Sakset/Fra hofta

Brevet fra moren til den 17 år gamle jenta som ble voldtatt i Trondheim 9. april, er et viktig politisk statement.

Det er ikke «bare ord». Ord er i denne sammenheng handling: Når enkeltmennesket er presset, kan det rope om hjelp fra medmennesker. De som i første rekke burde hjulpet, er stat, myndigheter, høyt og lavt, humanitære organisasjoner. Men hverken Jens Stoltenberg, Knut Storberget, Erna Solberg, Politidirektoratet, Den norske kirke, Amnesty eller Antirasistisk Senter våger å gå inn i saken for fullt. De våger ikke, og noen av dem, som Antirasistisk Senter, gjør det motsatte: De bortforklarer.

Dermed står 17-åringens familie alene, overlatt til seg selv, og kan bare strekke ut en hånd til andre mennesker. Det er en av de sterkeste menneskelige handlinger, og jeg er overbevist om at moren vil bli bønnhørt. Disse sakene engasjerer mange, på et dypt, seriøst plan.

Moren er åpenbart et meget ressurssterkt menneske, som har god oversikt og greier å formulere seg og reflektere i en vanskelig situasjon. Det er å mye å hente i hennes brev.

For det første det rent menneskelige: Dette kan skje med hvem som helst i Det nye Norge. Vi håper det skal gå bra, men så slår lynet ned: Datteren gjorde det hun var innprentet hjemmefra at hun under ingen omstendighet måtte gjøre, gå alene gjennom byen på natten.

Dette går rett til hjertet på alle foreldre. Vi ser vi har barn som er de mest «bortskjemte» noensinne. De har fått alt og har vennet seg til en levestandard og en trygghet som har gjort dem ignorante om omgivelsene. De forstår ikke hva det innebærer at ikke-vestlige kulturer er blitt naboer.

Vi foreldre har ikke fortalt dem om «farer» ved Det nye Norge, fordi vi ikke ønsker å plante ideer i hodet deres om fremmede. Men i vår samvittighet stiller vi oss spørsmålet: Når må vi begynne å si noe? Og hva skal vi si?

Vil det gå inn? Ikke bare er ungene omgitt av velstand og tilsynelatende trygghet og komfort – de to kan lett sammenblandes – de er også omgitt av myndighetspersoner som bagatelliserer eller ignorerer de nye truslene som Det nye Norge fører med seg.

Det er myndighetene som står for en politikk som er konfliktsky og tolerant, som om de to tingene hører sammen! Dette er holdninger som kommuniseres fra øverste hold og nedover i systemet: Toleranse = konfliktskyhet, dvs. man tillater og unnskylder ting det ellers ville bli slått ned på.

Men dette innebærer en rollefordeling. Norske ungdommer risikerer og må finne seg i ting som myndighetene burde slått ned på. Denne rollefordelingen har innvandrerungdom registrert og tatt til seg. De vet at de slipper unna med mye. Det går på noe så banalt som å snakke sitt hjemlands språk i en norsk kontekst.

Det er ingenting i den norske kontrakten som sier at det er uhøflig å snakke et fremmed språk seg imellom der andre er til stede. Tvertom har man oppmuntret til bruk av morsmål, et morsmål som like gjerne kan brukes til å avtale voldtekt.

Det er samme toleranse for intoleranse når religionsstudent Henriette Jevnesveen beskriver hvordan jødehatet får aksept i en ungdomsklubb i Groruddalen. Det er en dynamikk som er avhengig av omgivelsenes toleranse. Man lukker øynene for at det går ut over noen.

I sitt fokus på å vise hverandre respekt er det viktigere for ungdommene å respektere den enkeltes synspunkter enn å gripe inn og si ifra når disse synspunktene er uakseptable.

