Kommentar

Bilde: Gustav Vigeland: Mannshode, Vigelandsparken

For en stund siden var det en oberstløytnant ved Forsvarets høgskole, med filosofisk doktorgrad dertil, som tok til orde for å sette kritisk lys på den norske praksisen med kvinnelig («kjønnsnøytral») verneplikt, som Norge som eneste NATO-land har hatt siden 2015, og den generelt sterke satsingen på kvinner i militære stillinger, til og med i spesialstyrker. Det finnes ikke noen militær begrunnelse for allmenn kvinnelig verneplikt i Norge, fastslår han, og viser til at det er ganske innlysende at kampevnen synker om man rekrutterer kvinner inn i stridende avdelinger, på bekostning av veltrente menn. Selvsagt fikk han masse motbør for dette, en motbør som egentlig bare underbygger et annet av hans poenger, nemlig at i Norge teller ideologien om likestilling mer enn hensynet til et best mulig forsvar.

Dette kan være et utgangspunkt for å drøfte begrepet «det svake kjønn». Når det første gang ble tatt i bruk, er ikke mulig å finne ut. Sannsynligvis er uttrykket eldgammelt, og utbredt på tvers av kulturer som en betegnelse på kvinnekjønnet. Motsatsen er naturligvis «det sterke kjønn» – hankjønnet. Det bunner i det biologiske faktum at kvinner gjennomsnittlig har vesentlig mindre fysisk styrke enn menn. Dette gjelder særlig musklene i armene og overkroppen for øvrig, altså den delen av kroppen som har størst betydning når det kommer til fysisk tvekamp. Kvinner har, i gjennomsnitt, 50–60 % av mannens styrke i overkroppen og 60–70 % av styrken i underkroppen. Når det gjelder gripestyrken i hendene, er forskjellen spesielt stor. Uttrykket har altså sin forankring i en biologisk realitet som svarer til den vi finner hos svært mange andre pattedyr (men også hos andre dyr), nemlig seksuell dimorfisme. Det betyr en gjennomgående forskjell i enkelte egenskaper eller kjennetegn mellom hanner og hunner tilhørende samme art, ut over det som gjelder organer direkte knyttet til reproduksjon. Fenomenet er et resultat av seksuell seleksjon, da hanner og hunner har ulike strategier for evolusjonær fitness.

Ridderlighet

Den mannlige dyden ridderlighet, som stammer fra middelalderen, henger sammen med ideen om kvinnen som det svake kjønn, da ridderlighet er noe som utvises av den sterke overfor den svake. Av samme grunn, altså fordi mannen er kvinnen fysisk overlegen, er kvinnemishandling både en sosial realitet og gjenstand for særlig forakt.

Begrepet det svake kjønn i den tradisjonelle betydning henspeiler likevel på en mer omfattende kjønnsforskjell enn den fysiske, og dekker en oppfatning om at kvinner fra naturens side er svakere utrustet enn mannen på de fleste områder og derfor også har, og bør ha, en underordnet rolle i familien og i det større samfunn. Mannen skulle i henhold til denne oppfatning også være intellektuelt overlegen, psykisk sterkere og i stand til å tåle mer savn og lidelse. Mannen skulle derfor ha et ansvar for å bære de tyngste byrdene i enhver forstand, men også ha makt og myndighet. I en del samfunn synes bare den siste delen av denne rollefordelingen å være gjeldende norm. Mannen har makten, men kvinnen er forutsatt å gjøre det meste av det fysisk tunge arbeidet. Spesielt er dette utbredt på det afrikanske kontinent.

Biologiske forskjeller

Mannens biologiske fortrinn på en del områder er udiskutable. Men er det riktig at menn er sterkere enn kvinner i mer generell forstand? Uten å gå nærmere inn på hva biologien og psykologien kan fortelle om dette, kan vi konstatere at det innen antropologien ikke har kunnet påvises dokumentasjon for noe samfunn i menneskehetens historie der kvinnekjønnet har dominert over menn (matriarkat eller gynokrati). Myter om dette har det derimot vært mange av, og i moderne tid får vi stadig flere filmer og tv-serier om slike samfunn og om kvinnelige superhelter, som f.eks. «Wonder Woman» fra 2017. Det skyldes naturligvis ikke en anti-kvinnelig mannlig sammensvergelse gjennom tidene, på tvers av slekt, stamme og land, en fantastisk forestilling som næres i visse kvinnekampkretser. Det er vitenskapelig sett utenkelig at denne massive empiri ikke har sin forklaring i biologiske kjønnsforskjeller. At det ikke er eksempler på noe som fortjener betegnelsen matriarkat, er ikke ensbetydende med at vi har patriarkat. Dypest sett kan det gjerne være mer treffende å snakke om komplementære kjønnsroller, selv om det utvilsomt også har vært, og er, mange samfunn som er preget av en gjennomgående kvinneundertrykking/patriarkat.

