Kommentar

Som vi har sett, hadde ca. fem sjettedeler av personene som ble dømt for ran i Norges hovedstad i tiden 1. februar til 16. mai 2014, navn som viser opphav fra ikke-vestlige land. Med tanke på hvilken voldsom overrepresentasjon dette er i forhold til den ikke-vestlige befolkningsandelen i Oslo, og gitt at denne var nær ubetydelig for ikke så mange tiårene siden, er det lett å konkludere – også på dette grunnlaget alene – at den ikke-vestlige innvandringen til Norge har en høy sosial kostnad.

Av tidligere kunngjøringer fra politihold, vet vi at der finnes en lignende overrepresentasjon også i voldtektssaker, i særdeleshet hva angår overfallsvoldtekter.

Det er vanskelig ikke å begynne å lure på i hvilken grad det samme fenomenet gjør seg gjeldende for andre straffelovsbrudd.

En gjennomgang av de siste 3-4 månedenes domstolsavgjørelser i Oslo tingrett viser at det for noen lovbruddstyper ikke er mange nok saker i dette tidsrommet til å trekke statistisk holdbare konklusjoner. Det gjelder f.eks. drap, brudd på våpenloven, seksuelle overgrep og dokumentfalsk.

For familievold og heleri er grunnlaget noe bedre for dette formålet, mens materialet for tyveri- og i særdeleshet narkotikasakers vedkommende, er så omfattende at det er svært arbeidskrevende å bearbeide. Endel gjenstående kategorier har imidertid et balansert antall saker i løpet av et drøyt kvartal. Blant disse finner vi legemsbeskadigelse.

Det vi skal undersøke er altså brudd på straffelovens paragraf 229:

Den, som skader en anden paa Legeme eller Helbred eller hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstand, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsbeskadigelse med Fængsel indtil 4 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt nogen Sygdom eller Arbeidsudygtighed, der varer over 2 Uger, eller en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade er voldt, og indtil 10 Aar, saafremt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred er blevet Følgen.

Dette lovbruddet er mer alvorlig enn legemsfornærmelse (§ 228 – mange saker) og mindre alvorlig enn grov legemsbeskadigelse (§ 231 – få saker).

Av de domstolsavgjørelsene som vedrører § 229 i hovedstaden i tiden 1. februar til 22. mai, har vi konsentrert oss om fellende dommer. Vi har sett bort fra prosessadministrative kjennelser, som f.eks. forlengelser av varetektsfengslinger i påvente av saker som ikke er kommet opp for retten. Likeledes har vi ignorert andre tiltalepunkter, som kan omfatte alt fra vold mot offentlig tjenesteperson til tyveri eller narkoforbrytelser.

Vi finner da at 26 personer er blitt dømt for legemsbeskadigelse i Oslo tingrett i det aktuelle tidsrommet.

Noe av det første en merker seg, er hvor brutal volden er – særlig med tanke på at det er tale om såpass mange gjerningsmenn over et så kort tidsrom i en by det var vanlig å omtale om trygg, og dette er bare de domfelte. Sju av personene er dømt til mer enn ett års fengsel, ytterligere sju et halvt år eller mer. Og i nær sagt samtlige tilfeller virker det som altfor korte straffer.

Foranledningen til forbrytelsene varierer. Noen ofre er blitt slått ned uprovosert, i andre tilfeller er det tale om slengbemerkninger som har utartet til slagsmål. I ett tilfelle er begge kamphanene dømt. Det er ofte, men ikke alltid, sent på natten i Oslo sentrum, og det er ofte fyll eller annen rus med i bildet. Gjerningsmennene er ikke sjelden fra belastede miljøer. Et mindretall har arbeid, og de færreste er formuende eller gifte.

Og igjen er det personer med navn som viser ikke-vestlig opprinnelse, som dominerer.

For selv om du finner Stig, Kenneth, John, Kristoffer, Daniel etc. blant de dømte, gjør vekten av Abdullahi, Tuan, Nasir, Binh, Amin, Abdi, Davin, Mohammad, Juan, Aziz, Hung og Duc inntrykk – gjentagelser forekommer, og enkelte navn er fjernet. Her er personer med opphav fra Vietnam, Nord-Afrika, Somalia, Midtøsten, Cuba etc.

