Kommentar

Sosialdemokratiet kaller den gammelliberale/konservative/borgerlige staten for en vekterstat, en som kun bekymret seg om de elementære tjenester, offentlig ro og orden, beskyttelse av eiendomsretten, og ellers lot folk greie seg selv som best de kunne. Ordet har i årtier vært brukt som stikkord for hva markedsliberale egentlig ønsker: En demontering av velferdsstaten og retur til vekterstaten.

Nå viser det seg at det er velferdsstaten som ikke en gang greier å levere hva vekterstaten lover: lov og orden. Hverken når det gjelder kriminalitet eller asylstrøm.

Det er et stort og tankevekkende paradoks. Noen må være bekymret – på kammerset.

Det er ikke tvil om at samfunnet begynner med lov og orden. Det begynner med at man kan sove trygt i sin seng. I dagens Norge kan man i gode, besteborgerlige strøk i og utenfor Oslo ikke gjøre det.

Tidligere vek forbryterne unna der de så at folk var hjemme. Nå gjør de ikke det. Derfor er ikke dette tyver i vanlig forstand. Det er voldsforbrytere.

I straffeloven finnes noe som kalles «skjerpende omstendigheter». Justisdepartementet kunne fremmet forslag om at slike innbrudd fikk en strafferamme det sto respekt av.

Politikerne har midlene, men bruker dem ikke. Det som trengs er drakoniske straffer. Straffer som er så harde at forbryterne forstår budskapet. Av samme type som Clintons three times and you’re out-regel: tre grove forbrytelser – innbrudd av denne typen – og du får livstid. Liberalere liker ikke å bli minnet om at det var en av deres egne som fikk vedtatt en slik lov.

I Norges prates det.

Avisene – her har Aftenposten vært flink – viser problemene, men heller ikke noe mer. På en måte blir skrekken enda større når alle forstår utbredelsen, men ser at ingenting blir gjort. Så lenge vi har så store sosioøkonomiske forskjeller, vil tyveri-problemet bestå, synes den rådende tankegangen å være. Det betyr at vi skal finne oss i brutale innbrudd i overskuelig fremtid, for er det ikke rumenere så er det utilpassede innvandrere.

Men dette er et ideologisk standpunkt forkledt som samfunnsvitenskap. Folk finner seg ikke i å bli ranet og truet i sitt eget hjem.

Det er flere elementer som til sammen skaper angst: Tyvene holder husene under observasjon, det ser ut som om de får hjelp av håndverkere eller vaskehjelper, de bryr seg ikke om alarmer. De forsøker én gang, og man tror man er ferdig med dem. Men så skal du ut og handle og blir borte en time. Da slår de til igjen, slik det skjedde med en kvinne et villastrøk vest for Oslo.

– Man tror man er trygg når man har alarm. Men de har skapt en del utrygghet. Ting er ting; at de invaderer folks hus er det verste, sier hun.

Det er naboene hennes enige i.

– Det er skremmende når det kommer så nært. De må ha stått i veien og fulgt med når hun gikk ut. Hadde vi sett ut vinduet, hadde vi kanskje sett dem, sier Mette Belsten (52). Sammen med mannen Morten (51) og datteren Yvonne (25) titter hun ut på høstmørket. Der er det ikke lett å skjelne hverken biler eller personer som ikke «hører til» i gaten.

– Og de gir blaffen i alarmen du har. Om det uler rundt ørene på dem de to minuttene de bruker på å finne gullet ditt, bryr de seg ikke om. Det er ille, sier Morten Belsten.

Mette har bodd i strøket hele sitt liv, men har aldri hørt om ett eneste villainnbrudd før. Nå har det vært tre innbrudd på en uke i husene rundt.

– Jeg er litt spent når jeg kommer hjem nå. Har de vært hos meg i dag? sier Morten. Familien har både skaffet seg ny lås på bakdøren, boltet kjellervinduer og låst fast stigen bak huset denne uken.

Før var det narkomane som ga blaffen og trengte seg inn i villaer som sultne ulver. Men de utfordret ikke folk som var hjemme. Det bryr ikke profesjonelle bander seg om. Hensynsløsheten skremmer mest.

Staten skal passe på borgerne. Hvis den skal gjøre det må den svare på hensynsløsheten. De utenlandske kriminelle har erklært det norske samfunnet krig. Staten og myndighetene ser en annen vei. For dem er det business as usual.

Anne bor på Snarøya utenfor Oslo. Hun kom hjem i 19-tiden om kvelden og slo av alarmen. Da sto forbryteren klar.

