Sakset/Fra hofta

Hedmarken tingrett har i løpet av en snau måned dømt to menn som har vært bosatt på Hamar, til fengselsstraffer for familievold. De to sakene har visse likhetspunkter: I begge tilfeller handler det om menn fra muslimske land og koner med samme bakgrunn, for begge parenes vedkommende har en av ektefellene blitt hentet fra hjemlandet.

Pakistaneren
Det var omtrent i midten av april at en pakistansk mann i 30-årene ble dømt til to år og åtte måneders fengsel og oppreisningserstatning for grov mishandling i form av vold, trusler og krenkelser mot kona, hennes sønn fra et tidligere ekteskap og parets felles sønn, det hele over et tidsrom på tre og et halvt år.

Kona ble født i Norge, men inngikk ekteskap med tiltalte i Pakistan i 2010, som deretter kom til Norge på familiegjenforening i 2012. Hun hadde jobb, og det var nettopp på arbeidsplassen at en av kollegene fikk mistanke om at noe var galt, ettersom hun hadde tretthetstegn, høyt fravær og blåmerker. På direkte spørsmål bekreftet hun at hun ble utsatt for vold hjemme.

I dommen heter det:

Etter hvert innrømmet hun at hun hadde vært utsatt for psykisk og fysisk vold og trusler. Hun fortalte at ektefellen var uforutsigbar, at han plutselig kunne bli sint og slå henne. Uten å gå i detaljer, fortalte hun om slag og spark og at hun var redd for sitt liv.

[Fornærmede] sa aldri noe til sin leder om at barna ble utsatt for vold, men hun var bekymret for at de skulle bli påvirket av den utryggheten hun levde i.

[Fornærmede] hadde ikke turt ta problemene i hjemmet opp med imamen hun ellers hadde god kontakt med, da hun var redd ektefellen skulle få vite det.

Både kollegaen og deres overordnede anbefalte henne å kontakte politi og krisesenter. En tid senere tok hun inn på krisesenter, hvor hun ble boende i flere måneder. I mellomtiden ble mannen anmeldt av krisesenteret for vold mot både kona og barna. Det ble gjennomført avhør av henne og av den eldste sønnen, som er i grunnskolealder.

Avhøret av faren drøyde:

[Tiltalte] ville ikke la seg avhøre før han hadde lest avhøret av [fornærmede].

[Sønnen] fortalte i det tilrettelagte avhøret at «pappa slo veldig mye». Det kunne for eksempel skje dersom [sønnen] glemte å gjøre ting han var bedt om. Han ble slått i ansiktet, slik at det gjorde ganske vondt og slik at han ble rød på kinnet. Noen ganger ble han slått flere ganger, liksom 3 eller 4 ganger. [Sønnen] prøvde å være rolig «for da kan det hende at han ikke sparker meg». [Sønnen] fortalte også at han har blitt bokset i magen og at tiltalte har kastet fjernkontrollen på ham, at det var ganske vondt og at han også har kastet en sko på ham. I følge [sønnen] kunne han bli slått annenhver eller hver tredje dag. Han var redd for å bli slått. Han sa at hjertet dunket ganske hardt og at han prøvde å være så stille som mulig.

[Sønnen] har sett at tiltalte har dyttet moren hans i trappa, slik at hun holdt på å falle og begynte å gråte. Da [sønnen] spurte om han kunne få trøste moren, ble han nektet det. Han fortalte videre at foreldrene kranglet veldig mye og at kranglingen varer lenge. Han har sett at moren har blitt slått og «at det var sånn at pappa kvalte mamma». En gang har skal han ha kvalt [sønnen] også slik at det var vanskelig å puste. Mora skal ha sett dette.

I retten fortalte kona at forholdet til mannen var turbulent allerede før han kom til Norge. Da han kom, ble han uhyre kontrollerende. Hun fikk ikke lov til å dusje eller hvile uten tillatelse, og det ble ifølge dommen «lite tid til søvn og egenaktivitet».

