Nytt

Lenge leve naiviteten! er min første tanke når jeg leser hva Malin Brevigh Nilsen skriver i Aftenposten. Hun har flyttet fra et mindre sted til Groruddalen, og er fra seg av begeistring over den herlige spennende og urbane verden. De positive sidene hun trekker frem fra Groruddalen, er akkurat de samme som jeg selv påpekte for noen år siden. Nærheten til Marka med badevann og skiløyper, spennede mat og hyggelige fremmedkulturelle butikkinnehavere.

Det samme gjelder for folk som bor i Groruddalen. Her er vi omringet av Oslomarka på alle kanter. Jeg syns det er helt fantastisk at Groruddalssatsingen vil gi oss et ytterlig bedre tilbud, med lysløype og flotte turstier langs Alnaelva, samt enda et badevann og utendørs amfi. Men ikke glem at Oslomarka ligger lett tilgjengelig for alle, faktisk maks 15 min å spasere for nesten hele dalen.

Jeg har for første gang i mitt liv spist pakistansk mango fra Madina, den lokale grønnsakssjappa. En mango så søt og god at jeg aldri kommer til å spise «vanlig» mango igjen. Jeg har spist ferske reker og krabber fra Grorud Fisk & Vilt, rekene var fisket 2 t før jeg hentet dem. Det er luksus, til og med for oss sørlendinger. Jeg har fått støvlettene mine reparert av verdens ærligste skomaker, skomaker Ali. Han sa at jeg måtte skjerpe meg og ta vare på skoene mine. Han har i grunnen helt rett.

Da jeg ble pappa, åpnet det seg en annen virkelighet.

Det Brevigh Nilsen ikke omtaler, er når dine egne, eller andre norske eller vesteuropeiske barn, møter den multikulturelle virkeligheten når de begynner på skolen. Krav om rett hårfarge, nedtoning av norske tradisjoner og et gebrokkent norsk er med ett en del av hverdagen.

Ved konflikter mellom barn er det et ikke ukjent fenomen at hele slekter møter opp hos en enslig mor som lever med sitt ene eller to barn. Majoritetsbefolkning er et ord som ofte brukes av politikere. I Groruddalen er det, blant barn og unge, ofte minoriteten som er majoritet.

Brevigh Nilsen ser ut til å glemme at det først og fremst er menneskene som utgjør et godt bomiljø, ikke naturen, mat og parkanlegg, som hun gjentatte ganger nevner.

Det er heller ikke tilfelle at mange familier velger å flykte fra dalen, men det er færre etnisk norske som velger å flytte hit. Det er ikke fordi de har vært her og sett hvor forferdelig det er her, det er fordi de har lest og hørt at det er så forferdelig. Jeg syns derfor at ensidige stedsrepresentasjoner i stor grad virker mot sin hensikt og forsterker det som anses som problemet i utgangspunktet. Jeg håper at Grorudparken og det nye parkanlegget langs Alnaelva kan være med på å gi alle dere andre et litt annet bilde av Groruddalen. De fleste av dere vil nok få dere en aha-opplevelse.

Hva hjelper det med tilgang på noen av Norges flotteste skogområder, spennende fremmede kulturer og matretter når dine barn må gi slipp på sin egen kultur? Hvordan skal etnisk norske unge mennesker kunne hevde seg i et slikt miljø?

Flyttestrømmen ut av Groruddalen sier sitt: 18.000 i løpet av de siste ti årene. Det er en virkelighet Brevigh Nilsen fornekter. Det høres noe hjelpeløst ut når Brevigh Nilsen påpeker at flyttestrømmen ut ikke er så stor, men at det er få nordmenn som flytter til Groruddalen.

For all del, og med all respekt, det er helt strålende at i hvert fall én nordmann er fornøyd med å bo i Det nye Norge. En aldri så liten seier for Inga Marte Thorkildsen & co.

Etter 35 år i «Dalen» fant jeg lykken i et norsk/vesteuropeisk miljø i Hedmark.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/Mitt-ar-pa-Grorud-7188330.html