Halvor Fosli skrev nylig kronikken Innfødte i Groruddalen mener at utviklingen allerede er gått for langt i Aftenposten. Nå kommer det reaksjoner på kronikken. Mangfoldet er positivt og gir frihet.

Med all respekt, folk er forskjellige, men når Inger Sønderland løfter frem det posititive ved å bo i et multikulturelt miljø, så glemmer hun de tusenvis av nordmenn som har flyttet fra Groruddalen. Det er naivt å tro at det er drømmen om eplehagen som er drivkraften. Hadde folk flest opplevd miljøet som svært bra, så hadde de blitt boende.

Montro om Inger Sønderland vil høste andre erfaringer når hun får barn i tenårene. Religiøse regler og sosiale koder slår ut i full blomst da.

Det må være hyggelig for politikere som ivrer for multikultur at det faktisk finnes noen som trives i mangfoldet hvor ens egen kulturkrets mer eller mindre er radert bort. Med dagens flyktningestrøm er muligheten for at enhver by får sin Groruddal. Hvor mange vil reagere på samme måte som Inger Sønderland?

Min stemme er ikke med i denne boken. Jeg har de motsatte erfaringene:

Da vi flyttet til Rødtvet for tre år siden, med tre barn, var noe av det første som slo meg: Her føler jeg meg hjemme! I dette miljøet hvor vi alle er så forskjellige kan jeg føle meg fri. Jeg kan slappe av, være meg selv. Og barna følte det også sånn. Gutten som alltid har vært opptatt av å se lik ut som andre, begynte å spare til langt hår.

Jeg har vokst opp steder med høy andel av innvandrere. Jeg har gått på barneskole på Holmlia, og bodd i dalen på andre siden av hva jeg gjør nå. Jeg trives med denne blandingen av folk. Det er hjemme for meg. Jeg pleier heller ikke å tenke over andelen av ditt eller datt, selv om vi har barn i alle varianter inn og ut av huset. De fleste barna vi møter gjennom egne barn er jo norske. De er født i Norge, de snakker norsk.

—-

Har Fosli bestemt seg på forhånd? I kronikken fremstiller han det som om han har funnet et representativt utvalg. Men han kan da virkelig ikke ha det. Vi som bor her snakker ofte om det positive, som kommer for lite frem. Vi er lei av at det jevnlig publiseres kronikker om hvor vanskelig det er å bo i Groruddalen. Det er ikke det.

—-

Vi ser mirakler: Vi blir kjent med barn som ikke snakker norsk, og som så lærer det. For mange går det veldig fort! Vi møter alle typer foreldre. Vi smaker alle typer deilig mat.

—-

Det er trist om folk ikke trives der de bor. Det er også trist om Fosli bruker befolkningen i Groruddalen som gisler for å fremme egen mening om innvandring. Det jeg synes er mest problematisk med å bo her, er faktisk kronikker om hvor kjipt det er å bo her.

Hos Aftenposten finnes dette og flere innlegg som forsvarer tilstandene i Groruddalen.

ANNONSE
ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629