Den første voldsepisoden skjedde sommeren 2012, mens de var på besøk hos hennes foreldre i Oslo. [Tiltalte] mente at faren hennes hadde sagt noe galt, han var sint for dette, satte seg oppå henne, tok kvelertak, ristet henne og slo henne en eller to ganger mot hodet og kroppen. Hun turte ikke rope om hjelp. Etter en stund ga han seg, var lei seg og ba om unnskyld for det han hadde gjort. Neste dag så hun at hun hadde blåmerker på nakken som hun dekket til med et slør. Hun hadde også problemer med å svelge.

Den neste voldsepisoden skjedde i september 2012, etter at hun hadde blitt gravid. De var kjøretur med henne som sjåfør. Da hun glemte å kjøre innom McDonalds, slik de hadde avtalt, var tiltalte først helt stille en stund etterpå, men da hun hadde parkert kom det et hardt slag med knyttet neve mot kinnet hennes. Han tok også tak i kåpa hennes og ristet henne slik at kåpa gikk i stykker. [Sønnen] satt i baksetet og så det hele. Da de kom hjem, dyttet [tiltalte] henne slik at hun falt på gulvet, tok henne opp igjen og dyttet henne ned igjen. [Sønnen] så også dette.

[Kona] opplevde flere slike hendelser vinteren 2012/2013 hvor hun ble slått mot hodet og kroppen uten at hun husker datoer. Hun husker at i januar eller februar 2013 ble hun dratt ut av sofaen og ned på gulvet. Hun begynte å skrike på grunn av smerter i ryggen, han dro henne til soverommet i etasjen under hvor hun igjen ble slått i hodet mens hun lå i senga.

Mishandlingen kunne avta i perioder:

Hans foreldre var på et tre måneders besøk hos dem fra september 2013. Det skjedde ingen alvorlige episoder mens de var der, bare mindre f.eks. fordi hun ikke hadde dratt for gardinene ordentlig. Hun ble slått mot ryggen og dratt i armen for at hun ikke skulle forlate rommet de befant seg i.

Siden økte den igjen. Nyttårsaften 2013 ville tiltalte se en film. Kona var for trøtt.

[Tiltalte] følte seg krenket fordi hun ikke ville se på filmen, snakket mye stygt om henne og hennes familie og slo henne flere ganger mot hodet. Det virket som han ikke ville slutte, hun var redd hun ville bli slått i hjel og fikk et panikkanfall/gråteanfall. Da han stoppet mishandlingen, ga han henne en klem, begynte å kose henne, førte henne til gjesterommet og la henne i senga.

Etter denne hendelsen skjedde det etter konas utsagn bare «mindre hendelser», som «ett eller flere slag mot hodet». Ved et tidspunkt blir mannen fornærmet for en ørliten bemerkning:

Han holdt henne over munnen og presset henne mot veggen. Hun bet ham i handa for at han skulle holde opp og fikk da flere slag med knyttet neve mot hodet og kroppen og også spark mot kroppen.

Ved en senere anledning mistet kona lommeboken sin, og ble av den grunn straffet av tiltalte med et slag mot øret som slo hull på trommehinnen.

Etter en voldsepisode hvor kona klarte å komme seg unna, finne frem en kniv og be ham om å stoppe, begynte hun å planlegge flukten. Hun bestemte seg for å gi ham en siste sjanse, og en tid skjedde det ingen mishandling. Men så:

I desember 2015 ble [tiltalte] sint fordi [kona] hadde medisiner på soverommet. Det kom ganske hurtig til voldsutøvelse. Han satte seg oppå henne, ristet henne og tok kvelertak. Hun fikk knyttneveslag mot nakken ørene og ryggen.

Etterpå forlot kona hjemmet med barna. Så kom truslene i form av telefonoppringninger og SMS-meldinger: Hvis hun ikke kom hjem, ville ha skjære over strupen på både henne og barna.

