Kommentar

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet offentliggjorde igår en rapport som bare ved sitt navn antyder budskapet: «Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Den politisk bestilte rapporten er implisitt et angrep på ytringsfriheten, og vitner om at IMDI er blitt et politisk direktorat.

Forskere og IMDI konkluderer med at det er mediene som gjør at folk er skeptiske til muslimer ved en påstått monoman opptatthet av negative sider ved innvandringen generelt og muslimer spesielt.

– Medienes massive og problemfokuserte omtale av enkelte grupper kan gi grobunn for negative holdninger i befolkningen og økt forskjellsbehandling, sier IMDi-direktør Osmund Kaldheim.

Det er særlig det samlede omfanget i dekningen som bekymrer ham.

– Hva taler for at islam skal ha mer dekning enn for eksempel miljøspørsmål, spør han.

Samtidig tar Kaldheim selvkritikk på at direktoratet ikke utnytter det han omtaler som medielogikken, det at konflikter og sensasjoner får oppmerksomheten.

Han utfordrer også andre stemmer til å stå fram i mediene, slik at ikke ytterpunktene får styre debatten.

– Det er viktig at de moderate motpolene mobiliserer, sier han til NTB.

Kaldheim og IMDI demonstrerer den politiske korrekthetens svøpe: Fakta, målsetninger og moralske påbud blandes sammen i en lapskaus som gjør debatt umulig. Forvalteren av den moralske sannhet kan når som helst suspendere interaksjonen og oppkaste seg til dommer ut fra helt egne kriterier. Nøkkelen til og forståelsen av disse kriteriene er det bare Formynderen som kjenner. Derfor blir de andre avmektige og utlevert. Samtale blir umulig.

Det at Forvalteren/Formynderen handler på vegne av en annen part som defineres som svak, gjør dette til en kontinuerlig rettssak mot det norske folk, som må oppdras, behandles med mistanke og voktes.

At integreringen går dårlig skyldes feil i overbygingen, dvs. folks oppfatninger, og det er mediene som skaper disse fiendebildene. Dette er marxistisk-inspirerte forestillinger om troen på påvirkning og overtalelse. Hele Homo sovieticus var bygget rundt troen på at mennesket kunne forandres bare man styrte input. IMDI er et direktorat som vil dirigere folks mentale matinntak.

IMDI er blitt et ideologidirektorat for den sosiale ingeniørkunst som det flerkulturelle prosjektet representerer.

Forskerne mener somalierne er oversynlige i mediebildet i forhold til feks. polakker.

Somaliere framstår i analysen som en såkalt oversynlig gruppe, altså at dekningen er langt mer omfattende enn andelen av norsk befolkning med somalisk bakgrunn skulle tilsi.

Selv om det er nesten dobbelt så mange personer med polsk bakgrunn som somalisk bakgrunn i Norge, er somaliske innvandrere omtalt i tre ganger så mange artikler.

Men det er kanskje en viss forskjell på Mogadishu og Warszawa? Det står ingen al Shabaab-milits i Krakow. Ingen polakk har heller gått amok med kniv på åpen gate.

Det er vanskelig å vite hva IMDI mener: skal mediene unnlate å rapportere den grove kriminaliteten? khat-tygging? lav sysselsettingsgrad? verving til Shabaab?

Aftenpostens nye redaktør, Hilde Haugsgjerd, finner grunn til å ta til motmæle og kommentere rapporten.

Et søk gjort for IMDIs årsrapport på Aftenpostens debattsider på nettet, der alle som ikke bryter norsk lov eller pressetikkens regler får ha sine innlegg, viste at innvandring og integrering var tema for 324319 av innleggene. Skole og utdanning var til sammenligning tema for 19049 innlegg og miljø for 62209 debattinnlegg. Det er et enormt engasjement rundt disse spørsmålene ute blant folk. Og det er lett å forstå. Vi står midt oppe i en stor omveltning i det norske samfunnet. Innvandrerne og deres barn utgjør nå en halv million individer på landsbasis og en tredjedel av Oslos innbyggere. Gatebildet er blitt annerledes. Oslo har fått 38 muslimske menigheter. 21 av byens grunnskoler har et flertall av minoritetsspråklige elever. Slike endringer skaper usikkerhet og engasjement hos mange på grunn av deres egne erfaringer, uavhengig av medienes omtale.

Folkets røst

Haugsgjerd siterer tall som viser at det er leserbrev som står for en høy andel av de innvandrerkritiske artiklene. Men hun problematiserer ikke videre og reiser spørsmålet: hva sier dette om forholdet mellom lesere og medier? Reflekterer mediene hva folk er opptatt av? Stiller man de nødvendige kritiske spørsmål? Svaret er åpenbart nei.

I en medieanalyse gjort av byrået Retriever for IMDI konkluderes det med at blant artikler med innvandring eller integrering som tema, er 71 prosent problemorienterte. Men brukket ned på artikkeltyper, viser det seg at det er leserinnlegg som dominerer blant de kritiske artiklene. Blant nyhetsartiklene i utvalg er bare 37 prosent problemorienterte, og blant reportasjene bare 11 prosent. Det er altså i første rekke leserne, ikke redaksjonene, som er problemorienterte i sin omtale av innvandrere og innvandring.

Riktig. Redaksjonene plasserer seg et sted mellom Kaldheim og IMDI og leserne. Hvem vil redaktørene lytte til? Svaret vil få stor betydning for norsk demokrati.

Markedsmekanismen kan bli utslagsgivende: det er tross alt leserne som betaler abonnement. Haugsgjerd sier det ikke, men konklusjonen ligger der: Hun og redaksjonen må ta mer hensyn til leserbrevene enn Kaldheims «hensyn».

Haugsgjerds kommentar overbeviser ikke. Den er nølende.

g jeg innrømmer det gjerne: Endringene skaper også usikkerhet i mediene. Når Aftenposten behandler innvandringens utfordringer, er vi av og til i tvil om hvilke journalistiske valg og prioriteringer som best bidrar til å skape et åpent og integrert samfunn. Alle seriøse redaksjoner prøver seg frem litt, på samme måte som politiske partier og ulike fagmiljøer strever i disse spørsmålene. Det finnes ingen sikker oppskrift til suksess. Men vi tror på åpenhet, også rundt det som er tabubelagt, konfliktfylt og som kan oppleves stigmatiserende.

Hun burde levert et flengende angrep på ideologen Kaldheim, Høyremann ansatt av Erna Solberg. Det er det fantastiske med den politiske korrekthet: høyrefolk forvandles til kommissærer som Sovjet ville vært stolt av.

De har et program og de har ressursene. De demonstrerer igjen og igjen sin ideologiske nidkjærhet og at de ikke respekterer noen grenser: Alt kan bendes for den gode saks skyld. Også ytringsfriheten.

Den hansken burde Haugsgjerd plukket opp.

Nye nordmenn i spaltene

– Ytterpunkter dominerer innvandrerdekning