hvordan måler man kriminaliteten? Ikke alt blir anmeldt, av det som blir anmeldt er det ikke alt som resulterer i straffesak, og ikke alle straffesaker resulterer i dom. Straffeprosessen har flere faser. Hvor skal man begynne å telle?

Til kildene

Motivert av ønsket om selv å undersøke problemstillingen litt nærmere, har Document gått igjennom rubbel og bit av rettsavgjørelser som er fattet i Oslo tingrett i løpet av ett år – nærmere bestemt tidsrommet 5. februar 2014 til 5. februar 2015. Hvem vet, kanskje det også er av interesse for noen av de folkevalgte. Hovedstaden er valgt fordi det er her Det nye Norge kommer først til syne. Her avsies suverent flest kjennelser, og en betydelig andel av landets.

De flere tusen sakene som vedrører strafferetten, er av herværende artikkelforfatterinne blitt klassifisert etter lovbruddskategori, og for hver kategori er rettsavgjørelsene ordnet etter fenglings- og kriminalomsorgskjennelser, prosesstekniske kjennelser og dommer. Det er særlig de siste, men også i noen grad de første, som interesserer oss. I en bedre verden ville det ha vært rettsreportere i de store avisene eller forskere i kriminologi som gjorde dette arbeidet. Men hverken i medier eller akademia er temaet særlig salongfähig, ser det ut til.

I påvente av at Over-Norge finner ut av disse tingene, vil vi etter evne utnytte fruktene av klassifikasjonsarbeidet til å forsøke å kaste litt lys over temaet innvandrere og kriminalitet. Dommer sier på langt nær alt, og de er nok bare toppen av et isfjell, men de er en indikasjon på hva som er under vannflaten. En solid sådan. La oss begynne med voldtekter.

* * *

Voldtekter

Det er straffelovens § 192 og etterfølgende paragrafer som omhandler temaet voldtektsforbrytelser. Seksuell omgang med mindreårige dekkes av §§ 195-196. Såvidt vi har kunnet bringe på det rene, ble det avsagt 37 rettsavgjørelser i voldtektssaker i Oslo tingrett i tidsrommet angitt ovenfor. (Dette er ikke nødvendigvis helt identisk med antall involverte personer, for flere avgjørelser kan vedrøre samme person, mens en avgjørelse kan vedrøre flere personer.)

Sju av disse 36 avgjørelsene er fellende dommer, én av dem er en frifinnelse, mens de resterende 29 er fengslingskjennelser, hva enten det er første begjæring om varetekt eller fengslingsforlengelser – henholdsvis 11 og 18.

For den som selv måtte ønske å sette seg inn i disse tingene, er de sju fellende dommene avsagt i sak nr. 14-119498MED-OTIR/04 den 21.1.2015, sak nr. 13-183149MED-OTIR/03 den 24.2.2014, sak nr. 13-162172MED-OTIR/07 den 5.3.2014, sak nr. 14-039916MED-OTIR/02 den 25.4.2014, sak nr. 14-049501MED-OTIR/02 den 13.5.2014, sak nr. 14-068645MED-OTIR/06 den 20.5.2014, og i sak nr. 14-50621 MED-OT|R/04 den 12.1.2015. I en av sakene er det dømt to personer.

Sju utenlandske – én norsk

Den som leser disse dommene, vil oppdage at sju av de åtte dømte voldtektsforbryterne var utenlandske. Kun én var norsk.

Nordmannen ble dømt i en svært stygg sak, som fikk en viss medieomtale fordi det hadde funnet sted sexorgier med flere andre deltagere hjemme hos ham. Den domfelte mishandlet kona gjentatte ganger på det groveste både seksuelt – oralt, vaginalt og analt – og på andre måter som resulterte i varige mén.