Heller ikke i denne saken ser det ut til at kona kunne regne med noen støtte fra andre med samme bakgrunn, noe hun ser ut til å ha avfunnet seg med:

Hun ville være ansvarlig dersom ekteskapet røk og ingen kunne stoppe ham i det han da kom til å gjøre, og at ingen ville støtte henne. Hun tenkte at det kanskje var riktig, at hun ikke hadde noen å gå til.

Tiltalte, som forsøkt å presse og true kona til å trekke anmeldelsen, benektet straffeskyld og hadde en helt annen versjon av sakens fakta enn henne. Men i lys av bevismaterialet, som foruten de medisinske skadene omfatter avhør av personer som har hatt med de fornærmede å gjøre, blant annet en psykiater som har behandlet kona for posttraumatisk stresslidelse ledsaget av tilbakevendende depressiv stresslidelse – også den eldste sønnen har senskader. Retten er derfor ikke i tvil om at hun snakker sant.

Foruten to år og åtte måneders innesperring, finner retten at kona og de to barna skal ha en oppreisning på henholdsvis 125.000, 120.000 og 75.000 kroner. Er det en straff som står i forhold til den grove mishandlingen?

Tyrkeren
I begynnelsen av mai ble så en tyrkisk mann i slutten av 30-årene dømt til ett år og seks måneders fengsel for grov mishandling i form av vold, trusler, innskrenket bevegelsesfrihet og tvang mot kona over et tidsrom på tre år, ved flere anledninger mens parets to små sønner var til stede.

Både tiltalte og fornærmede er fra Tyrkia. Tiltalte, som er svensk statsborger, kom til Norge for sju år siden. De to ble kjent i Tyrkia via tiltaltes familie og forlovet etter en uke. Da de hadde giftet seg i 2012, reiste han tilbake til Norge, mens hun kom etter på familiegjenforening noen måneder senere.

Det var kona selv som slo alarm om mishandlingen. I dommen heter det:

Natt til 16. desember 2016 mottok politiet i Hamar telefon fra fornærmede som sa at mannen hennes slo henne og at hun ønsket bistand. Det ble rykket ut med to patruljer.

Da politiet ankom blokka familien bodde i, ble melder påtruffet i inngangen i blokkas første etasje. P.g.a. språkvansker var kommunikasjonen vanskelig, men politibetjenten så at fornærmedes håndledd hadde tydelige blåmerker. Fornærmede fortalte at hun også hadde merker på rompa, uten at hun ville vise dem fram, og hun sa at de siste tre årene hadde ektefellen øvet vold mot henne to – tre ganger i måneden. Hun hadde likevel valgt ikke å bryte ut av forholdet til mannen av frykt for å miste kontakten med barna, men ba nå om hjelp til å komme vekk. Hun mente mannen hennes var psykisk syk og ønsket ikke å anmelde forholdet. Hun ønsket heller ikke at politiet skulle ta bilder av blåmerkene hun hadde fått.

Politiet ordnet med plass på krisesenter for kona, som siden forteller om volden til en lege som undersøker henne:

«Hun forteller at ektemannen er sjalu og at han også tidligere har kommet med påstander om at hun har hatt utenomekteskapelige forhold. Hun forteller at han også tidligere har slått henne. Natt til fredag 16/12 kom han beruset hjem, Han begynte å utspørre henne om hun hadde en relasjon til en mann de tilfeldig hadde truffet noen dager tidligere på et marked Hun hadde aldri sett denne mannen før. 
Han begynte å slå henne. Hun beskriver slag mot hodet, og at hun forsøkte å beskytte seg med hender. Hun forteller at han også kom med drapstrusler.»

Tiltalte, som ikke erkjente straffeskyld, medgav at det hadde forekommet gnisninger ved to episoder, men at det ikke kunne kalles for vold. Han anklaget henne derimot for å ha påført seg blåmerker for å bruke dem mot ham.

