I boken Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet, forteller nordmenn hvordan det er å bli minoritet i eget land. Det er en sørgelig historie.

Nordmenn er glad i landet sitt. Nå mister de det. Hvordan kunne det skje?

Halvor Fosli har intervjuet 30 norske, hvorav 20 er kommet med i boken. Samtalene ble gjort fra våren 2014 og bare noen få fikk med seg de dramatiske begivenhetene i 2015:

De fleste intervjuene er gjort før terrorhandlingen i Paris 7. januar 2015, tre er gjort mellom Paris og København, (14 februar) og kun ett er gjort etter begge.

Ville det forandret noe? Kanskje ikke for groruddølene, men for resten av befolkningen, som nå ser konturene av et Norge som blir som Groruddalen.

Tok av

Det går fort. Da Jonas Gahr Støre stod frem på landsmøtet til Arbeiderpartiet og foreslo å hente 10.000 syriske flyktninger til Norge, var det mange som fikk hakeslepp. Hva slags leder var dette? Hvor var ansvaret Arbeiderpartiet er kjent for? Få trodde dette skulle vekke gjenklang utenfor landsmøtesalen. Selv Ap-talsmenn var lunkne.

ANNONSE

Loke

Men så våknet Knut Arild Hareide, som siden har vist seg som en Loke: Alltid klar til å forkle seg, innynde seg og så splid. Han klarte sammen med Trine Skei Grande å overtale Erna Solberg og Høyre til å dolke Fremskrittspartiet i ryggen. Siv Jensen og hennes mannskap klarte ikke manne seg opp, de diltet etter. De har fått smak på taburetter og gode pensjoner. Hva skulle de gjøre? Drive symbolpolitikk?

Siv sviktet

Det Siv Jensen gjorde var selvsagt å forspille en historisk mulighet til å vise folket hva som skjer. Hun har sitt mandat fra velgerne, ikke det partipolitiske spillet og slett ikke en Knut Arild Hareide. Man kan merke folks grenseløse forakt. Den som sjakrer med Norges fremtid og forventer laurbær og ros for det, vil få et dårlig ettermæle.

Men de 10.000, som ivrig sekundert av mediene ble til 8.000, var bare begynnelsen. På forsommeren svulmet trafikken over Middelhavet. Sturla Henriksen i Rederiforbundet fikk viljen sin: Norge kom også med med skuta «Siem Pilot». Allerede her merket man fatalismen; det var bare å ta imot. Å reise spørsmål ved at man ble avtagere for kriminelle nettverk, at man ukritisk stilte opp i en trafikk der vi ikke hadde noen kontroll, var ikke samtaletema. Kun en kombinasjon av fatalisme og godhet.

Open the floodgates

Siden dreide strømmen over til Balkan-ruten. Mediene inntok rollen som innpiskere, som filtrerte bildene. Vi fikk bare glimtvis se at 80 prosent av de som kommer er unge menn uten familie. Den som møtte migrantene på tyske togstasjoner i høst kunne raskt se at det ikke var elendige, men mer mennesker på flyttefot, med oppakning, på vei til sine nye hjem.

Da Angela Merkel åpnet armene og sa Dublin-konvensjonen var suspendert, åpnet hun sluseporten på vidt gap, og siden har det ikke vært mulig å lukke den. Det kommer fortsatt 10.000 om dagen til Tyskland.

UDI – økt omsetning

Trafikken til Norge er vokst til 2.000 i uken. Det er et ekstremt høyt tall. 100.000 i året. Og likevel snakkes det ikke om å stenge dørene. Landets statsminister tar heller etter svenskene og snakker om teltleire. For UDI-direktør Frode Forfang blir det aldri for mange. Han er som leder av en stor bedrift som får økt omsetning.

Migrasjon er blitt big business.

Norge kan derfor bli Groruddalen i stort. Folk aner det, trekker seg inn i seg selv, akkurat som de innfødte i Groruddalen: De snakker ikke om det som skjer rundt dem, for det er likevel ikke noe de kan gjøre med det.

How does it feel?

Det er denne prosessen Halvor Foslis bok handler om. Hvordan det føles å miste sitt lokalmiljø til en fremmed kultur som ikke respekterer den norske, men stiller seg likegyldig eller fiendtlig til den.

