Nytt

Aftenposten dekker en familievoldssak under overskriften: «Siden forrige rettssak har alt rast».  Den tiltalte 50 år gamle marokkaneren med norsk statsborgerskap ble i april iår enstemmig dømt til 9 år fengsel for 26 år med familievold.

Fra Aftenposten:

Mandag erklærte familiefaren seg ikke skyldig på alle tiltalepunkter i Borgarting lagmannsrett. Datteren på 22 år var først ut av barna til å forklare seg. Hun fortalte at hun ikke vet hva som har skjedd og ikke skjedd lenger, og at hun husker svært lite av det hun har sagt i tidligere politianmeldelser og i politiavhør. Sist hun anmeldte faren var i august i fjor.

Den verste voldsepisoden hun har fortalt om i politiavhør, var da hun skal ha blitt slengt inn i veggen, sparket og slått med knyttneve etter at hun hadde skulket jobben hun hadde ved siden av skolen. Faren skal ha tatt kvelertak på henne og holdt henne rundt kjeven.

Dommen fra april er 40 sider med blytung lesning. De verste voldsepisodene er absolutt ikke spark og kvelertak som Aftenposten her antyder, men systematisk seksuelt misbruk av verste sort.

Fra dommen leser vi:

Det mest alvorlige forholdet er overtredelsen av straffeloven § 192,1. ledd a), jf. 2. ledd a), (voldtektene), hvor strafferammen er fengsel inntil 10 år. Fornærmede var så vidt fylt 15 år da den første voldtekten fant sted. Denne skjedde ved et analt samleie etter slag og trekking etter håret. Voldtekten var smertefull og fornærmede hadde grått og skreket uten at tiltalte stoppet av den grunn. Etter dette var det kontinuerlige voldtekter i fem år; samtlige anale.

Rettsdokumentene er svært detaljerte om mishandlingen og familievolden. Man skal ha gode nerver for å komme seg igjennom saken med nattesøvnen i behold.

Aftenposten skriver:

Familievoldssaken regnes som en av de mest omfattende som noen gang er behandlet av norske domstoler.

Den 51 år gamle syvbarnsfaren er tiltalt etter «familievold-paragrafen» 219 i straffeloven

Tiltalen går ut på grov mishandling og fysisk og psykisk vold mot ektefelle og seks av barna.

Han er også tiltalt for trusler og å ha begrenset familiens bevegelsesfrihet.

Dette er en omfattende sak. Det er også en grusom sak med mange aspekter av incest, vold, trusler, tvangsekteskap og psykisk kontroll. Nå som den tiltalte faren har anket dommen, må alt opp på ny. Dette er en enorm belastning for ofrene i saken. Datteren er nå 22 år og er merket for livet av farens misbruk. Hun forsøkte å begå selvmord fem ganger (ifølge dommen).

Datterens forklaring har vært svært omfattende og detaljert. Hun forklarte seg en hel dag i retten og svarte også på utallige spørsmål. Slik retten ser det har det ikke vært noen store eller avgjørende avvik i hennes rettslige forklaring i forhold til tidligere avgitte politiforklaringer. Hun har også gitt begripelige svar på de spørsmålene hun har blitt stilt. Om tiltalte hadde gitt en falsk anmeldelse ville det ikke vært naturlig å gi en så detaljert forklaring. Muligheten for selvmotsigelser ville da vært stor. Hun har forklart seg detaljert, ikke bare om faktiske detaljer, men også om familielivet og relasjonene til de andre familiemedlemmene. Hva gjelder hvordan de seksuelle overgrepene startet og utviklet seg er dette nøye beskrevet, tidfesting, hva de drev med forut, hva tiltalte sa, hans begrunnelse for overgrepene, hvordan de ble gjennomført og hans oppførsel etterpå.

Fra Aftenposten:

22-åringen har besøkt faren flere ganger i fengsel etter rettssaken i våres, og hatt med sønnen sin. På spørsmål fra aktor Annette Grevstad Myrhaug avviser hun at hun er redd for konsekvensene av å ha anmeldt faren.

– Jeg har aldri vært så langt nede som nå. Jeg føler skyld, og angrer på at jeg valgte mammas side, fortalte hun.

Fra rettsavgjørelsen:

Slik volden har vært utøvd har den hele tiden vært egnet til å skape frykt for ny vold. En vet i dag ikke eksakt hvilke skader de fornærmede evt. er påførte. Det en vet er at de lever i angst på hemmelig adresse med ny identitet og at mor og datter har mistet sitt arbeid. For tiltaltes datter vet en at hun er behandlingstrengende, at hun har vært innlagt i sykehus fire dager og at hun ennå ikke føler seg sterk nok til å kunne dra nytte av behandling. Det er kort tid siden overgrepene/volden opphørte og en vet ennå ikke hva som vil kunne bli senskader for noen av familiemedlemmene. For datteren har det funnet sted et alvorlig svik av en nærstående; hennes egen far. Dette har medført maktesløshet og angst.

Etter min egen, høyst personlige oppfatning etter å ha lest rettsdokumentene, må det være bortimot umulig å forvente at ofrene i denne saken vil utvise rasjonell tankegang eller handlinger i ettertid. Jeg er derfor ikke forbauset over at hun har besøkt faren i fengsel eller at hun nå ikke lenger husker og er forvirret over hva som skjedde.

Fra dommen:

Retten finner at ingen av de fornærmede har noe motiv for å lyve. Derimot har de det beste motiv for å anmelde saken og dette er ikke et hevnmotiv. Datteren som i årevis hadde holdt farens overgrep skjult, begynte å bekymre seg for hva lillebroren, da 9 år, kunne bli utsatt for.

Selv om de fornærmede er mor og datter og bor sammen er det intet som tyder på synkroniserte forklaringer. Det er tydelig at de gir sine forklaringer fra hvert sitt ståsted.

Jeg våger å stille meg spørrende til retten til å anke i familievoldsaker etter en enstemmig dom hvor barna er de største ofrene.

I dette tilfellet fikk den dømte mannen anket saken fordi han, ifølge sin forsvarer Thor Bache-Wiig, mener det er ekskona som står bak påstandene mot ham.

Men i rettsdokumentene er det barna, og særlig datteren, som er hovedvitner, ikke ekskona.

Burde ikke grunnlaget for anken ta hensyn til dommen som nettopp fastslår at det ikke er noe som tyder på synkroniserte forklaringer?

Ens egen rettsfølelse blir satt på prøve.