I de seks andre fellende dommene er gjerningsmennene henholdsvis en svenske, en rumener, en usbeker (etter navnet å dømme), to nigerianere, en sri lanker, og nok en rumener. Altså en skandinav, to rumenere, to asiater og to afrikanere. Fornavnene deres lyder Olof, Dan, Umid, Chikezie, Okechukwu og Costica (ett navn er holdt tilbake, og de andre står for ordens skyld ikke i telefonkatalogen).

Endte i selvmord

Saken med de to nigerianerne, på 20 og 31 år, er bemerkelsesverdig av flere grunner. Offeret, en 33 år gammel norsk kvinne med psykiske problemer i forkant av voldtekten, som forøvrig skjedde ved Ankerbrua, tok nemlig sitt eget liv noen måneder senere – etter å ha vært innlagt på psykiatrisk akuttavdeling. I dommen heter det:

Under dette oppholdet fremstod hun tydelig preget av voldtekten, med panikkangst og tankekaos, samt vanskeligheter med å forholde seg til andre mennesker.

Etter utskrivningen ble hun fulgt opp av psykiatrisk poliklinikk ved LDS. Av journalnotatene fremgår at hun har fortalt om selvmordstanker, søvnløshet og tankekaos, og at mye at dette er nytt og forsterket etter overgrepet. Hun var også svært redd, særlig som følge av at det oppholder seg mange afrikanske menn i nærområdet der hun bor på Grünerløkka.

Asylsøkere

Hva de domfelte angår, er begge asylsøkere – den ene av dem utvist, og begge med narkodommer bak seg (hvorfor var ikke den andre utvist? eller begge uttransportert?). Overgrepene som skjedde ikke lenge før offerets selvmord, ble altså begått av personer som ikke skulle ha vært i landet, men som kom hit under påskudd av å være politisk forfulgte, og med det – vi må vel si med urette – nyter godt av mange forskjellige garantier i det norske samfunnet. Det kan her skytes inn at disse omstendighetene ikke er unike for denne voldtektssaken i et litt større tidsperspektiv enn vårt.

De to voldtok den til tider skrikende 33-åringen etter tur, med makt, oralt og vaginalt – også i førstnevnte tilfelle frem og tilbake –, og med utløsning. Deres straff? Fire år og tre måneder, for et ødelagt liv som ble avsluttet kort etter. De er nok ute igjen snart, og gudene vet om norske myndigheter klarer å få dem ut av landet.

Gruppevoldtekt

Saken med rumener nummer to var også svært stygg. Offeret, en norsk kvinne med rusproblemer, ble voldtatt vaginalt etter tur av tre personer – to av dem uidentifiserte – i et skur under trafikkmaskinen sentralt i Oslo.

Mannen som tilsynelatende er fra Usbekistan, voldtok en 22 år gammel norsk kvinne i Slottsparken på natten.

kvinne-spaserer-i-natten
Dette er risikoadferd i Norges hovedstad.

I de ovennevnte sakene med utenlandske gjerningsmenn, var disse ukjente for offeret.

En annen av de domfelte begikk overgrep mot sin under tolv år gamle stedatter. Han førte ved flere anledninger fingrene inn i skjeden hennes, forsøkte å få henne til å suge hans penis, og befølte, sugde og kysset selv på henne.

Atter en annen ble dømt for å ha hatt samleie med henne som etterhvert ble kona hans, noen måneder før hun nådde den seksuelle lavalderen. En tredje for å ha dratt ned buksene på en full venninne som sov, for deretter å ha til hensikt å penetrere henne. Fornærmede lyktes uten større anstrengelse i å stanse foretagendet idet hun våknet av det hele og raskt satte seg til motverge.

Seks nordmenn – 17 utlendinger

Når det gjelder de 29 fengslingskjennelsene, hvor det ikke gis opplysninger om hendelsesforløp og sakene altså ikke er kommet opp for domstolen, vedrører åtte av dem nordmenn og 21 utlendinger. Noen vil havne i retten, andre ikke.