Av de 26 dømte, er det 17 navn som ikke er nordiske. Av de gjenværende 9, er det to svensker. Det blir dermed en smakssak om man vil si at ca. tre fjerdedeler av de dømte er av utenlandsk opprinnelse, eller ca. to tredjedeler av ikke-vestlig. Faktum er at misforholdet er skrikende med tanke på befolkningssammensetningen, om enn ikke helt i samme grad som for ran. Og igjen er det tale om et underkommunisert misforhold.

I den groveste saken, hvor det er idømt tre år og åtte måneders fengsel, var der en nordmann som ville dempe gemyttene i en situasjon i Rosenkrantz’ gate på natten. En ikke-vestlig slo ham så hardt med knyttet hånd at han fikk brudd i nesen, falt bakover og slo seg slik at han fikk brudd på hjerneskallen, blødning mellom skallen og hjernehinnen, og knusningsskader på begge pannelappene. Fornærmede er langvarig sykemeldt, har tapt luktesans, fått langvarig hodepine og søvnproblemer.

I andre saker har skadene blitt mindre, men den utviste råheten kanskje vært større. Ved et par anledninger er fornærmede blitt slått i ansiktet med en knust glassflaske. I et av tilfellene resulterte det i et 10 cm langt kutt ved munnen og haken. Den domfelte fikk ti måneder. En annen som tilsynelatende er uigur, slo i et annet tilfelle sitt offer gjentatte ganger i hodet med murstein, med brudd på issebenet som et av resultatene. Ett år og to måneder.

En generell observasjon er at de idømte oppreisningsbeløpene også nærmest er å anse som en hån mot ofrene, som får noen skarve tusenlapper også for varige, synlige eller plagsomme skader. Noen har fått livet helt forandret. Ofrene sliter ikke sjelden med angst etterpå.

Det er ingen veldig tydelige mønstre hva angår bakgrunnen til gjerningsmann og offer sett under ett. En nordmann kan ha hatt et ikke-vestlig offer, og omvendt. En nordmann kan ha mishandlet en annen, og tilsvarende for ikke-vestlige.

I en av sakene ble to ikke-vestlige dømt sammen. Begge angrep samme offer med slag, spark og knivstikking, men ble stanset av forbipasserende. Disse var allerede straffedømt for å ha utøvd vold sammen tidligere.

De fleste ofrene er i likhet med de domfelte unge menn, men i et tilfelle var det en ikke-vestlig gjerningsmann som slo og sparket en norsk pike. Hun fikk brudd i ansiktsskjelettet, og siden angst, isoleringsadferd og konsentrasjonsproblemer. Det spesielle med denne saken var ellers at mannen var dømt for legemsbeskadigelse også i 2013, men ennå ikke hadde sonet dommen, da han «ikke møtte som avtalt» til soning.

En annen ikke-vestlig gjerningsmann, som denne gangen ble dømt til ett år og fire måneder for uprovosert og gjentatte ganger å ha slått en person i hodet med en skarp gjentand, og dertil påførte offeret varig hørselstap, var blitt domfelt hele 16 ganger, hvorav ti i voldssaker. Også han ventet på å sone en tidligere voldsdom.

Hva disse to sistnevnte tilfellene på bare tre-fire måneder sier om rettsstaten, får enhver gjøre seg sine tanker om.

Det må sies at det også er nordmenn som viser stor brutalitet, men en sak fremstår likevel som en smule symptomatisk: En somalier ble dømt for legemsbeskadigelse mens en norsk venn av ham som var tilstede i den samme situasjonen, kun ble dømt for legemsfornærmelse. Begge havnet i bråk med russ, og de benyttet ikke muligheten til å forlate stedet, men somalieren viste større råskap, blant annet ved at han slo en av guttene i hodet med en jernstang, slik at det ble et 8 cm langt kutt.

I denne saken bemerkes det ellers at to russebusser befant seg på stedet. En multietnisk, med personer fra Marokko, Somalia etc. og en helhvit – fra Nordstrand (men med utenlandsk sjåfør).

Akkurat det virket som en nokså god indikasjon på hvordan nordmennene innretter seg for å unngå volden i sitt etterhvert multietniske land.