Gjesteskribent

I forbindelse med temaene tvangsekteskap og æresdrap vil den islamske parallelljustis påføre oss en del hodepine. For faren for en parallell islamsk rettspraksis i demokratiets skygge er akutt.

Bare de mest uvitende vil lukke øynene for at det i enkelte tyske storbyer som Berlin og Bremen med tiden har dukket opp ”fredsdommere” som omgår tyske påtaler og domsavgjørelser. Disse dommerne av Guds nåde løser problemer som vold i hjemmet, innenfor familiene ved hjelp av en imam. Og i ekteskapelige tvister lar de sharia gi mannen fordeler, til kvinnens disfavør. Her dreier det seg om islam og opprettholdelse av den patriarkalske makten i ekteskapet, og om maktkamp mellom konkurrerende arabiske eller tyrkisk/kurdiske storfamilier. Familiene bringer rivaliteten mellom fiendtlige stammer fra sitt opprinnelsesland til Tyskland.

Alt dette skjer under dekke av religionsfriheten. Selvutnevnte ”fredsdommere” trenger ikke frykte hverken domstoler eller Verfassungsschutz (lover til vern om forfatningen og de grunnleggende rettigheter i samfunnet o.a.), for hverken den tyske staten eller det tyske rettsvesenet ser at det overhodet finnes en parallelljustis — også kalt skyggejustis. De kjenner ikke de islamske miljøene, der Allahs bud går foran Grunnloven. De kjenner ikke innvandrernes kultur, snakker ikke deres språk og kan ikke vurdere hvorvidt det foreligger en trussel mot gyldigheten av vår rettsstat.

I realiteten er den islamske skyggejustisen truende. Slik navnet antyder, beveger vi oss i et samfunnsmessig skyggefelt. Rettsavgjørelser privatiseres. Ettersom dette feltet ikke uten videre er tilgjengelig for hverken politi eller domstoler, diskuterer man ikke omfanget av faren. På godt tysk vis venter vi på tall og statistikker som bevis for et nytt samfunnsmessig fenomen, før man eventuelt opprøres og foretar seg noe. Mens enkelte menneskerettighetsforkjempere protesterer mot saker som allerede er tapt, og dermed arbeider seg bort fra temaet.

Så snart det foreligger tilstrekkelig mange krasse tilfeller av parallelljustis, vil sikkert ett eller annet departement bestille en utredning, for å kunne vise til hva man tidligere burde ha gjort. Men i mellomtiden vil det bli ilagt enda flere straffeforføyninger i Allahs navn, vitner bli påvirket og skilsmisser forhandles. I Tyskland finnes det heldigvis ingen offisielle sharia-forliksmeglere eller sharia-domstoler, slik det har blitt vanlig i Storbritannia.

Men vi er ikke langt fra det, når man utenfor det tyske rettapparatet opphever straffetiltak, og ekteskap bare kan inngås hos imamen, slik at senere rettslige avgjørelser blir unndratt. I Storbritannia begynte det også i samfunnets skygge. På grunnlag av naboenes feil må man i Tyskland nå rope: Vern grunnlaget! – Men er vi villige til det?

 

Opprinnelig i Die Zeit den 7. desember 2012. Oversatt av Kaspar Hauser.