Bildet: Det var en gang: Villabebyggelse på Nedre Smedstad (1937) Fotograf: E. Næss.  Creative Commons 3.0 lisens

Dette er en omskrevet tittel på Halvor Foslis bok Fremmed i eget land, som skildrer noen groruddøler sine opplevelser av å bli minoritet i eget bomiljø. Boken fikk som ventet mye kritikk fra politisk korrekt hold. Den var ikke forskningsbasert, og utvalget av intervjuobjekter var ikke representativt. Dette var heller ikke formålet med boken. Formålet var å slippe til de stemmene som vi ikke hører så mye til ellers. De slipper i liten grad til, og de tør faktisk ikke stå åpent fram i det samfunnet vi etter hvert har fått – der ytringer blir slått hardt ned på og mennesker blir stigmatisert om de våger å reise spørsmål ved det som er «vedtatte sannheter» av politikere og media.

Boken har etter min mening et lavmælt språk, og man får automatisk tillit til intervjuobjektene. De virker oppriktige, og mange kan vise til et aktivt engasjement i nærmiljøet, både før og etter det ble flerkulturelt. Dette er altså noen av de som faktisk har arbeidet for at det flerkulturelle prosjektet til politikere, byråkrater, professorer og journalister skulle lykkes i det virkelige liv, ikke bare i teorien. Av ulike grunner har mange sett seg nødt til å gi opp. Det samfunnet de faktisk ønsket å jobbe for og videreutvikle sammen med nykommere, ble ikke slik de håpet. De kjenner seg i stedet fremmedgjort i eget nærmiljø.

Hvorfor kom jeg til å tenke tilbake på boken til Fosli nå? Jo, det foregår nå en større debatt i flere aviser om forslaget til ny kommuneplan for Oslo og konsekvensene av denne. Oslo kommunes politikere – og her er de rimelig samstemt, på tvers av partier – ønsker å bygge høyere og tettere. Det sittende byrådet går enda lengre – og kommer ivrige og griske utbyggere i møte; de vil bygge høyt og tett i flere etablerte småhusområder. Et tett og ukritisk kompaniskap mellom kapitalistene og sosialistene, for å si det litt flåsete – men med en alvorlig undertone.

Mange innbyggere er sinte og lei seg – og det med rette. Det står i fare for å miste hjemmene sine og et godt nærmiljø. Alle innbyggere i Oslo står i fare for å miste deler av vår felles historie. Men de færreste, heller ikke de som skriver oppgitte innlegg i avisene, er tydelige på svært viktig konsekvenser av den voldsomme befolkningsøkningen og fortetningen; de demografiske og økonomiske konsekvensene – som også gjør det ubegripelig at dette faktisk blir satt i gang. Veksten er hovedsakelig innvandrerdrevet, innflytting fra utlandet. En voksende befolkning av ikke-arbeidende – her kan SSB fortsatt hjelpe oss med statistikken ned på landbakgrunn – vil kreve store investeringer og løpende utgifter, uten nevneverdige inntekter. Hva vil da skje? Jo, investeringene vil måtte stoppe opp på et tidspunkt, og utgiftene må ned. Dette er elementært, men åpenbart ikke for politikerne som styrer Oslo.

I tillegg blir vi en voksende befolkning som er fremmede for hverandre. Slik er det allerede mange steder i Oslo; på Tøyen lærer ungjentene å designe hijaber på eget verksted – antar dette er kun for jenter. Dette er bare et bittelite eksempel på hvordan samfunnet stadig legger til rette for endrete holdninger og aktiviteter, i takt med at befolkningssammensetningen endrer seg.

Man kan se for seg et Oslo med 1 million innbyggere, hvor fortsatt kun ca. 450 000 – 500 000 har norsk eller delvis norsk bakgrunn; majoriteten vil i tillegg være relativt nyankommet til landet og ha stort behov for bistand og tilrettelegging.

Slik ønsker altså politikerne at vi skal leve 15, 20 og ikke minst 40 år fram i tid; høyt og tett – med tap av hjem og nærmiljøer, i offentlig fattigdom –  og fremmedgjort i egen by.