De av ungdommene som uttrykte sin intoleranse overfor jøder sterkest, ønsket ikke å stille opp til intervju. De er klar over at deres syn på jøder er kontroversielt og vil bli oppfattet negativt av folk utenfor stedet hvor de bor. Denne aggresjonen mot jøder står i kontrast til den også tilstedeværende toleransen. Det er mulig disse idealene om toleranse og respekt nettopp fører til den «passivt-tolerante» holdningen. De som uttrykker hat overfor en bestemt gruppe, får en viss form for makt over hvem som får aksept og hvem som ikke får aksept. Dette blir manifestert gjennom det passive samtykket til de andre på klubben og er mulig fordi ingen viser aktiv motstand mot det som blir sagt.

Det er samme dynamikk bak overfallsvoldtektene i Trondheim. De tre ungdommene – ikke outsidere, men velkledde, moderne norsk-talende som 17-åringen møter – har lært seg å spille på mange strenger. Men de viser at integrering kan være et tomt ord. Disse guttene benytter sin sosiale kunnskap til å komme i kontakt med jenta, før de slår over i sitt morsmål for å avtale voldtekt.

Moren stiller spørsmålet: Hvem kan man stole på? Hun vet det er mange innvandrermenn som aldri ville gjort noe slikt. Men problemet er nettopp det hun beskriver: Disse guttene var ikke tapere, de var tilsynelatende velintegrerte. Men de var farlige.

Det er når man borer videre i den problemstillingen at man får noen ubehagelige svar.

Det nytter nemlig ikke som psykolog Tore Langfeldt, Libe Rieber-Mohn og Kari Helene Partapuoli gjør å spille av gamle grammofonplater, om at de er få, traumatiserte og ikke lar seg oppdage på forhånd, slik Langfeldt hevdet i Dagsnytt Atten sist uke. Da blir overfallsvoldtektene noe vi ikke kan forebygge eller verge oss mot. Det er kun et politiproblem after the fact.

Dette er ren apologi for voldtektsmennene. Bortforklaringer. Selvsagt kan man gjøre noe med dem. Moren viser det i sitt brev: Vi kan tenke, vi kan skrive.

Overfallsvoldtektene er først og fremst et politisk problem. De oppstår fordi myndighetene har sluppet inn en stor del mennesker som går løs på norske kvinner når de får anledningen.

Anledningen får de av to grunner: fordi den politiske og akademiske eliten har tenkt ut en ny sosial utopi der de gode menneskene fra nord kan være humanitære verdensmestre ved å la ikke-vestlige få utfolde sin kultur og gjøre Norge til et samfunn verden aldri har sett maken til. Bak disse forestillingene ligger en stor dose narsissisme, en selvforelskelse. Innvandringen bekrefter disse menneskenes godhet.

At noen betaler prisen har de hittil lukket øynene for. Nå murres det om den økonomiske prisen, men den kulturelle og menneskelige snakkes det ugjerne om.

14 år gamle Eva Helgetun fikk betale, det samme gjorde 17-åringen som møtte de tre unge guttemennene 9. april.

Derfor er disse overfallsvoldtektene politiske forbrytelser. De skjer fordi norske myndigheter og den mediale, kirkelige, kulturelle og humanitære eliten har vedtatt, tillatt og bejaet en slik politikk:

Titusener av mennesker fra samfunn med barbariske samfunnsforhold slippes inn i Norge, og myndighetene aner ikke hvem de er.

I mange mange år har vi hørt at migrantene har papirer inntil de passerer grensen, så kastes de. Og myndighetene godtar det, og slipper dem ut i det norske samfunnet.

Sexolog Tore Langfeldt sa det er umulig å vite på forhånd hvem som er udetonerte bomber. Samtidig sa han overfallsmennene var traumatiserte osv. De kunne mao ikke noe for det de gjorde.

Det norske samfunn skal altså avfinne seg med at et visst antall kvinner vil bli voldtatt hvert år. Antallet er proporsjonalt med antall migranter. De traumatiserte utgjør en viss promille. Jo flere migranter, jo flere traumatiserte. Logisk.

Men den vanlige borger må spørre: Med hvilken rett har myndighetene sluppet inn titusener hvis identitet de ikke kjenner?