I løpet av de få minuttene som går fra hun låser seg inn og til hun står foran det åpne vinduet på soverommet, greide innbruddstyven å få med seg smykker for store verdier før han forsvant.

– Han har stått og sett på meg da jeg kom inn i soverommet.

– Jeg ble veldig redd. Var det flere tyver i huset? Gudskjelov var det ingen barn hjemme, sier Anne.

Hun er opprørt over at innbruddstyver fra utlandet leier biler på flyplassene, raider boligstrøk for verdisaker og ødelegger folks trygghet.

Tre mindreårige barn er nå blitt så redde etter innbruddet at de ikke orker å være hjemme. De overnatter hos andre. Innbruddet i hjemmet går ut over nattesøvnen, og Anne merker at hun stadig gjenopplever hendelsen.

Det finnes likhetspunkter mellom terrorisme og organisert kriminalitet: Begge utviser total hensynsløhet overfor ofrene.

Hva kan vanlige mennesker gjøre med det? Hva slags samfunn får vi når barn ikke tør sove hjemme i et av Oslos mest velstående boligområder?

Politikerne venter – til det går over. Men det går ikke over.

Laissez faire-staten

Et annet navn for vekterstaten var laissez-faire-samfunnet, at staten overlot borgerne til seg selv. Er det noe som kjennetegner dagens styre, så er det la-det-skure-prinsippet.

For et år siden lovte regjeringen flere såkalte grensenære politikontroller for å hindre ulovlige asylsøkere og kriminelle.

Igår kunne Per Anders Johansen fortelle at Politiets Utlendingsenhet siden mars har hatt én mann på jobb med å kontrollere grensen mot Sverige på det sørlige Østlandet, der trafikken er tettest.

Hittil i år har det vært om lag 4,8 millioner utlendinger på besøk i Norge. I samme periode har Politiets utlendingsenhet – nærmere bestemt politiinspektør Nielsen og hans nå pensjonerte kollega – gjort stikkprøver av 6000 personer.

De utrolige historien illustrerer et viktig poeng: Det dukker opp stadig flere avsløringer av slike skrikende misforhold. Likevel skjer ingenting. Det må enten bety at problemene galopperer, og/eller at politikerne ikke makter henge med. Eller at politikerne nekter å innse problemenes natur og bruker feil medisin. Den siste forklaringen er mest sannsynlig. Politikerne prater, og det er alt de gjør. Ingenting skjer.

Men ikke kall det velferdsstat.

Artikkelen rommer detaljer som forteller hva slags problemer vi står overfor:

Når utlendinger kommer til grensekontrollen, har 85 prosent med seg identitetspapirer. Men når de søker om asyl noen dager senere, er det bare fem prosent som har papirer. Dette var en av årsakene til at Regjeringen varslet flere grensekontroller.

En annen type saker som dukker opp når Nielsen er på tur, er asylsøkere på vei til ferie i hjemlandet – samtidig som de venter på en asylsøknad fordi de er på flukt fra hjemlandet.

Men disse detaljene – at 85 prosent har papirer når de kommer til Norge, eller at de smyger seg ut for å dra på ferie til hjemlandet de offisielt er på flukt fra – hører vi sjelden om fra journalister. De er ikke velkommen i den verden der NRK, Abid Raja og Petter Eide får sette dagsorden og oppta taletid.

Det disse reportasjene forteller er at det norske samfunnet er under angrep; fra målbevisste kriminelle, men også fra tusenvis av utlendinger som ingen aner hvem er. Norge har ikke lenger kontroll med sine grenser.

Storberget og regjeringens svar er å satse på tekniske løsninger: DNA-registre som gjør oppklaring lettere.

Men vanlige folk og samfunnet betaler den reelle prisen. Schengen gjør at norske myndigheter ikke kan kontrollere ved grensen. Man får en følelelse av at myndighetene har resignert. Derfra til et kynisk laissez faire er ikke veien lang. Hvor lenge går det før borgerne forstår at de er overlatt til seg selv? Hva vil de gjøre? I Gellerupparken utenfor Århus har studentboligene fått et tre meter høyt gjerde. Man forsøkte med porter og kameraer, men det virket ikke. Vi får gated communities.

Dette er så politisk ukorrekt som tenkes kan. Men det et adekvat svar på en uholdbar situasjon.

Det er de politisk korrekte som befinner seg utenfor samtiden.


Østeuropeiske bander herje
r


Overrasket innbruddstyven


Norskegrensen er Nielsens ansvar