Sakset/Fra hofta

Bildet: Thorvald Meyers gate. Foto: en.wikipedia.org

Rundt 300 personer møtte i går opp på en markering mot rasisme etter knivstikking av en muslimsk kvinne. Bydelen inviterte til et antirasistisk arrangement – og det må de gjerne gjøre. Men myndighetenes selektive omsorg blir temmelig åpenbar for innbyggerne.

‘Nulltoleranse mot rasisme, vold og diskriminering – Grünerløkka er for alle.’ En SV-politiker i Grünerløkka bydel tok initiativ til en markering etter at en muslimsk kvinne med somalisk bakgrunn ble utsatt for rasistiske tilrop og knivstikking i en park i området i forrige uke. En forferdelig hendelse, noe som ikke skal skje – to voksne, «hvite» menn skal være etterlyst.

Bydelen snudde seg raskt rundt. ‘Dette kan vi ikke tolerere. Det er tverrpolitisk enighet om at vi må ta et kraftig oppgjør med rasisme’, sier SV-politiker Tiril Sjøvoll.

Ingen tør selvsagt stille spørsmål, det er tommel opp og hjerter for et prisverdig arrangement. Men hvorfor får man likevel en følelse av at noe ikke helt stemmer?

Kanskje noe så enkelt som at både denne bydelens og myndighetenes omsorg virker unektelig noe selektiv. For en del år tilbake var det en bølge av overfallsvoldtekter i samme område av Oslo, men hvor var bydelens politikere da? Tenk om de etter de første to-tre overfallsvoldtektene, hadde stått fram og sagt at dette tolererer vi ikke i vår bydel? I vår bydel skal kvinner kunne bevege seg fritt omkring og ikke frykte hjemveien fra kveldsvakten på sykehjemmet. I 2010 sto Hanne Kristin Rohde i Oslo-politiet fram og fortalte at samtlige anmeldte overfallsvoldtekter de siste tre årene, totalt 41 stykker, var begått av menn med innvandrerbakgrunn. Ofrene? De var i all hovedsak, om ikke samtlige, av norsk bakgrunn. Flere av voldtektene skjedde nettopp i Grünerløkka bydel. Ingen markeringer eller fakkeltog. Kun avskjed på grått papir for Rohde som ble for ærlig for Oslo-politiet. I 2016 gikk Oslo-politiet ut med beskjeden at de med vilje har mørklagt informasjon om overfallsvoldtektene i hovedstaden. Ifølge den gang leder for avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo, Kari-Janne Lid, valgte man ikke å informere om overfallsvoldtektene, «fordi det skaper så mye frykt og tar bort oppmerksomheten fra de andre voldtektene som utgjør det store volumet».

I 2014 ble 15 barneranere dømt i Oslo tingrett, de sto bak flere grove ran av barn og unge i Groruddalen. Stortingsrepresentant Jan Bøhler fulgte rettssaken, hans egen sønn var selv blitt ranet. Han sto også den gangen ganske alene om å fronte saken i media. Tilbake i 2003 kunne politiets kartlegging og registrering av 108 barneranere fortelle oss at 9 av 10 barneranere har innvandrerbakgrunn. Senest våren 2017 fortalte politiet på Grønland at de har hatt 20 hendelser av ran mot barn og unge hittil i 2017. Vi vet at barneran ofte omfatter både alvorlige trusler og vold. Likevel har disse knapt vært omtalt i media – og markeringer i parken har aldri forekommet, så vidt meg bekjent.

En hendelse – alvorlig nok og likevel en i antall – fører til full mobilisering av bydelspolitikere, mens andre voldshendelser – svært mange i antall, voldelige og også de med rasistiske undertoner, blir lagt lokk på. Det er rørende med støtte og omsorg – men selektiv omsorg gir en bismak og et splittet samfunn.