Kommentar

Hvor stort statistisk materiale trengs det for å trekke noenlunde robuste konklusjoner om eventuelle skjevheter i fordelingen av kriminaliteten mellom det gamle og det nye Norge?

Hvis vi i utgangspunktet antar at andelen kriminelle tilfeller i hver gruppe omtrent tilsvarer befolkningsandelen, og vi for illustrasjonens skyld antar at en sjettedel av befolkningen i et bestemt geografisk område tilhører det nye Norge, ville de kriminelle tilfellene som man med tiden kommer over, tilhøre det nye Norge med samme frekvens som man får en sekser ved gjentatte terningkast. Om en tredjedel tilhører det nye Norge, med samme frekvens som en femmer eller en sekser.

Hvis sekserne etter et visst antall terningkast i gjennomsnitt dukker opp mye oftere enn hver sjette gang, eller femmerne og sekserne samlet sett mye oftere enn hver tredje gang, fastslår man at terningen er fikset. På samme måte ville man trekke den konklusjon at det nye Norge er kriminelt overrepresentert dersom de f.eks. hadde en tredjedel av befolkningen og to tredjedeler av kriminalsakene. Den innledende antagelsen ville altså forkastes. Men konklusjonen blir sikrere jo større observasjonsmaterialet er.

Statistisk betraktet har vi her å gjøre med et såkalt binomisk forsøk. Teorien for disse lar en dra slutninger som er sanne med større eller mindre sannsynlighet.

Hvis vi f.eks. observerer at fire av tolv tilfeldig utvalgte forbrytere tilhører det gamle Norge, er estimatet for deres andel en tredjedel, men teorien lar oss med 95 % sikkerhet si at deres virkelige andel er et sted mellom 10 og 65 prosent. Observerer vi åtte av tjuefire, blir dette såkalte konfidensintervallet endel smalere: fra 16 til 55 prosent. Om det gamle Norge utgjør to tredjedeler, har vi altså rimelig sikkerhet for skjev fordeling, i alle fall under antagelsen om at gruppens gjennomsnittlige kriminelle tilbøyelighet ikke endres kraftig på kort tid, og forutsatt at det er like stor sannsynlighet for å oppdage og straffeforfølge alle kriminelle.

Som tidligere nevnt, er familievold en av de lovbruddstypene hvor antall domstolsavgjørelser i Oslo tingrett var forholdsvis begrenset over den perioden på tre-fire måneder som vi har sett på hittil. Om man ser bort fra barnebortførsler, tvangsekteskap og omsorgssvikt, er det Straffelovens paragraf 219 som er den mest relevante:

Den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler
a) sin tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer,
b) sin eller tidligere eller nåværende ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje,
c) sin slektning i rett oppstigende linje,
d) noen i sin husstand, eller
e) noen i sin omsorg
straffes med fengsel inntil 4 år.
Dersom mishandlingen er grov eller fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse, er straffen fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om mishandlingen er grov, skal det særlig legges vekt på om den har vart over lang tid og om det foreligger forhold som nevnt i § 232.
Medvirkning straffes på samme måte.

La oss se hva slags datamateriale vi har.

I tiden 1. februar til 16. mai ble det i Oslo tingrett fattet 14 domstols­avgjørelser under henvisning til § 219 i disfavør av personer som befinner seg i en eller annen fase av straffeprosessen. Vi har altså sett bort fra personer som ikke blir dømt, varetektsfengslet, ilagt besøksforbud etc. To av dem vi betrakter, en tiltalebeslutning og en dom, vedrører samme person, og vi ser da bort fra førstnevnte.

Materialet omfatter altså 13 personer. For å få sammenlignbare størrelser, ser vi bort fra et beslag av passet til en person med røtter i Pakistan.

