Under den store ranssaken som gikk for Oslo tingrett for to år siden, ble det avdekket at 16 av de 19 personene som ble dømt, hadde utenlandsk opphav.
For å undersøke om denne saken gav et representativt bilde av ranskriminaliteten i hovedstaden, gikk vi i mai 2014 gjennom dommene i ranssaker i tidsrommet 1. februar til 16. mai samme år, og fant at 17 av 22 dømte hadde utenlandskklingende navn, nesten samtlige ikke-vestlige, som uhyre sjelden forekom i Norge for en generasjon siden. Det kunne altså nok en gang konstateres en betydelig overrepresentasjon.
Var denne bekreftelsen bare et tegn på at det fortsatt var noen «verstinger» på frifot under det som – muligens feilaktig – i sin tid ble omtalt som en ransbølge gjennom vinteren? Og kunne det hende at en undersøkelse over et lengre tidsrom ville nyansere bildet etter at den angivelige bølgen var over?
For å finne ut av dette har vi sett nærmere på de fellende dommene for brudd på straffelovens paragrafer 267 og 268 for ran og grovt ran i tiden 16. mai 2014 til 5. februar 2015 – altså et etterfølgende tidsrom av litt under ni måneders varighet.
Vi skal gå gjennom dette utvalget i en viss detalj, men for å gjøre en lang historie kort, kan vi raskt oppsummere følgende:
Det ble avsagt fellende ransdommer i 39 saker, mot i alt 68 personer.
Av disse 68 personene, var det 53 med fulle navn som i sin helhet var av ikke-norsk opprinnelse, hvilket i praksis nesten alltid vil si ikke-vestlig opprinnelse. 10 hadde helt norske navn, mens 5 hadde navn sammensatt av norske og utenlandske elementer.
En umiddelbar observasjon er altså at 53 av 68 og 17 av 22 er nesten identiske forholdstall – henholdsvis 77,9 vs. 77,3 prosent, eller et sted mellom tre fjerdedeler og fire femtedeler. Overrepresentasjonen av personer med utenlandsk opphav er altså ugjendrivelig bekreftet, om enn navnet ikke i absolutt alle tilfellene er en garanti for identifikasjon av opphavet.
I 22 av sakene var det én domfelt, i 17 av dem var det to eller flere. I endel av sakene ble den eller de tiltalte dømt for flere ran – i mange tilfeller også for andre forhold.
Av de i alt 39 sakene var det 27 som ble ført mot en eller flere personer med utenlandskklingende navn, 8 mot personer med norske navn, og 4 saker hvor de domfelte hadde et navn sammensatt av norske og utenlandske elementer, eller hvor det var flere domfelte og disse fordelte seg mellom i sin helhet norskklingende og i sin helhet utenlandskklingende navn.
I de 27 førstnevnte sakene, var 16 mot én gjerningsmann og 11 mot to eller flere – de sistnevnte sakene utgjør altså ca. 41 % av totalen. I de 8 neste sakene, var 7 av dem mot én gjerningsmann og én sak mot to gjerningsmenn – den siste altså 12,5 % av totalen. I alle de 4 sistnevnte var det flere gjerningsmenn.
Vi skal i det følgende gå stikkordsmessig og kronologisk gjennom sakene som omfatter personer med utenlandske navn, men altså ingen dansker, tyskere, franskmenn eller amerikanere. Et gjennomgående trekk er at det hyppig forekommer betydelig voldsbruk, at straffen nesten alltid er fengsel, og at dommerne aldri er i nærheten av strafferammene, som er 5 og 12 år for henholdsvis ran og grovt ran. Ransmennene slipper med andre ord billig.
Her følger så de 8 sakene med norske gjerningsmenn:
Endelig følger de 4 «blandede» sakene:
Det finnes altså ingen tvil om at de utenlandske, i praksis ikke-vestlige eller rumenske, ransmennene, for de er menn alle sammen, jevnt over er sterkt overrepresentert i antall, opptrer hyppigere i gruppe, begår grovere vold, og blir dømt til lengre straffer, ofte for flere forhold.
Ytterligere import av en ikke-vestlig og østeuropeisk underklasse til Norges hovedstad, er altså ensbetydende med en større fare – for de overveiende norske ofrene – for å bli utsatt for ran, ikke sjelden med leie ettervirkninger for ofrene.
Det er brutalt, men det er sannheten.