Det som skjer er så stort at selv Fosli har problemer med å håndtere forestillingene om fenomenet:

Masseinnvandring fra fjerne land og kulturer inn i nordiske velferdsstater er noe som ikke har skjedd tidligere, og kan vanskelig kalles noe annet enn et stort og irreversibelt eksperiment. […] Noen av dem som har mest erfaring med samfunnseksperimentet, er innfødte nordmenn i Groruddalen. Det er verdt å høre på hva de har å fortelle. Alt tyder nemlig på at dagens politikk videreføres i det store og hele de nærmeste åra, og da vil forhold som menneskene forteller om i denne boka, gjelde stadig flere byer og bygder i Norge.

Forsøkskaniner

Nordmenn i Groruddalen har altså vært forsøkskaniner i et stort eksperiment. Normalt foretar man vurderinger underveis: Svarer resultatet til forventningene? Vi hører hele tiden at det fungerer, selv om det folk ser med egne øyne sier noe annet.

Integreringsprosessen har stoppet opp i store deler av Stor-Oslo.

Hvordan vet man det?

Når mange av de innfødte barnefamiliene som – via barnehager, skole, foreninger, nabolag og idrett – skal gi innvandrerne innføring i det norske språk, de norske tradisjonene og den norske kulturen i bred forstand, flytter vekk fra multikulturelle lokalsamfunn, […] oppstår et problem: Hvordan bli norsk dersom det er få eller ingen nordmenn igjen i lokalsamfunnet?

Denne flyttestrømmen er beviselig, den har pågått over lang tid. Men det snakkes ikke så mye om den. Folk har fått med seg det også: At de skal ligge lavt. De snakker ikke høyt om «det», men finner på unnskyldninger når de flytter: for stort hus eller have, trenger ikke bo nær byen, alder, skole osv.

Boken hadde blitt bedre hvis Fosli hadde valgt å utfordre intervjuobjektene på en mer personlig måte. De har alle anonymitetens slør, så hvorfor ikke utfordre dem på hvorfor de har valgt tausheten?

Det å snakke om sensitive spørsmål for åpen mikrofon gjør noe med oss; vi vil alle normalt gjerne fremstå i et flatterende lys. Uten anonymisering tror jeg ingen av dem jeg snakket med, ville ha stilt opp i en bok som dette.

Her møter vi tilpasningen til en virkelighet der vi skvises ut av lokalmiljø og eget land. Hvis dette er «sensitivt», hvem er det som definerer følsomt? Og hvorfor skulle vi ønske å fremstå i et «flatterende lys» når dette vil si å la være å støte folk på mansjettene som ikke bryr seg om det finnes noen norsk kultur eller ei? En merkelig, selvmotsigende logikk.

Denne frykten sier alt om hvordan dette tapet har kunnet skje: Vi er blitt redd for å være oss selv. Ja, vi skammer oss til dels over å være oss selv. Vi innrømmer det bare på kammerset, bak lukkede dører, eller inni oss.

Derfor ser folk ut som om de er på vei til sin egen begravelse og ikke på vei til jobb. De har fått det grimete, tristesse-draget som ellers preger mennesker i land med autoritært styre.

Normen

Vi har internalisert en norm som gjør oss til fremmede i eget land. Dette er det indre dramaet ingen snakker om. Og det blir vondere og vanskeligere jo lenger det pågår.

Man skulle tro at 50.000 migranter i året ville få folk til å ta bladet fra munnen. Endelig. Men nei, de blir numne og kjenner ingenting.

Det er ikke bra for den personlige helsen, folkehelsen eller demokratiet.

Hva gjør politikerne? Oslo har i høst fått et nytt byråd der vi ser begynnelsen på noe nytt: Tøysepolitikere. Politikere som sier ting alle vet er tull. Som at Oslo-skolen er en puggeskole og det derfor er nødvendig å gjøre den leksefri.

Alle vet at nivået mange steder er i fritt fall. Man kamuflerer det med nye reformer, og kan holde skuta gående noen år til.

Slik er det på mange nivåer: Gi inntrykk av at problemene kan finne en løsning, bare det finnes kreative hoder. Som å godkjenne utdanning fra Syria, Irak eller Eritrea. Det høres fint ut på pairet. Men hva er det de kan? Kan de gjøre jobben? Som lege eller ingeniør? Eller lat som problemene kan løses ved å la pengene følge de som får opphold så de kan bosette seg selv. Det høres også fint ut, helt til ghettoene står der.

Vi vet alt dette. Men mediene og politikerne kan lage støy en stund til. Den overdøver at de ikke har styring.

Tilpasning 2.0

Men folk har begynt en annen form for tilpasning, som er realitetsorientert. Dette kunne Fosli gjort mer ut av. Når foreldre ikke lar barna begynne på nærmeste skole, men enten flytter eller velger en lenger unna, gir de samtidig stryk til politikerne som har skapt denne situasjonen. Det skriver selvsagt ikke mediene, de gir heller stemme til en Sp-politiker som vil ha bussing.

