Kommentar

Avisene har registrert at noe skjer ute blant folk når det gjelder synet på ikke-vestlig innvandring.

Aftenposten hadde torsdag 7. juli over hele førstesiden: Én av to vil stoppe innvandringen.

Vårt Land fulgte opp mandag 11. juli: Krever språktest og troskapsløfte.

Begge brukte Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) siste rapport: Delt i synet på innvandring og integrering

IMDi er et politisert direktorat hvis oppgave er flerkulturalisering av Norge. Derfor holdes negativ informasjon nede eller pakkes inn. Slik også med den siste rapporten. Det er vanskelig å bli klok på tendensen ut fra IMDis egen fremstilling: Er glasset halvfullt eller halvtomt?

Befolkningens holdninger til innvandring, integrering og mangfold kjennetegnes av både toleranse og skepsis og er relativt stabile over tid.

Bildet preges på den ene siden av utbredt toleranse og aksept for mangfold når det gjelder innvandreres verdier og tradisjoner, og av høy oppslutning om at innvandrere skal ha samme rettigheter som den øvrige befolkningen.

På den andre siden viser undersøkelsen at det er restriktive holdninger til innvandring og et kritisk syn på hvordan det går med integreringen. Om lag halvparten av befolkningen mener integreringen fungerer dårlig.

Man åpner med tøvete og meningsløs retorikk, før man tør å servere den egentlige nyheten som Aftenposten slo opp: Halvparten er negative.

Til tross for massiv propaganda for det flerkulturelle.

Mediene har to forklaringsalternativer: Folk er blitt mer onde, eller: Det går dårlig der ute.

De tør ikke helt satse på den første. Mediene skal tross alt selge og politikere gjenvelges. Men den andre? Den gir medier og politikere et forklaringsproblem. Hvordan kan det gå så dårlig når så mange vil så mye og godt?

Det er her toget kjører seg fast. Medier og politikere får seg ikke til å ta et oppgjør med den førte politikken.

I stedet fungerer enkelthendelser som katalysatorer, overfallsvoldtekter og brutale drap på åpen gate.

Men er det konstruktivt? Vi får ikke en rasjonell, kritisk debatt som kunne gi grunnlag for en ny politikk. Ingenting skjer.

Selvsamme direktorat kunne opplyse at i første halvår fortalte 194 ungdommer minoritetsrådgiver på skolene at de var utsatt for press om tvangsekteskap.

For en gangs skyld vurderer regjeringen drastiske tiltak. Men hva sier Aftenposten om dette?

Regjeringen vurderer nå å åpne for at foreldre som bedriver slik tvang kan miste oppholdstillatelsen, og utvises fra landet.

Det er ikke veien å gå. Det vil dessuten bare være en trussel for foreldre som ikke er norske statsborgere.

Utvisning er det eneste tiltak som det virkelig står respekt av. Det ville bare rammet de på opphold. Men signaleffekten ville vært sterk for alle. Myndighetene ville vist at de mener noe og bryr seg. I stedet skyver Aftenposten hensynet til familien foran seg.

Med en slik tankegang kommer det aldri til å skje noe.

Resultatet er at myndigheter på lokalnivå ikke tør ta i de følsomme sakene. Det kan en innsender til Aftenposten, Abida Akhtar, fortelle. Brevet illustrerer samtidig Aftenpostens dobbeltrolle som opplyser og policymaker.

I noen bydeler tør man ikke ta opp temaer som handler om tvangsekteskap eller æresrelatert vold.

På Holmlia, der over halvparten av ungdommen har en annen bakgrunn enn norsk, er det ingen som har tatt opp denne problemstillingen. Det føles liksom trygt at ingen tar det opp. Mange lider under dette, men dessverre er det blitt sånn på Holmlia at nesten ingen tør å prate om dette fordi man da blir upopulær. Det er mange ungdommer som rømmer hjemmefra og som trosser sine foreldre, men disse hører vi sjelden om. Mange unge innvandrere tør ikke søke hjelp i sin egen bydel fordi de føler at de ikke blir hørt og tatt på alvor. Du kan ikke søke hjelp i din egen bydel hvis du blir utsatt for tvangsekteskap. Ungdommene på Holmlia må søke hjelp andre steder. Det er gått for langt når man ikke kan ta opp denne problemstillingen i sin egen bydel.

Den modige innsender påpeker noe helt vesentlig: Feigheten og tildekkingen på nasjonalt plan fører til paralysering på lokalt nivå. Dermed galoppererer problemene.

Det går ikke an å late som man ikke ser denne dynamikken. Hvis man ikke er en del av den.

Derfor kan det se ut som om fornyelsen må komme nedenfra. Det vil i praksis si blant innfødt norske, som har ressursene. Ikke-vestlige har hverken ressursene eller samholdet.