De ulike mer eller mindre mannsdominerte samfunn har rivalisert og kriget om dominans opp gjennom historien. Den seirende mannsdominerte gruppen har tatt makten over den beseirede gruppen, inkludert dens kvinner, som da får oppleve en mye verre undertrykking enn de gjorde fra sine «egne» menn.

Andre menn tar makten

Det er i lys av dette en plausibel hypotese at dersom et samfunn går i en retning der kvinner er i ferd med å bli det dominerende kjønn – politisk, økonomisk, i familien – innvarsler det en omveltning der en annen gruppe menn tar over makten. Et kvinnedominert samfunn er en grunnleggende ustabil situasjon, og ikke annet enn et kortvarig mellomspill før andre samfunns menn tar makten. Man kan se på Sverige, som offisielt har en feministisk regjering og sies å være det samfunn i verden der kvinners stilling er best, som en illustrasjon av dette. Enhver kan i alle fall stille seg spørsmålet om hvordan feminismens offisielle dominans kan henge sammen med en samfunnsutvikling der kvinner i Sverige rent faktisk er mer utrygge og mer utsatt for vold og seksuelle overgrep enn de noen gang tidligere har vært i kjent svensk historie.

Tabu

I vår tid brukes begrepet det svake kjønn, i hvert fall i den vestlige verden, nærmest utelukkende ironisk-humoristisk, der det er underforstått at man snakker om utdaterte og feilaktige forestillinger som man selv distanserer seg fra. Dette henger sammen med den i de senere år utbredte idé om at det ikke er noen vesentlige biologiske forskjeller mellom kjønnene, bortsett fra de reproduktive. Selv de åpenbare fysiske styrkeforskjellene mellom kjønnene forsøkes gjerne nedtonet og visket bort og gjort til et spørsmål om kultur, trening eller diskriminering. Illustrerende er et oppslag i Nettavisen om at det i en politilogg fra Øst-Finnmark politidistrikt 17. august 2012 var brukt uttrykket «det svake kjønn». Alene bruken av dette uttrykket ble presentert som en ”sjokkmelding” av Nettavisen.  Distriktets politimester, Ellen Katrine Hætta, beklaget ordbruken i loggen sterkt og kunne varsle oppvaskmøte internt. «Etter min oppfatning lever vi i et likestilt samfunn, hvor ingen kjønn er svakere enn det andre», uttalte hun i hva man kan betegne som en konsis oppsummering av den rådende politiske korrekthet på området.

Et sjeldent tilfelle av moderne ikke-ironisk bruk av begrepet dukket opp i en artikkel av Hans Rustad på document.no 2.8.17. Med bakgrunn i debatten etter hans kritikk av VG for å bruke ufordelaktige bilder av Erna Solberg på en måte som særlig rammet henne som kvinne, skriver han: «Kvinner er det svake kjønn og har en sårbarhet som menn ikke har i like stor grad.» Nå trekker ikke Rustad av dette den konklusjon at kvinner ikke burde gis slike krevende oppgaver som for eksempel å være statsminister, men poenget hans synes å være at man (og da særlig mediene) har en ridderlig plikt til å behandle kvinner selv i så mektige posisjoner på en mer hensynsfull måte enn menn, fordi kvinner er svakere. Det var lite støtte å registrere for Rustads utspill i denne saken, verken fra kvinner eller menn, verken fra feminister eller feminisme-kritikere.

Mannen er svak

Begrepet det svake kjønn, som virket å være på vei helt ut av språket, har fått en renessanse de senere år, og da med motsatt fortegn, nemlig med referanse til hankjønnet. Man kan se dette som kvinnebevegelsens ironiske måte å slå tilbake mot et språklig utslag av en historisk nedvurdering av kvinnekjønnet. Tidsskriftet The Economist hadde i sin utgave 30. mai 2015 ”The weaker sex” som hovedoppslag. Det er arbeiderklassemannens svekkede sosiale posisjon som her blir gjort til tema. Vi kommer tilbake til dét. Men argumentasjonen for at det egentlig er mannen som er det svake kjønn, har i mange år blitt fremmet med styrke også basert i fysiske og biologiske faktorer. Det vises da aller først til det faktum at kvinner på tvers av land, kulturer og tidsepoker har vesentlig lengre levealder enn menn. Av verdens visstnok 43 levende mennesker over 110 år er 42 kvinner. Dette skyldes ikke bare at kvinner lever mer beskyttet og er mindre risikosøkende enn menn, men også forskjeller i medfødte fysiologiske egenskaper. Guttebabyer har, alt annet likt, en større risiko for å dø i løpet av det første året enn jenter. Slik fortsetter det: Hankjønn har høyere dødelighet på alle alderstrinn. En rekke alvorlige sykdommer opptrer tidligere og utvikler seg raskere hos menn enn hos kvinner. Kvinner synes å være utrustet med et bedre immunforsvar.