Av de åtte førstnevnte, er fem førstegangsfengslinger og tre fengslingsforlengelser. To personer er gjengangere, slik at det er i alt seks nordmenn involvert. De 21 sistnevnte avgjørelsene vedrører 17 utlendinger, idet kjennelser som involverer gjengangere er trukket fra.

Det er altså ca. tre ganger flere utlendinger enn nordmenn som i det angjeldende tidsrommet hadde en pågående straffeprosess for voldtekt i Oslo, uten at det var falt dom i saken. Deres opphav er spredt både i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Øst-Europa og Norden (ett tilfelle, man kunne mistenke to, men en med nordisk navn fikk saksdokumentene oversatt til arabisk – også en inntektskilde for noen).

Ni mot én

Hva domfelte angår, er forholdstallet som vi har sett sju til én. Regner man også med de to som aldri ble identifisert i gruppevoldtekten under trafikkmaskinen, er det ni til én.

Det spørs vel om ikke advokat Østberg er inne på noe når han sier at hans stand tjener godt på denne misèren. Skal tro om det vil vise seg å gjelde andre lovbruddskategorier også?

Det foreliggende forteller oss i alle fall nokså klart at voldtekt ville ha vært et adskillig mindre problem i Norge med en strengere utlendingepolitikk. Innvandringen som følger av EØS- og Schengen-avtalen samt den liberale tolkningen av flyktningekonvensjonen, har medført en klart forhøyet risiko for voldtekt – kanskje særlig begått av personer som ikke har noen lengre tids tilknytning til landet (finnes en viss indre justis i diasporene?). Og dette går tilsynelatende mest utover kvinner som ikke er blant de aller mest ressurssterke. Obervasjonen har et klasseperspektiv som sjelden fremheves av feminister eller andre som holder seg der hvor det er trygt å gå. Voldtatte rusmisbrukere fremkaller nok omtrent like mange tårer som et overdosedødsfall, men kanskje endel flere honorarer.

Frifunnet, men ikke uskyldig

Den ene frifinnelsesdommen forteller forresten heller ikke noen hyggelig historie. Tiltalte, enda en rumensk statsborger, ble nemlig dømt for legemsbeskadigelse og vinningsforbrytelse. Offeret var en 80 år gammel kvinne, som døde endel senere. Rumeneren ble frifunnet for voldtekt til tross for at man fant sæden hans på åstedet og kvinnen ble funnet naken nedentil. Sporene på offerets underliv skyldtes etter rettens oppfatning ikke helt sikkert seksuell vold, men kunne ha kommet av at tiltalte dro henne gjennom 20 meter med ujevnt skogsterreng. Tiltalte påstod at han hadde masturbert. Det er ikke nødvendigvis førstesorteringen av rumenske menn som kommer til Norge heller.

Man kan spørre seg hvor mange reelle voldtekter, hvor indisiekjeden tilsier sannsynlighetsovervekt, som aldri kommer for retten fordi bevisene ikke blir vurdert som vanntette nok. Man kan ikke dømme i den enkelte sak, men statistisk betraktet går flere skyldige fri. Det kan nok forsvares fra et rettssikkerhetsperspektiv, men hva med samfunnssikkerhetsperspektivet? Det er jo et politisk ansvar å sørge for størst mulig trygghet for landets egen befolkning, med politiske virkemidler. Vi må konstatere at det ansvaret forsømmes under lobbygruppenes samfunnskorrupte rettsliggjøring eller trenering av politiske spørsmål. Det er ikke bare politikernes skyld.

Konklusjon?

Var så dataene fra det ene året vi har sett på, representative for de senere årene sett under ett?

Se det får vi avvente SSBs svar på. Eller Politihøyskolens. Eller kanskje svaret kommer fra Institutt for kriminologi og rettssosiologi? Nei forresten, glem det. Folk skal ikke regne med altfor mye offisiell hjelp til å orientere seg i den nye virkeligheten. Vi tror ikke at den er blitt noe mer presentabel i mellomtiden.

We’ll be back.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629