Prosa-redaktør Merete Røsvik, som liker å posere med politiske symboler på Facebook, synes ikke Document-bøker generelt eller Halvor Fosli spesielt bør få komme til orde.

At konsensusen om den flerkulturelle ideologien i mesteparten av det norske såkalte kulturlivet skaper en konformitet som ikke tåler å utfordres, er velkjent. Men det er sjelden fenomenet belyses med så hinsides pinlig klarhet som i Dag og Tid fredag. Der avslører Christiane Jordheim Larsen hva som skjedde i kulissene da en planlagt anmeldelse av Halvor Foslis bok «Mot nasjonalt sammenbrudd», utgitt på Document, i siste liten ble trukket fra tidsskriftet Prosa, som utgis av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

Det er den refuserte bokanmelder Per Hem som selv forteller avisen hvordan Prosa-redaktør Merete Røsvik først sendte omtalen av Foslis verk i retur fordi den ikke var kritisk nok, men siden aksepterte en revidert versjon, for til slutt å trekke den planlagte offentliggjøringen av den ferdig redigerte og trykkeklare anmeldelsen i siste liten.

Røsviks begrunnelse er vekslende: I det ene øyeblikket hevder hun at kvaliteten på anmeldelsen ikke er god nok, til tross for at hun hadde planlagt å publisere den, mens hun i det neste øyeblikket sier at hun har ombestemt seg etter å ha lest en bok av Bjørn Stærk om ytringsfrihet: Hun er nå kommet til at det ikke er alle som har rett til å komme til orde. Fosli og Document er så giftige at selv ikke en kritisk anmeldelse kan serveres publikum, mener hun.

Dag og Tid gjengir utdrag fra en e-post der Røsvik begrunner avslaget overfor Hem:

«Det er rett og slett fordi eg har skifta syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som ’innafor’. Det utløysande for at eg ombestemte meg, var at eg las Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet annotert», skriv ho.

Det er ikke så godt å vite hva slags politiske holdninger den ugeniale Røsvik tenker på. Er det rett og slett motstand mot masseinnvandring som ikke skal få lov til å etablere seg om «innafor»? De politiske symbolene Røsvik poserer med på Facebook, kan tyde på det. Ei heller er det lett å forstå hvorfor det automatisk er galt å være «alarmistisk». Har alle i verdenshistorien som har advart om urovekkende utviklingstrekk, vært «alarmistiske»? Burde noen ha stoppet munnen på disse også?

Men hvis Røsvik tror at hun avgjør den saken, er hun innbilsk også. Under migrasjonskrisen i 2015 mente USAs utenriksminister John Kerry at migrasjonsbølgen var en bortimot eksistensiell krise for Europa. Under presidentvalgkampen i 2016 omtalte Donald Trump den tyske migrasjonspolitikken som «insane». Og motstand mot massemigrasjon forener politiske bevegelser med betydelig oppslutning i mange europeiske land. Det er ganske enkelt for mange som er imot massemigrasjon til at et bitte lite norsk litteraturtidsskrift kan gjøre stort for å stenge ned den debatten, selv om andre i den norske andedammen skulle hjelpe til med saken.

Selv Minerva-redaktør Nils August Andresen, som leder et annet tidsskrift med veldig få lesere, forstod dette i februar 2017, da han skrev:

En meningsmåling fra Chatham House viser at et flertall i store europeiske land mener at all innvandring fra muslimske land bør stoppes. Hva faen gjør vi nå?

Svaret kjenner vi, og for å formulere det på samme stilnivå som Andresen, lyder det omtrent slik: Vi gir faen i flertallet. Vi sier mer eller mindre rett ut at flertallets mening er fascistisk for å skremme folk flest til taushet.

Man kan jo ellers lure på hva slags erstatninger for tanker om ytringsfriheten den kronisk forvirrede Stærk hadde skjenket verden som tilsidesatte lærdommer fra tallrike reelle tenkere om temaet gjennom flere hundre år. Kontradiksjonsprinsippet har lenge hatt hevd i Vesten. Ideer og vitenskapelige arbeider skal fritt kunne kritiseres, og selv dødsdømte forbrytere har fått tale sin sak før henrettelsen. John Stuart Mill fastslo at det er dumt å la være å lytte til folk man er uenig i, for det er en viss sjanse for at de har rett, og hvis det viser seg at de tar feil, er man sikrere på hva som er sant.

Det er så elementært at det ikke behøves noen nevneverdig begavelse for å forstå det, men de største toskene er jo de litt over middels begavede som har bestemt seg for å bruke all denne litt over middels begavelsen til ikke å forstå.

Røsviks miserable erstatninger for argumenter er ikke stort verdt, så hun tyr i stedet til den kulturpolitiske kjøttvekten ved å innhente støtte fra sin egen stab:

Røsvik kan òg fortelje at ho spurde redaksjonsrådet til råds, og at «(…) alle fem var samde i at eg ikkje burde gje boka denne typen merksemd».