Tiltalte mener at fornærmede har framsatt ubegrunnede beskyldninger mot ham slik at hun kan begrunne en skilsmisse overfor sin familie. Når hun hevder hun har blitt utsatt for vold, vil hun også få bolig fra det offentlige og mer støtte og sympati fra omgivelsene.

Retten finner det bevist at fornærmede var ekstremt sjalu:

Hun levde i stadig frykt for hvilken sinnsstemning han kunne være i, om han ville vekke henne, skjelle henne ut og slå henne. Da fornærmede i retten ble bedt om å fortelle om enkeltepisoder, svarte hun at hun hadde fått så mye juling at hun ikke visste hvor hun skulle begynne.

Den første voldsbruken hun forklarte seg om skjedde rett etter at eldste barnet var født, dvs. etter juni 2013.

Ved ett tilfelle mente tiltalte at kona hadde flørtet med en annen mann:

Han sparket henne i brystet slik at hun falt og mistet pusten. Han ble redd, reiste henne opp og tilbød seg å kjøre henne til sykehus, noe som ikke var nødvendig. Sønnen gråt og tiltalte fortalte ham at mora hans ble slått fordi hun var prostituert.

Den samme sjalusien gjorde seg gjeldende mens kona var gravid og hadde vekslet noen ord med en annen mann.

Tiltalte ble svært sint fordi han mente at hun hadde flørtet med denne mannen og begynte å sparke henne i beina. […] Med det samme de kom hjem igjen, og mens hun hadde sønnen deres på armen, dytte han henne slik at hun slo hodet mot veggen, deretter slo han henne i hodet med knyttet neve. Hun kunne ikke bevege hodet påfølgende natt og tok smertestillende tabletter i flere dager etter på.

Tiltalte fortalte henne at barna ville bli tatt fra henne dersom hun fortalte noen hva som hadde skjedd og at hun ville bli sendt tilbake til Tyrkia.

Ved en anledning hadde naboene hørt bråk under mishandlingen. Da lovte tiltalte fornærmede at hun skulle få mer juling så snart de flyttet til et sted hvor det ikke var så lytt.

Den første voldsepisoden [etter flyttingen] skjedde mens hun satt i sofaen. Hun ble kalt hore, han slo henne med knyttet neve mot skulderen og vred foten hennes.

En uke senere ville han ha sex. Da hun sa hun ikke ville, slo han henne igjen med knyttet neve og slik at hun slo hodet mot veggen.

Retten finner altså at volden har pågått over flere år med en hyppighet som har gjort familielivet preget av frykt. Voldsbruken har gjentatte ganger vært alvorlig. Retten finner ingen formildende omstendigheter, men idømmer likevel kun atten måneders innesperring, i samsvar med aktors påstand, foruten 80.000 i oppreisning til kona og 40.000 til hver av barna. Dommen er enstemmig. Forstå det den som kan.

På litt under en måned har altså Hedmarken tingrett dømt en pakistaner og en tyrker bosatt på Hamar for familievold. Innlandets hovedstad begynner således å ligne mer enn før på den norske hovedstaden, hvor overrepresentasjonen av islambeltet i familievoldssaker for lengst er blitt observert.

Det må nok påregnes flere slike saker fra Hamar i tiden fremover. Utviklingen i innvandrerbefolkningen fra Asia og Afrika der til bys ser slik ut:


Kilde: Statistikkbankens tabell 07108.

 

Det bor til orientering omtrent 30.000 mennesker på Hamar. Resten av landet blir altså hurtig som Oslo. I den grad nordmennene er problemstillingen bevisst, har de muligens ikke valgt dette selv, men faktum er i alle fall at de lar det skje.

Det må sies til nordmennenes forsvar at de ikke blir orientert om forvandlingen av landet. Ingen av disse to rettssakene har såvidt vi kan se blitt omtalt av noen lokalmedier. Figuren over den ikke-vestlige befolkningsutviklingen vil nok heller aldri bli å se i Hamar Arbeiderblad.

Men kanskje det var på tide å stoppe opp litt, stole på sine egne sanser og stille noen spørsmål?

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!