Mer tåkelegging

Staten og mediene fortsetter heller sin tåkeleggende retorikk. Det er ikke tilfeldig at Aftenposten og IMDI bruker ordet «innvandring». Fordi toleransen for arbeidsinnvandring og velfungerende innvandrere er høy, kan man late som om folk ikke riktig har bestemt seg for hva de skal mene. Kanskje de bare trenger litt mer veiledning og opplysning likevel?

Man underslår at folks skepsis i all hovedsak gjelder muslimer. Det er her folks skepsis er blitt mer grunnleggende over tid.

Det er denne siden Vårt Land konsentrerte seg om igår:

Undersøkelsen viser videre at troen på et felles norsk verdisett er styrket de siste årene, og at demokrati, ytringsfrihet, likestilling og religionsfrihet for mange er med på å kjennetegne det norske samfunnet. Et knapt flertall inkluderer for øvrig også den kristne formålsparagrafen blant disse kjennetegnene. Andelen som er uenige i at paragrafen er et slikt kjennetegn, er klart synkende.

Folk er blitt mer oppmerksom på verdiforskjellene. Det er ikke alt som lar seg forene. At dette går sammen med en oppvurdering av kristne verdier, skulle man tro Vårt Land ville lagt større vekt på. Men også for Vårt Land er kristendom som motkultur besværlig.

Slik er situasjonen for alle toneangivende medier: De har manøvrert seg inn i en posisjon der omfavnelse av norske verdier oppleves som en trussel og en belastning.

Undersøkelsen tyder på at folk har bevart kontakten med tradisjoner og verdier og vet å orientere seg. De får ingenting av Oppdragerne, ordet nasjon er blitt suspekt. Men folk legger nasjonale følelser inn i hendelser som måtte by seg frem: som Ski-VM og livesendingen fra Hurtigruten.

Nå sist var det oppsvinget for allsang som ble kommentert. Folk liker å kjenne følelsen av fellesskap. Å synge sammen gjør godt. Det var slik estlenderne ble fri Sovjet: De sang av seg lenkene.

Nasjonalfølelsen er som vannet, det finner nye veier.

Det skal Oppdragerne være glad for.

Men hva med de nye? Hvem integrerer dem inn i en sunn nasjonalisme? I hvert fall ikke Oppdragerne, som har rømt fra sin bakgrunn og nå forteller nye landsmenn at det ikke spiller noen rolle hvor man er fra og hva man tror. Alt og alle er norske!

Et eksempel på denne hodet ut av vinduet-avnasjonaliseringen finner vi i Gjengangeren som har intervjuet fire Arbeiderparti-politikere i Horten, Ap-politikere vil fremmedfrykten til livs. Der i byen har man også registrert nasjonale krusninger. De må slås tilbake.

Da kan man uten ironi si og skrive ting som: Er det noe mål å bli mest mulig norsk?

En av de fire er den kjente forsvarskommentator Jacob Børresen. Han kommer med en morsom definisjon på å være norsk.

På spørsmål om hva det vil si å være norsk, blir det diskusjon rundt bordet.
– Er det noe mål i seg selv å bli mest mulig norsk, i den betydning at man blir lik etniske nordmenn? spør Hamedbarghi. – Jeg vet ikke om det er det. Er alle nordmenn like? De er jo ikke det. Så lenge man klarer å bidra, og er med i samfunnet, mener jeg man er norsk nok.
– Det norske landslaget i cricket består jo bare av flerkulturelle spillere, men på spørsmål fra journalistene om hvor de kommer fra, svarer de at de er norske, forteller Warriach.
– Det må vel være slik at den som oppfatter seg selv som nordmann og definerer seg som det, er nordmann, mener Børresen. – Det har i alle fall ingenting med hudfarge å gjøre.

Det må være den totale åpne dørs politikk: Den som definerer seg som norsk = norsk. Men presiseringen om hudfarge virker nærmest som det motsatte, en indikasjon på at nasjonal tilhørighet og samhørighet ikke er fullstendig relativ. Men Børresen gjør noe farlig når han kobler dette til hudfarge. Dermed stiller han opp to alternativer som er like håpløse: En definisjon på norskhet som er så åpen at den blir meningsløs, versus etnisk sjåvinisme.

Kanskje det er slik at det første fører til det andre? Innerst inne synes det som om Børresen og Arbeiderpartiet vet at det er slik. De er hjelpeløse fordi de har avskaffet norsk nasjonalisme og norsk fellesskap. Dermed svikter de innvandrerne som er langt borte fra og har behov for et nytt fellesskap.

Undersøkelsen til IMDI tyder på at de norske vil vite å finne sammen. Men under hva kommer ikke-vestlige til å finne sammen? Under hvilket banner? Vi vet svaret.

Mønstrene begynner å bli tydelige.