Kommentar

De fleste mennesker er utstyrt med en samvittighet. Det konstaterte Sokrates for 2.500 år siden. De har også en skala for hva som er normalt. Denne målestokken henger sammen med samfunnet vi lever i. Siden vi lever i et humant samfunn, er vi ganske sensitive for overgrep mot enkeltmennesker.

Svært mange av de som kommer til Norge har ikke hatt den lykken. De er vokst opp i brutale samfunn. Brutale samfunn gir mennesker med høyere toleranse for brutalitet. Egentlig er dette en nokså enkel slutning. Men det påfallende er at alle forsøk på å beskrive en sosialiserende prosess som gjelder noen andre enn innfødte nordmenn blir motarbeidet. Miljøets påvirkning brukes som den primære faktor i forklaringen av vestlige borgeres oppførsel. Men når man forsøker å gjøre det samme med innvandrere, viftes det med «stigmatiseringskortet» og det som verre er.

Intet avkler og demonstrerer multikulturalismen bedre. Det er en lov for Loke og en for Tor. Tro ikke at ikke vanlige folk ikke merker denne forskjellsbehandlingen!

Aftenposten hadde søndag et intervju med en meddommer i saken mot egypteren som er dømt for åtte overfallsvoldtekter. Han fikk fredag tidenes strengeste voldtekstdom: 15 års forvaring, med krav om minimum ti år.

Meddommer Espen Thomassen fikk formidlet noe av uhyrligheten ved forbrytelsen, hvilken skade det har påført kvinnene. En kvinne kunne ikke vitne. Hun tok sitt eget liv.

Thomassen beskrev egypterens oppførsel ut fra almenmenneskelig standard: han var som et rovdyr på jakt, og kvinnene var hans bytte. Fornedrelsen var en del av spillet.

De sju har i mer eller mindre grad fått ødelagt sine liv. De er dypt preget. Meddommer Espen Thomassen spiller en viktig rolle som vitne for oss andre. Han sier det som Aftenpostens egen Inge D. Hanssen bare har antydet: disse forbrytelsene var spesielle. Får det noen konsekvenser for oss andre å vite at et går slike mennesker løs?

Aftenposten opplyser lakonisk:

De siste to årene er syv serieovergripere pågrepet i Oslo. Alle har innvandrerbakgrunn. Med treff på DNA er de pågrepne koblet til en rekke voldtektssaker.

Det er DNA som feller. Teknikken tar ikke politiske hensyn.

Lærdommer

Politiinspektør Hanne Kristin Rohde, leder ved vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt, sier det som må være en opplagt konklusjon: Vær forsiktig med hvem du omgås og hvilke situasjoner du havner i.

Kvinner må lære å beskytte seg.

Natt til mandag ble den foreløpig siste, en 30 år gammel svensk statsborger av iransk opprinnelse, pågrepet, siktet for tre overfallsvoldtekter fra juli til september.

I alle tre tilfellene har han kjørt forbi ofrene med bil, greid å få de til å bli med ham i bilen og kjørt ut mot Fornebu. Der har han stoppet bilen og gjennomført overfallsvoldtekten før han har kjørt ofrene tilbake til byen.

– Han ble pågrepet hos en kamerat. Han har ikke bostedsadresse i Oslo. Han er domfelt for tre voldtekter på 90-tallet i Sverige, samt flere mishandlingsdommer, sier Rohde.

Hun går over en rød strek når hun konstaterer at innvandrere er overrepresentert i grove overfallsvoldtekter og at kvinner må ta det inn over seg.

– Kunne politiet gjort mer for å hindre overfallsvoldtekter?

– Vi kan alltid bli bedre. Når det gjelder overfallsvoldtekter, er det dessverre svært lite politiet alene kan gjøre for å forebygge. Men jeg mener at vi ved å for eksempel fortelle at det er innvandrere som står bak de fleste tilfellene, og bidra med andre relevante faktaopplysninger, kan dette være opplysende, sier Rodhe.