Det går faktisk noen klare konfliktlinjer gjennom samfunnet som viser at innfødte nordmenn og integreringsvillige utlendinger fights back! De rømmer skoler der barna ikke lærer noe, og de flytter fra områder som preges av forfall og tvangskulturer. Simple as that.

Det er klar melding. Men i stedet for å rette søkelyset mot denne protesten som er en sviende kritikk av dagens politikk, velger mediene og politikerne å fremstille den som et problem.

Det er det motsatte. Det ligger et svar i dette: Hvis du ødelegger mitt bomiljø vil vi flytte. Hvis du ødelegger mine barns fremtid vil jeg søke meg et annet sted.

Norske journalister og politikere lever ikke som de preker, de bor ikke i Groruddalen, og vil derfor ikke forstå hva som skjer.

Det siste logiske skritt er selvsagt: Hvis du ødelegger mitt land vil jeg forlate det. Det har nok allerede begynt.

Sorgprosess

Foslis bok er viktig fordi den forteller at nordmenn som er blitt fortrengt fra deres eget land opplever en sorgprosess. Den blir ikke lettere av at det ikke snakkes høyt om den. Deres tap er ikke anerkjent. Kongen kan be partisanene i Skjeberg om unnskyldning, men ikke nordmenn som har måttet flytte fra Groruddalen. Han vil ikke engang forstå hva det handler om, men ønsker at det kan komme enda flere til Norge, slik at vi kan få flere Groruddalen.

Siden 1999 har én til to tusen innfødte reist fra Groruddalen hvert år og et tilsvarende antall ikke-vestlige flyttet inn i de fire bydelene.

White flight høres ut som Ku Klux Klan. I virkeligheten er det trauste Oslo-borgere som ser verdien av sine boliger synke.

Barna ga oss et bestemt råd: Skal dere flytte må dere gjøre det nå, dere blir ikke yngre og sprekere!

Raymond Johansen bruker sitt eget hus i Ellingsrudåsen til syv millioner som eksempel. Han vil gjerne at de vestpå skal betale skatt på verdien på sine boliger, slik at det kan bli plass til enda flere østpå. Han forstår ikke at han pirker borti folks økonomiske sans og overlevelsesinstinkt: Det er en ganske kraftfull blanding.

Røde linjer

Han vil ikke forstå at det finnes noen red lines i politikken: Bussing og «sosial boligbygging» vestpå er røde linjer. Miljøpartiet De Grønne har fått Ap med på å krysse noen røde linjer i trafikken. Det kan være det går opp for folk at disse politikerne er helt uten gangsyn og «farlige i trafikken».

Venstresidens styrke har vært at «vi kan», «vi bryr oss», politikk handler om å ville. Men hvis folk opplever at de bryr seg om de andre, men ikke om dem, hva da? Hvor lang tid tar det før det går opp for dem at sosialdemokratiet gikk sin vei?

– For å snakke for oss. Vi føler oss ikke hjemme lenger, vi føler oss litt utstøtt, sier Anne. – Før kjente vi alle naboene, kunne ta en prat over gjerdet, møte folk på butikken. Det blir ikke til at vi prater med innvandrerne. Vi føler oss litt presset ut. Vi føler oss triste. Det var så mye bedre før. Det er ikke vi som har valgt det, utviklingen ble dyttet på oss. Vi er triste fordi det gode miljøet er borte.

Men så kommer unnskyldningen for at hun føler slik, også det typisk norsk:

Det er ikke det at det er blitt så ille, det er bare ikke slik vi var vant til lenger. Vi foreldre pusset opp et klasserom på dugnad, slike ting, vi samarbeidet godt, folk ville hverandre vel, alle kjente alle, det var rett og slett trivelig her, sier hun, og legger til: – Over tid har gode naboer forsvunnet, den ene etter den andre har flyttet. Til slutt flyttet vi også. «Nei, så trist, skal dere flytte også?» sa folk.

Et hull i hjertet

Dette er ikke «utviklingen» slik vi forstår den, i betydningen utbygging, ny vei, modernisering. Det er noe annet. Det er tap, tap av identitet, fremmedhet, og ingen forteller eller bryr seg om historien til de gamle nordmennene. Hvorfor har det ikke vært skrevet flere bøker eller artikler som Foslis? Historien ligger der, det er våre besteforeldre, onkler og tanter.

Men det må ikke sies høyt.

 

 

omslag.FREMMED I EGET LAND omslag

 

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629