Innenriks

Bilde: Selv danskene har fått med seg at valgkampen tok en helt annen dreining enn man trodde til å begynne med. Favoritten bleknet og det er alltid en god story.

Så er dagen her; siste sjanse til å gjøre sin borgerplikt.

Årets valgkamp har vært preget av mye personhets, lite fakta og saksfokus. Politikernes floskler får lite motstand, og den tredje statsmakt pirker bare så vidt bort i overflaten av sakene. Mange velgere er, etter en valgkamp som føles eviglang, mer usikre enn noen gang – valgresultatet likeså.

Vi står midt i et historisk veiskille, på flere måter. Etter å ha bygget en velfungerende velferdsstat over ti-år, står vi i fare for å miste evnen til å opprettholde og videreføre et av verdens beste samfunn å leve i – for folk flest. Norge og de andre nordiske landene scorer på topp i mange sammenhenger, ofte gjengitt i internasjonale undersøkelser: lite korrupsjon, små inntektsforskjeller, høy grad av tillit og trygghet, høy levestandard, velfungerende demokrati og rettsstat, høy grad av likeverd og likestilling mellom kjønnene. Men et velfungerende samfunn som det norske, kom ikke rekende på en fjøl  – og som det meste annet; det krever jevnlig ettersyn og vedlikehold.

Politikerne lover i øst og vest, men de baserer sine løfter på at det norske samfunnet, slik vi kjenner det i dag, fortsetter som før. Høy sysselsettingsgrad, små forskjeller, høy tillit i befolkningen, lav korrupsjon. Tunnelsyn og fornektelse av fakta er farlig for enhver bedrift som ønsker å overleve på sikt, det samme gjelder for en stat. God ledelse av enhver organisasjon forutsetter både selvinnsikt og evnen til å se bjelken i sitt eget øye – denne valgkampen har i liten grad vært preget av dette.

Globalisering og åpne grenser, migrasjon og kulturforskjeller, totalitære ideologier og terror, klimaendringer – dette er viktige premissgivere for det norske samfunnet – og da har vi lite bruk for hyklere. De som roper høyt om verdien av mangfold, men bor trygt i villa med utsikt på Oslo Vest og lukker øynene for ekstremister i egne rekker. De som roper høyt om klimaendringer, men som legger alle ferier til steder som krever lange flyturer – og de som slår ned på andres bruk av svart arbeid, men som selv hyrer inn håndverkere med tvilsomme fakturaer. Det er nemlig ikke slik at det er alle andre som skal ta regningen – mens man selv kan fortsette med «gamlelivet» og fornektelsene.

Og de viktigste sakene henger sammen, alle sammen. Et velfungerende samfunn krever både tillit, skolering og høy grad av sysselsetting, da er det over tid umulig stadig å ta imot mange nye innbyggere som helst vil ta vare på en kultur som ikke bidrar til noe av dette. Vi kan ikke fortsette med politikere som nærmest bøyer hodet for en totalitær ideologi som islamismen. Vi kan ikke vende blikket bort fra klimaendringene og si «pytt pytt» når forskningen er så tydelig på at de menneskeskapte endringene om ikke annet forsterker de naturlige endringene. Vi kan ikke fortsette med en ekstrem globalisering som fører til utarming i deler av verden, og stadig økte forskjeller i andre deler av verden. Vi trenger politikere som ser hele dette bildet – som diskuterer fakta, selv om de skulle falle ned på noe ulike løsninger. Og som ikke bruker tiden sin på å stigmatisere og i verste fall dehumanisere meningsmotstandere og de som bringer fakta til torgs.

Til dette skjer, er valgets kvaler større enn noen gang.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også