Kommentar

Kjennelsen gitt av den tyske arbeidsretten som gir muslimske butikkansatte rett til å nekte enhver befatning med alkoholholdige varer, er etter alt å dømme i strid med alminnelig tysk rettsoppfatning. At domstolen har valgt å se saken fra en islamistisk synsvinkel, må være en kilde til sinne og frustrasjon hos de fleste vanlige borgere. Kjennelsen er dypt beklagelig, og uheldig av en rekke grunner.

For det første gjør den sekulære, velintegrerte muslimer en gedigen bjørnetjeneste, minst en dobbel sådan. For deres blotte eksistens og betydelige antall vil med dette fortsatt bli tatt til inntekt for uforsonlige islamister som er fiendtlig innstilt til Vesten, og de vil møte sterk — og i de fleste tilfeller ufortjent — skepsis hos arbeidsgivere, som av frykt for problemer med loven vil forbigå muslimske søkere dersom de kan.

For det andre er dommen en hardnakket opprettholdelse av et multikulturelt perspektiv på samfunnet som alle med øyne i hodet ser har spilt fallitt. En domstol skal riktignok ikke snu kappen etter den politiske vinden, men da Angela Merkel fastslo at den multikulturelle ideen var død, var det simpelthen en konstatering av tingenes tilstand. Det er som om domstolen gjenstridig har besluttet, ja nærmest forbannet seg på, at multikulturalismen i alle fall skal fortsette å være juridisk høyst levende, om den enn er politisk og sosialt død.

For det tredje er dommen en videreføring av det som etterhvert må kunne kalles en egen muslimsk justis innenfor det tyske rettsvesenet. En rekke kjennelser de siste årene har hatt et muslimsk perspektiv på tingene som kunne ha fått en til å lure på om det var tale om domstoler i muslimske land. For en tid tilbake nektet dommer Christa Datz-Winter i Frankfurt en ung marokkansk kvinne hurtig skilsmisse fra sin voldelige ektemann (noe loven gir anledning til ved «urimelige belastninger») fordi Koranen gir mannen rett til å straffe ulydige koner, og kona burde ha skjønt at han kom til å benytte seg av denne adgangen. Dommerens avgjørelse ble fattet etter at de to var blitt separert og mannen gjentatte ganger hadde truet henne.

I 2005 unnlot en domstol i Leverkusen å fengsle en libanesisk innvandrer som ved flere anledninger hadde mishandlet sin datter, blant annet ved å ta kvelertak på henne og slå henne så hardt med en kjepp at den knakk, men lot ham være på frifot mot meldeplikt, fordi hans muslimske moralprinsipper ble funnet å være en formildende omstendighet.

Andre kjennelser har vist en forbausende mangel på innsikt i hvordan muslimske klaner fungerer. Da den tyrkisk-tyske alenemoren Hatun Sürücü, av sin familie fordømt for å ha «levd som en tysker», i 2005 ble skutt ned og drept av sin sytten år gamle bror, som etter alt å dømme fikk jobben fordi han i egenskap av mindreårig ville få lavere straff, fant ikke retten å kunne tro på statsadvokatens påstand om familiens innblanding. Da kjennelsen ble avsagt og den eneste som ble straffet var syttenåringen, stormet familien jublende ut av rettslokalet.

To år tidligere hadde en domstol i Frankfurt gitt minimumsstraff til en tyrker som hadde tatt livet av sin tyske kone med kniv etter at hun hadde forlangt skilsmisse pga. mishandling. I kjennelsen het det at mannens æresfølelse og tyrkiske moralprinsipper var formildende omstendighet (dommen ble siden omgjort av konstitusjonsdomstolen).

Strafferetten til side, har andre kjennelser pålagt en muslimsk rettsoppfatning i mer dagligdagse affærer. I 2002 gav en administrativ domstol i Nordrhein-Westfalen en innvandrerfamilie medhold i at datteren deres måtte slippe å få være med på skoleturer, med den begrunnelse at islam forbyr jenter å reise uten selskap av en mannlig slektning.

Lederen for de kvinnelige tyske advokatenes forening, Jutta Wagner, uttalte for en tid siden at noen av deres mannlige kolleger av arabisk og tyrkisk opprinnelse arbeider målbevisst for å innføre en slags sharia light innenfor det tyske rettsvesenet. I den forbindelse har islamistiske nettsteder tilbudt f.eks. ferdigskrevne brev til foreldre som ønsker å ta barna ut av skolens svømmeundervisning.

Mens de fleste tyskere forstår at dette er en uheldig utvikling som må snus for ikke å endte opp med et juridisk dobbeltspor som med tiden skaper en farlig, total splittelse i samfunnet, har dommerne ennå ikke tatt poenget.