Aftenposten er nok selv ambivalent over egne oppslag. De må balanseres. I hvilke andre saker med grove forbrytelser må de «balanseres»?

Det er Antirasistisk Senters Kari Helene Partapuoli som rykker ut for å stanse koblingen til innvandrerbakgrunn:

– Jeg synes det er trist å se at et så alvorlig kriminelt problem bli redusert til innvandrerproblem, sier hun.

Uavhengig av om voldtektsmannen er etnisk norsk eller ikke, kan helt andre faktorer være sentrale forklaringer: Alvorlige misbrukerproblemer. Arbeidsledighet. Dårlig tilnyttet samfunnet. Voldsomme traumer. Negativt kvinnesyn.

– Psykiatrien spiller nok en vesentlig rolle her. Det er viktig for å fange opp dem som sliter, sier hun.

Partapuoli benytter seg av retoriske knep. Ordet «redusere» er tendensiøst. Hun vil se bredere, etter andre faktorer. Dermed fremstår hun som vidsynt, og politiet som trangsynt: Også norske menn voldtar – og dreper. Bestialsk. Er det dermed noen forskjell? Må vi ikke se etter felles trekk?

Partapuoli er også kritisk til det hun mener er en kraftig forenkling fra politiets side.

– Jeg mener politiet ikke sier klart nok at de trenger mer hjelp, for eksempel fra psykiatrien, sier hun.

Siste forslag er en klassisk avledning: man skylder på manglende ressurser. Men det er ikke ressurser som mangler, det er ærlighet og åpenhet.

Partapuoli er våpendrager for en multikulturell ideologi som forsvarer innvandrere av prinsipp. Men denne ideologien er ved å bryte sammen, fordi den er selvmotsigende: de samme sosiale forklaringsmodeller som anvendes på norske, gjelder plutselig ikke når vi kommer til folk fra andre kulturer. Partapuolis forsøk på tette sprekkene i demningen er fåfengte. Selvsagt er det en sammenheng mellom brutaliserte samfunn, og brutaliserte mennesker.

Partapuoli innfører og anvender det som liksom er en medmenneskelighet større enn noen andre av oss makter. For ikke å si overmenneskelighet. Det kan til forveksling ligne på den gamle sokratiske samvittigheten. Men er det ikke.

Samvittigheten springer ut av samspillet mellom hjerte og hode. Den er medfødt hvis barnet får lov til å bli menneske.

Det Partapuoli innfører er en form for antihumanisme forkledt som overhumanisme. Den medfører nettopp den stigmatisering og diskriminering hun konstant rykker ut mot. Men hennes ofre er navnløse hverdagsmennesker, og i dette tilfellet jenter og kvinner som voldtas og overfalles. Partapuoli rykker ut mot dem som vil advare norske jenter, for det er dem det gjelder.

Hun går i forsvar for innvandrermenn, men det er en hjelp de burde betakke seg for. Overfallsmennene går etter norske jenter, ikke bare fordi de er flest og mer tilgjengelige. Det er også fordi de er mer attrakive, og fordi en del av overfallsmennene nettopp er rasister. Med sitt forsvar utsetter Partapuoli et nødvendig oppgjør innad i innvandrermiljøer, og verst av alt: hun forsvarer voldtektsmennene med at kritikk av deres kulturbakgrunn er rasistisk.

Få ting opprører mer enn voldtekter. Vi har mer enn nok av bestialske voldtekter og drap på kvinner begått av norske nordmenn. Men vi har i tillegg fått en ny kategori. Når samtlige overfallsvoldtekter er begått av innvandrere så betyr det at de danner et mønster, der kultur er en viktig faktor. Det kan ikke snakkes bort. Når Partapuoli rykker ut og forsøker å arrestere disse opplysningene og lærdommene som må trekkes, så er det å trampe på de kvinnene som har stått frem i Oslo Tingrett og fortalt sin historie.

Vanlige mennesker med vanlig samvittighet forstår det. De politisk korrekte har erstattet den med noe annet.


– Vondt i hjertet av å høre på kvinnene