Sakset/Fra hofta

Et ektepar fra Somalia er mot slutten av 2017 blitt dømt til ti måneders fengsel i Hedmarken tingrett for vold mot tre av sine fire barn, som hver er tilkjent 60.000 kroner i erstatning av foreldrene. Dommen, som var den eneste i sitt slag ved nevnte domstol i 4. kvartal i fjor, er opprørende lesning i seg selv, og illustrerer dessuten hvordan den meningsløse utlendingspolitikken er kostbar for det norske samfunnet.

Det var i mai 2017 at Statsadvokatene i Hedmark og Oppland tok ut tiltale mot de to ektefellene for overtredelse av Straffelovens paragraf 219, på grunn av grov og gjentatt mishandling som fant sted i 2013 og frem til mai 2014, mot sønnene som var henholdsvis sju, fire og to år gamle da volden begynte.

De to eldste er blitt utsatt for de groveste overgrepene, da de begge er blitt slått i ansiktet og på kroppen, og pisket med et belte på rygg, ben eller andre steder, foruten å ha vært vitne til at lignende ting ble gjort mot den andre, uten at den forelderen som ikke var aktiv, foretok seg noe. Alle tre har fysiske og psykiske ettervirkninger, og er potensielt permanent skadet psykisk.

Faren kom til Norge i år 2000, mens moren flyttet etter fra Kenya i 2010 på familiegjenforening – sammen med de to barna som paret hadde på den tiden.

Bevisførselen bygger på de to eldste fornærmedes forklaringer samt vitnesbyrd fra lærere, barnevern, beredskapsforeldre og fosterforeldre. De første signalene om sakens omstendigheter nådde omverdenen våren 2014, da den eldste sønnen etter noe aggresjon mellom elever fortalte læreren at han ble slått hjemme. Læreren fikk høre en detaljert beretning hun fant troverdig, og gutten la til at han var veldig redd for faren sin.

Kort tid etter fikk barnevernet bekymringsmelding fra skolen. Etter en samtale med barnevernet hvor eldstegutten fortalte om vold fra mor og far mot ham selv og lillebrødrene, gikk saken til politiet. I dommeravhør med de to eldste brødrene kommer det frem at foreldrene har brukt smertefull vold som avstraffelse for uønsket adferd av det bagatellmessige slaget.

Etter dommeravhøret blir alle de fire barna akuttplassert i et beredskapshjem. Med den eldste sønnen som tolk får beredskapsmoren høre flere vitnesbyrd. Hun la også merke til at barna ble stive av skrekk når hun irettesatte dem normalt, som om de fryktet mer vold. En av sønnene skal ha tisset i sengen, hatt vondt i magen og vært kvalm. Etter ca. ett år blir eldstegutten flyttet til et nytt beredskapshjem. Beredskapsfaren forteller at gutten skvetter ved fysisk berøring. Han blir utslitt av samvær med mor og far, og tisser i sengen etterpå. Han vil heller dø enn å flytte tilbake til dem, sier han. De to yngre brødrene viser beslektede, om enn mindre artikulerte, tegn til å være redde for vold. Beredskapsfaren forteller at guttene ble redde av å se beltene hans hvis de hang på badet. Før samvær med foreldrene sier den ene av dem, som også tisser i sengen, «ikke treffe mamma og pappa, ikke mamma og pappa».

Foreldrene benekter barnas påstander, og mener disse er blitt lagt i munnen på dem. Men det barna over tid forteller i forskjellige situasjoner, henger sammen, mens det foreldrene sier, ikke gjør det. Faren har en ekstra forklaring på det barna sier:

Han forklarte at han i 2013 hadde tatt med (… de to eldste sønnene …) til Somalia, og de bodde hos moren hans, altså barnas bestemor, i 3-4 måneder. Barna skal der ha observert at en av nabobarna ble slått med et belte, hvilket han tror er grunnen til at de sier at deres egne foreldre har gjort det samme. Han har 3-4 ganger sagt til dem at «han skal hente belte» når de ikke har lystret ham eller ektefellen, men han hevder at han aldri har gjort alvor av trusselen. På spørsmål om hvorfor han ikke fortalte politiet om truslene med belte i de to første avhørene, svarte han at han hadde glemt at han hadde gjort dette.

Faren anfører også at den eldste sønnen kanskje ønsker å «komme inn under barnevernet» fordi han kjenner en jente som er blitt tatt ut av hjemmet.

Moren nekter også alt:

Hun sier at hun muligens kan ha truet de to eldste barna med juling før de flyttet til Norge, men kan ikke huske at hun har fremsatt noen slike trusler etter at de flyttet hit. Dette er kulturelt betinget, og i hennes kultur er det vanlig å si «hvis du gjør det og det, så skal jeg slå deg».

Retten fester imidlertid lit til det barna sier, og finner det bevist utover rimelig tvil at begge de tiltalte har mishandlet guttene. Retten legger til grunn at det handler om

uforutsigbar og smertefull vold mot små og forsvarsløse barn, som skjer gjentatte ganger og over tid. De tre guttene har også vært til stede mens søsknene har blitt slått, noe som forsterker det traumatiske elementet ved mishandlingen. Videre har de blitt slått jevnlig av begge foreldrene, som har vært deres primære omsorgsgivere, og barna har dermed ikke hatt noen voksenpersoner i hjemmet som kunne trygge dem. De to tiltalte har etablert et voldsregime i hjemmet, hvor ikke bare de konkrete voldsepisodene, men også den konstante frykten for nye tilfeller, skaper en meget utrygg omsorgsbase for barna. Hjemmet, som normalt skal være det tryggeste stedet i verden for små barn, blir det motsatte

Straffeutmålingen på ti måneders fengsel er i samsvar med aktors påstand, men på grunn av lang liggetid har retten i sin helhet gjort den betinget – under tvil, og vel vitende om at det kan føles krenkende.

Både selve straffesaken og bakgrunnen for den har flere bemerkelsesverdige elementer.

Det går altså mer enn tre år fra sakens omstendigheter kommer for en dag, til retten avsier fellende dom. Politiet vil først ilegge foreldrene et forelegg, men saken går videre etter klage fra bistandsadvokaten. Grunnen til at det tok så lang tid, skal være ressursmangel hos politiet. Hva sier det mest om – politiets prioriteringer eller manglende samsvar mellom kriminalitet og politiressurser på det en gang nokså trauste Hedmarken?

En tilsvarende ressursmangel gjelder ikke det apparatet som blir satt i sving for å ta seg av barna i påvente av sakens gang. Hvor mye har egentlig dette kostet?

Det mest påtrengende spørsmålet er imidlertid dette: Hvorfor er denne familien i Norge?

Mannen kommer til Norge i år 2000, mens hans kone flytter til Kenya. Men han bor i Norge og hun bor i Kenya, setter hun to barn til verden i Kenya. På hvilket grunnlag fikk mannen opphold i vårt land? Om han påberopte seg forfølgelse i hjemlandet, var han åpenbart trygg nok i Kenya til familieforøkelse.

Det er etterhvert blitt en akseptert sannhet at oppdragervold er vanlig i Somalia. Familier som de dømtes finnes utvilsomt i store antall i deres hjemland og nærområder. Hva i alle dager har verden oppnådd ved å flytte denne familien til Norge, hvor enorme ressurser settes inn for å hanskes med det som er mer eller mindre normalt i hjemlandet?

 

Kjøp Kent Andersens bok her!