I redaksjonsrådet sit kommentator Hege Ulstein, journalist Eivind Torgersen, språkforskar Toril Opsahl, professor Håvard Friis Nilsen og omsetjar Eve-Marie Lund.

De fleste av disse er ikke så veldig godt kjent for offentligheten. Google kan bringe på det rene at Opsahl har tatt doktorgrad på kebabnorsk.

Hege Ulstein er kanskje mest kjent for en ca. ti år gammel artikkel hvor hun utfordret den massive enigheten om at omskjæring av kvinner er barbarisk. Der fremhevet hun at klitoris egentlig er veldig stor, og at den «derten» som fjernes under omskjæring, ikke er til hinder for at omskårne kvinner får orgasme. Artikkelforfatterinnen fikk uunngåelig kritikk, men ingen drømte om å si at sånne som henne ikke burde få komme til orde.

Det mest interessante er kanskje det Ulstein skrev innledningsvis:

Når alle mener det samme, er det grunn til å være på vakt. Enigheten i vestlige samfunn er kompakt og massiv. Det finnes bare en sannhet om omskjæring av kvinner: Det er et barbarisk overgrep, det er ondskap, det skal straffes og utryddes.

Det er et åpent spørsmål om Ulstein forstår at hun møter seg selv i døren: Hun er ikke på vakt når alle mener det samme om masseinnvandring, Fosli eller Document.

Problemet for henne og resten av den mafiøse staben er at det slett ikke er noen kompakt enighet utenfor boblen av kulturell makt som de selv er en del av.

Og kanskje begynner enigheten å briste der også. Det var nok en stygg strek i regningen for Røsvik at denne saken skulle bli offentlig. Hem blir neppe bedt på middag hos Røsvik med det første. Til Dag og Tid skriver han:

«Når Prosas redaktør legger til at hun ikke var fornøyd med anmeldelsen, oppfatter jeg det som et ikke redelig påfunn i ettertid i et forsøk på å berge seg – og å vri debatten bort fra hovedsaken, nemlig uprofesjonelt redaktørarbeid og et tvilsomt forhold til ytringsfriheten. I april ga hun uttrykk for at hun var meget godt fornøyd med teksten, og da hun i mai sa fra at anmeldelsen ikke kom på trykk likevel, hadde hun helt andre begrunnelser. En hvilken som helst redaktør ville selvsagt ha tatt opp eventuelle behov for kvalitetsforbedringer før anmeldelsen gikk igjennom nåløyet. Jeg er en erfaren sakprosakritiker som ikke er ukjent med hvor kvalitetslista ligger, for å si det slik. Vi hadde ingen uoverensstemmelser under arbeidet med teksten, men jeg hadde en klam følelse av at Røsviks kommentarer til førsteutkastet jeg leverte primært skyldtes misnøye med at jeg ikke var kritisk nok til Foslis bok. Hun ville ha en anmeldelse som stod bedre til hennes eget positive syn på innvandring.»

Prosa-redaktøren erkjenner at det var en vikarierende begrunnelse. Det at hun måtte oppføre seg så pill råttent mot Hem, tjente et høyere gode: Å skjule sine egne autoritære tilbøyeligheter. Men når Hem konfronterer Røsvik med løgnen, erkjenner hun det hele:

Ulike politiske haldningar skal få kome til uttrykk, men dei fleste vil ha ei grense for kva dei gir merksemd, seier Røsvik og peiker på debatten om no-platforming, eller scenenekt og boikott, altså at enkelte debattantar blir nekta plass og merksemd.

– Eg er nok blant dei som meiner at ikkje alle har rett til å kome til orde, eller ikkje synest det er likegyldig kven ein gjev merksemd.

Røsvik legemliggjør et forfall som ikke bare gjelder kultursektoren. Hun er på et vis kaptein ombord på et kulturens «Helge Ingstad».

Dag og Tid har også innhentet uttalelser fra Aftenpostens mediekritiske spaltist Anki Gerhardsen. Hun tror ikke det Røsvik holder på med, er så smart:

– Dette har ikkje med sympatiar eller antipatiar å gjere. Men utelukkar ein desse personane frå samfunnssamtalen, trur eg at ein bidreg både til polarisering og martyrstatus. Det er noko av det som uroar meg mest.

Denne uroen er kanskje ikke helt uten grunn. For den dagen de politiske maktforholdene er annerledes enn i dag, kunne noen helt andre enn Fosli og Document en dag tenke at det er Røsvik og røkla i Norges kulturelle maktelite som ikke bør få «rett til å komme til orde». Det er ikke lett å si om Røsvik er i stand til å tenke i slike scenarier. Hun tar det tilsynelatende for gitt at hun selv vil ha all rett til å utøve en frihet hun ikke unner andre.

Men det burde ikke være særlig vanskelig å erkjenne at den som behandler meningsmotstandere som en fiende det er best å stoppe munnen på, deltar i en kulturkrig. Det er like greit å forberede seg på at utfallet av krigen ikke blir som ønsket.

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