Halvor Foslis lavmælte og interessante bok Fremmed i eget land målbærer stemmer fra Groruddalen som sjelden inntar plassen i toneangivende medier eller i utvalgte sosialantropologers forskning på «kulturell kompleksitet» i Det Nye Norge. I boken forteller utvalgte intervjuobjekter behersket og saklig om personlige opplevelser knyttet til innvandringen – opplevelser som ikke nødvendigvis stemmer overens med det bilde av innvandringen som vi helst liker å innbille oss: Nemlig at den i det store og hele er en positiv greie, og at alt sammen vil gå seg til bare man gir eksperimentet noe tid. Den rådende overbevisning har vært at kosmopolitiske og multikulturelle samfunn egentlig er uten nevneverdige omkostninger for de innfødte om de bare utviser litt raushet og toleranse. Det er disse inntrykkene Fosli nå rokker ved, og som av samme grunn får enkelte til å reagere på boken hans.

Noe lignende skjedde for noen år siden, da Patrick Åserud som førstemann gikk ut offentlig og fortalte om hvorfor han ville flytte fra Groruddalen. Etter intervjuet hevdet matpakkeforskerne Runar Døving og Ingvild Endestad at en av de historiene Åserud hadde gjenfortalt, og som gikk ut på at norske barn ble mobbet for å ha salami på maten sin, bare var en myte uten virkelighetsforankring. Døving og Endestad hadde snakket med 20 rektorer som avkreftet historien.

Som tilfellet er med Foslis bok hadde også salami-historien potensielt stor sprengkraft. For egentlig handler den ikke om mobbing, men om «oss» og «dem», et skille som formelt sett ikke eksisterer i Norge i dag. I en fersk artikkel i Dagbladet oppsummerer den ene av forskerne, Ingvild Endestad, også boka til Fosli med at leserne her stilles overfor en situasjon der en enkelt salamiskive blir konstruert som et samfunnsproblem. Boka er et eksempel på sviktende kunnskap og slett metode. Hun viser i den forbindelse til sitt eget Aftenposten-innlegg fra 2012, der saltpølsemyten liksom ble knust.

ANNONSE

Man trenger riktignok ikke lese særlig langt for å skjønne at Foslis bok handler om noe annet og langt viktigere enn brødpålegg. Fosli spør riktignok sine intervjuobjekter om dette også, men svarene han får avkrefter vel heller at denne typen mobbing er utbredt i dag, noe forfatteren heller ikke forsøker å skjule. Når Endestad på sin side hevder at hun har lett med lupe etter noe som kan bekrefte salami-myten, er det grunn til å anta at det enten er noe galt med forstørrelsesglasset eller med lysten til å lete.

Allerede kort tid etter at innlegget til Døving og Endestad stod på trykk – et innlegg som nå resirkuleres for å diskreditere Foslis bok – bekreftet en Aftenposten-leser historien i et eget leserinnlegg i avisen. Journalisten som i sin tid stod bak Aftenpostens oppslag om saken, går også god for kildene i et innlegg i Dagbladet. Forhørte Døving og Endestad seg noen gang med noen av dem før de avkreftet salami-myten?

Hadde Døving og Endestad jobbet litt mer systematisk med saken, for eksempel kontaktet rektoren ved Linderud skole, Bjørn Ekren, hadde de antagelig også funnet det de manglet. I et informasjonsskriv som ble sendt ut til foreldrene for et par-tre år siden, og som av hensyn til Endestad, Døving og andre matpakkeforskere er gjengitt i sin helhet nedenfor, fremgår det at det tidligere var et problem ved skolen at enkelte barn ble mobbet for å ha skinke på maten. «Salami-myten» var altså ingen myte likevel.

Endestad avslutter sitt angrep på Foslis bok med følgende påstand:

Forskning og journalistikk er med på å produsere sannheter og påvirke politikken. Slett metodisk arbeid kan lett føre til at en enkelt salami konstrueres som et samfunnsproblem.

På dette punkt er jeg helt enig med Endestad. Neste gang en selvutnevnt myteknuser setter seg til bordet og begynner å snakke om salami og rasisme, er det ingen grunn til å ta det som blir sagt for god fisk.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629