I påvente av dommen i straffesaken som pågår mot den nederlandske politikeren Geert Wilders, kan det være av interesse å se hva slags ytringsfrihetsstandarder rettsvesenet i Nederland har lagt til grunn tidligere. En rettssak som fant sted på den tiden Pim Fortuyn og Theo van Gogh levde, er interessant i så måte. Det virker allerede som en evighet siden, men det er fortsatt tale om gjeldende rett.

Den 3. mai 2001 deltok Khalil el-Moumni, en marokkansk imam ved An-Nasr-moskeen i Rotterdam, i det nederlandske TV-programmet Nova, hvor man drøftet hans yngre landsmenns vold mot homofile i Nederland. I den forbindelse uttalte imamen at homoseksualitet er en sykdom som truer med å spre seg til resten av befolkningen.

I det kritiske søkelyset han havnet i som følge av dette, ble hans gjøren og laden gått nærmere etter i sømmene, og man kom på sporet av en utgivelse på arabisk av prekener han hadde holdt, hvor han blant annet hadde sagt at europeerne står lavere enn hunder og griser, samt at man burde kutte hodet av alle homoseksuelle og henge dem opp til skrekk og advarsel på den høyeste bygningen i nærheten.

Etter en rekke anmeldelser bestemte nederlandske påtalemyndigheter seg for å tiltale ham for diskriminerende uttalelser. I april 2002 forelå kjennelsen fra en domstol i Rotterdam. Retten fant at imamen i prinsipp hadde ytret seg diskriminerende mot homofile, men at ytringene likevel var tillatte i kraft av religionsfriheten, siden de var basert på Koranen og andre islamske kilder. Staten anket, men frifinnelsen ble opprettholdt av en høyere domstol i november samme år.

En sammenligning med Wilders-saken gir rom for minst to betraktninger.

For det første at retten til fri religionsutøvelse etter de nederlandske domstolenes oppfatning gir en større adgang til å ytre seg diskriminerende enn det som er normalt for andre vanlige borgere, bare diskrimineringen er i tråd med en eller annen religiøs lærdom, hvilket må sies å være en form for særbehandling av religionen og dens ofte selvutnevnte talsmenn som ikke samsvarer med den allmenne rettsoppfatning. For det andre at denne inntil døden tolerante holdningen overfor religiøs undertrykkelse gir religiøse talspersoner anledning til å oppfordre til drap på andre mennesker.

Geert Wilders har derimot hele tiden uttrykkelig gjort det klart at hans kritikk er rettet mot en religion han mener er en farlig religiøs ideologi. Han har ikke gitt generelle negative uttalelser om personene som er tilhengere av denne religionen, langt mindre oppfordret til vold mot disse.

Hvis den nederlandske parlamentarikeren blir straffedømt, vil retten således ha slått fast at det i realiteten finnes en lov for muslimer og en annen for vantro. Det ville bety slutten for Nederland som rettsstat.

At nomenklaturaen i landet hater Wilders så sterkt og irrasjonelt at de gjerne ville ofre noen prinsipper i det som uansett vil bli et forgjeves forsøk på å bringe ham til taushet, er det liten tvil om. Og at de ikke går av veien for skittent spill, viste dommer Tom Schalken under en mye omtalt middag. En straffedom ville dog ikke bare være skittent spill, men også et høyt spill, fryktelig høyt. Det gjenstår å se om dommerne tør.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.