Hva gjelder tåleevne, vises det til det åpenbare forhold at kvinner føder barn, noe som typisk er en uhyre smertefull prosess, som menn ikke opplever.

Disse biologiske argumenter for kvinnens relative styrke er interessante og viktige nok i seg selv, men de endrer ikke de grunnleggende argumenter for at menn er det biologisk sterkeste kjønn, som utklasser kvinner når det gjelder toppnivå for de alle fleste former for prestasjoner, være seg i idrett, oppdagelser av alle slag, kreative og vitenskapelige nyvinninger, ervervelse av rikdom osv. En del av dette skyldes mannens høyere testosteron-nivå, som er en faktor som øker risikoen for død, men som samtidig fremmer styrke, mot og aggressivitet, som igjen fremmer høyere prestasjoner. De fysisk-biologiske argumenter for at kvinner er det sterke kjønn, fremstår derfor som bidrag til en ideologi-bygging der den gamle ideen om mannens iboende overlegenhet på alle plan – overdrevet, men med et reelt grunnlag – søkes erstattet med en grunnfalsk idé om kvinnens sådanne. Et slående fravær av logisk sammenheng er det at ideen om kvinnen som det sterke kjønn vokser ut av det samme ideologiske jordsmonn som fremmer forestillingen om kvinnen som et offer, altså som den underlegne, som har behov for særlig hensyntagen og støtte fra samfunnets institusjoner.

Hva betyr kvinnelig dominans?

Når det gjelder de sosiale aspekter ved de to kjønns endrete relative stilling, er det en rekke faktiske forhold som kan trekkes inn. Det kan først slås fast at menn stort sett fortsatt dominerer på de høyeste nivåer i næringslivet, for eksempel som konsernsjefer og styreledere i bedrifter, og at menn dominerer på listene over de største formuene og de høyeste inntektene. Men vi kan også konstatere at alle de største arbeidslivsorganisasjonene i dette landet, både på arbeidsgiver- og arbeidstagersiden, for tiden er ledet av kvinner. I politikken og innenfor statsforvaltningen er kanskje menn i flertall i topposisjoner, men i skrivende stund er både statsministeren, finansministeren og utenriksministeren i Norge kvinner. Domstolene blir mer og mer kvinnedominerte; særlig har det her skjedd stor endring i de senere år på det øverste nivå. De største mediene er derimot fortsatt preget av mannlige toppsjefer.

Oppsummert er det fortsatt menn som utøver mest makt på toppnivå av samfunnet, men dette har lenge vært i endring, slik at det skjer en forskyvning i favør av kvinner. Endringene er sterkest der maktposisjoner beror direkte på politiske beslutninger.

Hva gjelder situasjonen på samfunnets bunn-nivå, er det ingen markerte tendenser til endring. Her har menn alltid vært i flertall. Blant de bostedsløse i landets fire største byer viste en undersøkelse fra 1991 at mellom 75 og 80 % var menn (KS prosjektrapport 264-1999) I NIBR-rapport 2017:13 «Bostedsløse i Norge 2016 – en kartlegging» fremgår det at i landet som helhet har kjønnsfordelingen av de bostedsløse vært stabil de siste 20 år, med en fordeling på
75 % menn og 25 % kvinner. Når det gjelder rusmisbruk, er det også utvilsomt og gjennomgående en vesentlig overvekt av menn. For bruk av tunge illegale stoffer viste en rapport fra FHI/Sirus om «The drug situation in Norway 2014» over dobbelt så stor utbredelse blant menn som blant kvinner (s. 25), dvs. at menn utgjør mer enn to tredjedeler av misbrukerne. Hvis vi ser på fengselsbefolkningen, er kjønnsskjevheten både massiv, gjennomgående lik for alle land og kulturer, og den er stabil over tid. I Norge er ca. 95 % av fangene til enhver tid menn. Det å sitte i fengsel innebærer definitivt en lite ønskverdig situasjon, og for flertallets del er det også uttrykk for at de befinner seg i en sosial situasjon langt nede på skalaen. De som begår kriminalitet, skal likevel ikke entydig betraktes som underprivilegerte. Noen menn velger kriminalitet som livsstil eller «karrierevei». Selv om dette kan føre til noen fengselsopphold innimellom, kan det også gi tilgang til makt og penger. Større kriminelle miljøer har sin egen «pyramide», og det å være høyt oppe på en slik pyramide, er ikke noen underordnet samfunnsposisjon, selv om den er mer utsatt for brå fall enn det å være høyt oppe i en av samfunnets legale maktstrukturer.