Vi vet at trafikken er organisert, at migrantene fores med historier som skal holde vann overfor myndighetene.

Folkevandringer i den størrelsen Europa opplever, er uhørt. Men i tillegg har myndighetene innført et element av sosialt eksperiment. For at forestillingen om den sosiale utopien skulle bevares, skulle det ikke innføres kontroller som beskyttet de innfødte.

Det ville nemlig medført internering.

Man valgte i stedet å la dem gå løs, dvs. la de innfødte betale prisen.

Derfor er overfallsvoldtektene, og en hel rekke andre forbrytelser og krenkelser, politiske forbrytelser. Ansvaret ligger hos myndighetene som har valgt en slik politikk.

Vi er for lengst forbi punktet hvor de kan si: «Vi visste ikke. Dette skal vi straks rette på.» De har visst lenge. Men de gjør ingenting. De bare fortsetter.

Nå begynner det å ramme våre døtre. Kommer nordmenn til å finne seg i det?

Det er interessant at hovedstadspressen har tiet ihjel ovefallsvoldtektene i Trondheim. Oslo er blitt en by uten sjel og identitet. Det er blitt en by av fremmede.

Med Trondheim og Bergen er det annerledes. Her lever fortsatt den lokale patriotismen. Dette er et fenomen vi kjenner fra norsk historie. Hvordan har myndighetene tenkt å håndtere dette? Eller riksmediene? Tror de tausheten kan vedvare? at den ikke vil få noen følger?

Derfor er brevet fra moren til 17-åringen så sterkt. Hun føler selv maktesløshet, men i virkeligheten er dette noe av det sterkeste hun kunne gjøre: Hun beskriver det Oslo-eliten ikke vil høre.

Det er detaljene, alle detaljene. Igjen og igjen kommer hun tilbake til detaljene. Datteren husket så mye. I en dramatisk hendelse går tiden sakte og man husker den minste detalj. Som i krig.

Datteren husket så mye at man trolig kunne laget et godt fantombilde av voldtektsmannen. Det skjedde ikke. Politiet tok ikke noe initiativ. De mumlet om penger.

I min første samtale med krimvakten, tre dager etter voldtekten skjedde, spurte jeg om de lagde tegninger. Jeg fikk vite at det var sjelden, men at det lot seg gjøre. Det kostet penger, man måtte hente en tegner fra Kripos i Oslo, man måtte hente tillatelse fra statsadvokaten. Vi hadde dialog med politiet i ukene som fulgte, og jeg tok opp spørsmålet mange ganger; gjennom bistandsadvokaten og direkte til politiet. Min datter husket usedvanlig mange detaljer da avhøret ble avlagt sammenliknet med andre unge kvinner som er traumatisert på samme måte. Hun ga en svært presis beskrivelse av gjerningsmennene. Hva koster det å fly en tegner opp fra Oslo en dag, som sitter sammen med henne og tegner? 15000 kroner? 20000 kroner? Er det verdt å bruke 15-20000 kroner på å få en god tegning av tre voldtektsforbrytere som terroriserer byen vi bor i, og skremmer alle kvinnene, foreldrene, og familiene? Skal ikke politiet ha penger nok til å kunne foreta en slik beslutning?

I dag har vi fått vite at tegningen skal lages. Jeg håper hun husker like krystallklart som for to måneder siden. Vi samarbeider alt vi kan med politiet, selv om det er smertefullt.

Ut fra den politiske bekvemmelighet som styrer kongeriket får man en mistanke om at sjefer, enten lokalt eller høyere opp, ikke har ønsket å lage en fantomtegning. Hvorfor ikke? Fordi en slik tegning har en voldsom impact: Man husker tydeligere et bilde. Folk ville bli minnet om hvordan en overfallsvoldtektsmann ser ut: Midtøsten-trekk eller nordafrikansk. Folk ville begynne å se på omgivelsene: Er det ham?

