Kommentar

At innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra enkelte land er mange ganger overrepresentert i kriminalsaker, er et empirisk faktum som ble dokumentert av Statistisk sentralbyrå (SSB) i en rapport som ble publisert den 17. juni 2011.

Nå er det slik at de aller færreste tar seg tid til å pløye gjennom denslags tekster. Og for den som skrider til verket med tålmodighet nok til å oppdage de mest informative elementene, blir det klassifiserte og fremlagte materialet svært abstrakt – og derfor hurtig glemt.

41742
Oslo Tingrett

Et mer konkret innblikk i hvordan overrepresentasjonen arter seg, kunne man få ved å følge den store ranssaken som gikk for Oslo tingrett i februar, hvor 19 gutter og unge menn stod tiltalt for i alt 26 ran – mange av dem med enda yngre ofre.

Alle store medier var svært nøye med ikke å fortelle om den voldsomme ubalansen mellom det nye og det gamle Norge, men den som hadde satt seg inn i saken kunne opplyse om at 16 av de 19 navnene ikke var vanlige i Norge for en generasjon siden. Da dommen falt den 27. februar, ble 15 funnet skyldige: 14 hadde utenlandske navn og én hadde norsk.

Et spørsmål melder seg: I hvilken grad var denne saken representativ for ranskriminaliteten i hovedstaden?

Ikke så rent lite, skal det vise seg.

For å undersøke problemstillingen har Document tatt for seg ca. 2.000 domstolsavgjørelser som er fattet i Oslo tingrett i tiden 1.2.-16.5.2014, altså et tidsrom på tre og en halv måned. Vi har gått igjennom hele grunnlagsmaterialet og klassifisert samtlige forekommende straffesaker etter lovbruddstype. Takket være dette arbeidet kan det gis et statistisk holdbart svar på spørsmålet.

Hvor godt bilde får vi av kriminaliteten ved å se på dommer? Straffeprosessen har som kjent mange faser, fra anmeldelse, og via etterforskning og tiltale til dom. Feilkildene er mange, f.eks. personer som ikke tør å anmelde pga. trusler om at de i så fall vil bli drept – noe enkelte fornærmede også har fortalt om i sakene vi har sett på. Men dommer er kanskje det beste vi har.

Vår undersøkelse har i første omgang tatt for seg ran og grove ran, som er overtredelser av straffelovens paragrafer 267 og 268. Som enhver med kjennskap til straffeprosessen vil vite, er det ikke sjelden flere tiltalepunkter i en sak, men i denne spesifikke undersøkelsen fokuserer vi på ran og ser bort fra øvrige tiltalepunkter, hva enten disse er vold, trusler, frihetsberøvelse, narkotikaforbrytelser, seksualforbrytelser, innbrudd, forulemping av offentlig tjenesteperson eller annet.

Om vi ser bort fra rettssaken som er omtalt innledningsvis, står vi igjen med en liste på 22 personer som er dømt for ran. Og det første som slår en når en kaster et blikk på navnene, er at kun fem av dem var vanlig for noen tiår siden. Og fornavnene deres lyder Jostein, Arne, Dennis, Walther og Karen.

De sytten andre fornavnene er: Khaled, Yassine, Don, Abdali, Keyvan, Yassin, Abdirahman, Abdulkader, Mustafa, Mohamed, Soufiane og Ismail (noen navn forekommer to ganger, andre er fjernet av personvernhensyn).

Regnet sammen med den store saken i februar, er det altså 31 utenlandske og seks norske navn – henholdsvis 84 prosent og 16 prosent, i en by hvor dette fremdeles er langt fra fordelingen mellom de kriminologisk interessante aldersgruppene.

Om vi går litt dypere inn i materien, oppdager vi at det for fire av de dømte er oppgitt at de var asylsøkere eller ikke hadde oppholdsgrunnlag i Norge.

En marokkaner hadde vært femten dager i Norge. En algerier kom sommeren 2013 og var allerede dømt for vinningsforbrytelse og legemsbeskadeligelse. Den samme har anket Utlendingsdirektoratets (UDI) avslag på asylsøknaden til Utlendingsnemnda (UNE). En annen algerier som også hadde søkt asyl, og i den forbindelse oppgitt falsk fødselsdato, var allerede straffedømt i Belgia.

Et gjennomgående trekk er at det gjerne er to personer som dømmes for de samme forholdene. Av og til har fornærmede opplyst at flere medvirket, men etterforskningen resulterer som kjent ikke alltid i bevis som kan forventes å holde i en rettssal.

De som dømmes, er ofte kriminelle gjengangere. En har gjennom årenes løp begått ti ran. Det er gjerne telefoner eller penger som ranes. Bøter ilegges som regel ikke når inntekt eller formue mangler. De yngste ransmennene ilegges helst samfunnsstraff, mens regelen for de myndige er ubetinget fengsel.

Den ledsagende volden under ranene kan være mer eller mindre grov. I noen tilfeller trues eller stikkes det med kniv; i ett tilfelle er en forsvarsløs person blitt sparket i nakke og overkropp, i et annet er det tatt kvelertak. En somalier som ble funnet utilregnelig, hadde slått og sparket et forsvarsløst offer.

Til dem som ser krigshandlinger eller sharia, er det kanskje på sin plass å nevne at en slik hypotese i alle fall ikke finner noen systematisk bekreftelse: Ranere som heter Mohammed, kan godt ha ofre som heter Mohammed, og ranere som heter Ismail kan godt ha vært alkoholpåvirket.

Ikke desto mindre er gjerningsmennene oftest av utenlandsk opprinnelse, og ofrene oftest av norsk – i saken i februar ca. tre fjerdedeler. Alle «vet» om misforholdet, og enhver som har kontakt med politi eller domstoler kjenner til det. Men denne sannheten forties.

Ville det samme skjedd hvis det var motsatt?

Og ville innvandringsdebatten ha vært den samme hvis sikker viten om dette sakskomplekset var allment kjent?