Sakset/Fra hofta

I Dagsnytt Atten på NRK 2 onsdag 15. juni 2011, var det debatt om overfallsvoldtektene i Norge.

Foranledningen var en konferanse i Oslo samme dag, med det formål å få til en mer «edruelig» debatt om overfallsvoldtektene. Fakta hadde forsvunnet i «støy» da rapporten ble fremlagt forrige måned av Oslopolitiet, opplyste den søte programlederen.

Første kvinne ut i debatten var Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk senter. Hun ville ikke underslå det faktum at alle overfallsvoldtekter var begått av innvandrere/asylsøkere, men det var viktig å få frem at man ikke måtte forklare overgrepene med etnisitet, man måtte gå bak tallene og for eksempel finne tidligere diagnoser, mange slet med traumer, en del hadde også selv vært utsatt for seksuelle overgrep.

Psykolog Tore Langfeldt erklærte seg enig i dette, mange overgripere, ja alle som han hadde behandlet led av dype rasjonelle problemer; mange led av aggresjon mot kvinner, eller de hadde mye aggresjon mot sin egen seksualitet, mange hadde krigstraumer eller hadde selv vært utsatt for overgrep. De kom fra andre kulturer, kulturer som var like mye stedsbetinget som gruppe/person. De kunne ikke omplantes til andre land, mao at mange innvandrere kanskje fikk et kultursjokk når de kom til Norge. Langfeldt påpekte forøvrig at det å finne de psykiske årsakene til voldtekt var en vanskelig oppgave og kunne ta mange år. Hvor praktisk det var, var altså diskutabelt.

Politijurist Rohde pekte i sitt innlegg på endel kjennetegn ved innvandrerovergrepene, overgrepsmennene var ikke-vestlige, de kommer ofte fra traumatiserte land, de var selv traumatisert, de hadde ikke arbeid, de følte seg utenfor, og også kvinnesyn kunne spille en rolle. Politiet ville gjerne samarbeide med Antirasistisk senter for å finne årsakene til at innvandrere begikk overgrep og dette var noe de i politiet var veldig opptatt av.

Alle var enige i at overgrepsmennene i etnisk sammenheng var veldig få av det totale innvandrerantall, det dreide seg om et ubetydelig mindretall.

Siste deltager i NRK-debatten var tidligere statssekretær Libe Rieber-Mohn. Hun sa klart fra at overgrep ikke hadde noen sammenheng med manglende integrering. Vi måtte tørre å si at alle overfallsvoldtekter sto innvandrere/asylsøkere bak. Men også hun mente at veldig mange overgripere selv hadde vært utsatt for overgrep.

Debatten etterlot flere spørsmål enn svar.
For det første: Hvilket statistisk belegg har de for å hevde at ovegriperne utgjør en forsvinnende liten del av minoritetsbefolkningen, veid opp mot en norsk overgriper? Her taler de mot bedre vitende.

For det andre: «alle» overgripere kunne fortelle om overgrep i hjemlandet, traumer mv. Hvor sannsynlig er slike forklaringer? Vi vet at 99% av alle asylsøkere allerede før avreise har lært seg hva de skal si når de kommer til Norge. Forklaringene er altså produsert. Hvordan vet vi at de fortellinger overgriperne forteller om fysiske eller psykiske overgrep er sanne? Hvor mange av afghanske ungdommer har selv vært utsatt for krigstraumer eller sexovergrep? Hvor stor vekt skal en legge på slike «standardiserte» forklaringsmodeller?

Subjektive unnskyldningsgrunner har liten strafferettslig relevans i slike saker. Det vi derimot kan si noe om er de mer objektive konstanterbare fakta, nemlig religion og kultur. Og da nærmer vi oss det utvidede etnisitetsbegrep. Etnisitet kan derfor ha noe å si om hvorfor menn fra ikke-vestlige land begår voldtekter. Men heller ikke forskjellig kultur kan egentlig ha noen relevans i norsk strafferettsjustis.

For det tredje: hvor relevant er slike forklaringer for å «forklare» voldtekt?
Følger man debattantenes synspunkter får man følgende bisarre scenario:
3 asylsøkere er sammen om en overfallsvoldtekt. De blir spurt om hvorfor de gjorde det?
Den ene svarer: Som barn ble jeg selv utsatt for seksuelt misbruk.
Den andre har en helt annen forklaring på hvorfor han ble med, han opplyser at han har opplevd sterke krigstraumer.
Den tredje sier: Jeg var uten jobb og føler meg utenfor i det norske samfunn.

Konklusjonen gir seg selv, sannsynligheten er null for at disse tre personenes beveggrunner samtidig har vært utløsende årsaker til den felles voldtekten av en kvinne som tilfeldigvis kommer spaserende gjennom parken en lørdagsnatt. Derfor blir slike forklaringsmodeller bare tull. Det man i høyden kan si var at det her var tale om en multikulturell voldtekt.

Som straffutmålingsmomenter kan asylsøkernes subjektive unnskyldningsgrunner ikke tillegges vekt da de ikke lar seg etterprøve. Det eneste som blir relevant i juridisk sammenheng blir om personen er strafferettslig tilregnelig. Sterkt psykisk syke asylsøkere må straks returneres til hjemlandet for behandling for å unngå at borgerne blir ofre.

Hvis myndighetene unnlater å returnere opplagte risikoelementer kan Staten risikere å bli saksøkt og erstatningsansvarlig for «uforsvarlig ordning», et mer eller mindre objektivt ansvar. Statens ansvar for manglende kontroll og uforsvarlig ordning har vært lite prøvd i norsk rettspraksis. Hvis et forhold åpenbart har nære og skadegjørende egenskaper, kan imidlertid ansvar komme på tale. Her må det stilles krav til myndighetene som den profesjonelle part, politiske unnskyldninger eller rasjonaliseringer for hvorfor man ikke anså forholdet som farlig vil neppe vinne frem. Statens ansvar for en uforsvarlig innvandringspolitikk bør derfor prøves rettslig.

Til slutt: vi kan ikke gjøre noe med kulturen de ikke-vestlige voldsmenn kommer fra. Derfor blir i strafferettslig og sosiologisk henseende slike diskusjoner nokså formålsløse. Forskning på feltet: «Hvorfor voldtar ikke-vestlige menn» kunne være interessant sosiologisk men når man ikke kan snakke om det egentlig kvinneundertrykkende i religionen, ikke bare i islam men også i hinduismen, (hinduismen er kanskje mer kvinneundertrykkende enn islam) blir slik forskning lett bare en vestlig øvelse i «good talking», en øvelse i å ikke si de stygge ordene!

I den alminnelige debatt er det viktig å feste fokus på ikke-funksjonelle kulturer og hvilke utfordringer vestlig kultur møter ved denne innvandringen.
Vi må gjøre klart for innvandrere at de heller ikke kan gjøre noe med vår kultur, her blir alle overgripere domfelt og må stå ansvarlig for seg selv og sine handlinger.
Kanskje asylsøkere før «avreise» skulle lære seg noe om norsk kultur, ikke bare om våre sosiale velferdsordninger? Hva med å utlevere Straffeloven når de ankommer flyplassen? «Error juris semper nocet»!