Noe slikt ønsker ikke dagens politiske ledelse: De ønsker ikke å bidra til en – i deres øyne – mistenkeliggjøring av en hel gruppe.

Men det de oppnår er at de undergraver tilliten til myndighetene, og skaper mistillit, både mellom menneskegrupper og til lov og rett.

En fantomtegning ville vist at dette handler om ett bestemt menneske. Han tilhørte en gruppe, javel, men det vet vi likevel. Vil en tegning gjør det verre?

Unnlatelsen fører nemlig til at gruppen han tilhører får signaler om at myndighetene ikke tør å bruke sin fulle makt til å ta ham. De merker tilbakeholdenheten.

Antirasismen er blitt en politisk sykdom som innfødte dør av, for å omskrive et utsagn om antisemittisme.

Den som unnlater å stifte rettferdighet av utenforliggende hensyn, ender opp med å ødelegge lov og rett.

Det gjelder også mediene og den kulturpolitiske elite, som nekter å forholde seg til realitetene.

De vil ikke høre om detaljer, for det gjør hendelsen spesifikk, det skaper innlevelse – og det frykter de. Innlevelse vil nemlig mobilisere nordmenns medfølelse for hverandre. Det kalles nasjonalisme og er suspekt. I realiteten blir eliten antinasjonal, for nasjonen er den følelsen mennesker i dette landet har for hverandre.

De ofrer sannheten fremfor å høre detaljer om voldtekten.

Tre velkledde arabiske unge menn møter henne i toppen av Bøckmannsveien. De virker ressurssterke og snakker godt norsk. De snakker seg imellom på arabisk, og innimellom med henne på norsk. Den ene blir etter hvert ubehagelig, innpåsliten. Hun ber ham holde opp og sier hun må gå.

På kommando, samtidig, snur de andre to seg og spurter oppover veien. Hun står alene med den tredje, han mørkeste. Situasjonen er svært ubehagelig, hun er redd og alene, og ber ham om å gå.

Han vrir armen hennes i et politigrep, dytter henne ned i grøften og voldtar henne. Hun roper om hjelp. Ingen hører henne. Hun har en skade i ribbenet på den ene siden. Med vekten hans over seg har hun forferdelige smerter i ribbensskaden. Hun ber ham om å ta trykket av på grunn av smertene i ribbenet. Han løfter en hånd og dytter, stikker og presser lange fingre inn i skadeområdet i ribbenet.

Akkurat denne detaljen – at den trenede, sterke mannen på bønn om å lette smerten, bevisst øker den, gjør inntrykk.

Den får meg til å trekke noen konklusjoner: Det får ikke hjelpe hvor mange trengende og traumatiserte det er i verden. Hvis prisen for å hjelpe dem er å avfinne oss med at våre døtre voldtas, så sier vi nei. Det er helt logisk, og bunner i overlevelsesinstinkt.

Noe annet er suicidalt, og man bør ikke være suicidal på vegne av andre.

Hvis myndighetene fortsetter dagens politikk er det en slik konklusjon folk etterhvert vil komme frem til, og da vil kravet være: send dem hjem. Vi vil ikke ha dem her.

Forklaringen godhetsindustrien selv gir, er selvfølgelig vås: det er ikke bare traumatiserte som voldtar. Det er også helt «normale», tilsynelatende integrerte mennesker, men det blir ignorert fordi det gjør «utfordringene» mye større: det vil være en ren fallitterklæring for flerkulturalistene å innrømme noe slikt. Diagnosen traume er et fikenblad som skjuler deres eget nederlag.

Men heller at Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Atle Sommerfeldt, Kari Helene Partapuoli, Trine Skei Grande skal gå konkurs, enn at nasjonen skal det.

Når vi slåss for våre døtre, slåss vi også for at Norge skal forbli et humant demokratisk samfunn.

Det begynner med å sette riktig ord på tingene.

Moren i Trondheim skal få svar.

«Hjelp datteren min til å føle seg trygg når hun går ut døren igjen»