Domstolsavgjørelsene som vedrører de 12 gjenværende personene, omfatter fem dommer, én tiltalebeslutning, fem varetektsfengslinger i påvente av sak (som normalt ender med fellende dom) og ett besøksforbud (etter tidligere dom). Fire av fornavnene var vanlige i Norge for en generasjon siden – Daniel, Nicolai, Roar, Johan – mens åtte av dem ikke var det. Av de åtte, var sju ikke-vestlige og én montenegrinsk – Erol, Fahim, Hussein, Amarjit, Izzet, Mohammed (to navn er fjernet). De ikke-vestlige hadde opphav fra Tyrkia, Marokko, Pakistan, India og Eritrea. Flere av disse er land med forholdsvis lang innvandringshistorie i Norge.

For å si det litt enkelt og brutalt, er det i dette tidsrommet omlag en tredjedel av befolkningen som har to tredjedeler av sakene. Med en finere inndeling av data over et lengre tidsrom, kunne man trolig ha avdekket enda større misforhold.

Fengslingskjennelsene, som ilegges pga. gjentagelsesfare eller fare for bevisforspillelse og vitnepåvirkning, går i forholdsvis liten grad i detalj om den utøvde volden (f.eks. ”noe vold” mot gravid kone), mens dommene gjør det i stor grad.

illustration-252x300

Den utøvde volden er både fysisk (slag, spark, kast, kvelertak, overhelling av tennvæske) og psykisk (f.eks. dødstrusler, krenkelser, tvang, begrenset bevegelsesfrihet, mishandling til skrekk og advarsel), og er i noen tilfeller ren tortur. Ofrene for volden er ektefelle/samboer og barn, og i noen tilfeller pågår den over flere år. De psykiske ettervirkningene vedvarer ofte etterpå.

Av de fem dommene, er tre ilagt personer med ikke-vestlige navn, og to med norske. De er dømt til ubetinget fengsel i henholdsvis fem år, ett år, ett år, ett år og to måneder, halvannet år. I samtlige tilfeller virker det altfor lite.

Nordmannen som er dømt til halvannet år, mishandlet uprovosert sin ikke-vestlige ektefelle samt deres felles datter og sønn hjemme over en periode på sju år, fra datteren var sju år gammel og sønnen tre. Det gikk mest utover ektefellen, som foruten å motta slag og trusler, flere ganger ble presset med stor tyngde eller påført kvelertak, også med blåmerker, ufrivillig vannlating eller pustebesvær som resultat. Datteren og sønnen ble også utsatt for kvelertak, en annen gang ble datteren holdt etter bena og slått.

Men den desidert verste saken involverer en marokkaner som gjentatt mishandlet sin norske ektefelle og seks av deres sju felles barn grovt over en periode på hele tjueseks år – over fem ganger lenger enn fengselsstraffen. Den norske kona hadde skiftet navn og konvertert til islam. Mannen hadde ved fem eller seks anledninger voldtatt henne analt for angivelig å straffe henne for det hun måtte ha gjort i sin førekteskapelige tilværelse. Han hadde sparket kona mens hun var gravid. Familiens medlemmer ble gjenstand for slag, spark, spytting, dødstrusler og trusler om avskjæring av tungen, foruten å bli slått med belte mot føttene og tvunget til å drikke eddik.

Tre av fem saker er opplagt for tynt til å trekke noen solide konklusjoner hva angår antall dommer utenfor det observerte tidsrommet. En ekstra observasjon kan jo resultere i både tre av seks (halvparten) eller fire av seks (to tredjedeler). Men mønsteret for summen av domstolsavgjørelsene antyder nokså kraftig en permanent skjev fordeling for denne lovbruddstypen også.

Den sistnevnte dommen viser ellers at en enkelt sak kan ha mange ofre, slik at skjevheten risikerer å være enda større når man betrakter den menneskelige kostnaden, barnevern, kriminalomsorg etc. enn det antall saker skulle tilsi.

Disse tingene kommer vi tilbake til når datagrunnlaget er blitt større.