Gutter sakker akterut

På en del områder som berører en langt større andel av befolkningen enn de forholdsvise smale topp- og bunnsjikt vi hittil har sett på, har det utviklet seg økende kjønnsskjevhet i kvinners favør i de senere år. I mandatet for et «ekspertutvalg om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner» som ble opprettet av regjeringen i august 2017, med Camilla Stoltenberg som leder, heter det: «Det eksisterer gjennomsnittlige kjønnsforskjeller i prestasjoner i den norske skolen som ikke uten videre er enkle å forklare. Forskjellene gjør seg gjeldende gjennom hele utdanningsløpet …». Det er vanskelig å finne studier som viser utviklingen over tid. Om det har vært slike kjønnsforskjeller tidligere, er det likevel ikke tvil om at de har økt. Det viser seg eksempelvis i den radikalt endrete sammensetning av studentmassen på prestisjetunge fag som medisin, juss og psykologi. Ved opptak av nye studenter til medisin er kvinneandelen nå på over 70 %.  På psykologi er kvinneandelen enda høyere, på juss noe lavere, men også der er den over 60 %. Tendensen ser ut til å forsterkes. Til tross for dette er det fortsatt slik at kvinnelige studenter favoriseres gjennom særlige opptakstiltak til studier i langt større grad enn tilfellet er for menn. Det er 130 øremerkete opptakstiltak for kvinner, mot bare 5 for menn, ifølge mannsforum.org.

Til et annet tema: forholdet til barn. Det er en rimelig antagelse at både menn og kvinner flest har et ønske både om å få egne barn og å bo sammen med sine barn gjennom deres oppvekst. Det er en langt høyere andel menn enn kvinner som ikke får disse ønskene oppfylt, og andelen er økende. Når det gjelder barnløshet, ble det i 2004 publisert en forskningsrapport fra SSB (Kari Skrede, Økonomiske analyser 6/2004) som viste at barnløsheten øker mer for menn enn for kvinner i dagens unge og yngre generasjoner. Fra 1945-kohorten til 1960-kohorten økte andel barnløse ved 40 års alder for kvinner noe, fra 9,3 % til 12,6 %. Andelen barnløse menn gikk samtidig opp vesentlig mer, fra 16,7 % til 25,6 %. Svært få, både menn og kvinner, får sitt første barn etter fylte 40 år. Det betyr at en fjerdedel av mennene ikke får barn, mens det samme bare gjelder for en åttedel av kvinnene. Motstykket til dette er at flere menn enn kvinner har flere kull barn. En forklaring på dette forholdet ligger i at kvinner i økende grad får frihet og makt til å velge sin partner etter egne preferanser, og da foretrekker de – viser det seg – heller en ressurssterk eldre mann som har barn fra før enn menn de oppfatter som mindre attraktive, hvilket i betydelig grad beror på sosiale kjennetegn som lav utdannelse, dårlig økonomi og dårlig integrering i arbeidslivet. De barnløse kvinnene, derimot, kjennetegnes i hovedsak av høy utdannelse og god økonomi, hvilket tyder på at barnløsheten for mange av kvinnene er selvvalgt, mens den ikke er det for mannen (jf. Kari Skrede, NRK på nett 12.4.05).

Når det gjelder å bo med egne barn, er kjønnsskjevheten enda mer markert, idet 7 av 10 barn bor med mor etter samlivsbrudd. Så selv blant menn som har ett eller flere (ev. flere kull) barn, er det en stor andel som ikke bor med barna, og blant disse igjen er det et betydelig antall som har liten eller ingen kontakt med sine barn (det anslås at 36.000 fedre ikke hadde kontakt med eget barn i løpet av siste måned). Samlet sett er det en utvikling der menn i stadig større grad enten ikke har barn, eller har begrenset kontakt med barna sine. Denne utviklingen drives ikke bare av økt yrkesdeltagelse og derigjennom økt økonomisk selvstendighet for kvinner. Den drives også av en velferdslovgivning som økonomisk muliggjør kvinnens bortvelgelse av mannen som forsørger og en barnelovgivning og rettspraksis som muliggjør hennes bortvelgelse av ham som far.

Utdatert likestilling

Til tross for disse og mange andre forhold som tilsier at det snarere er menn enn kvinner som burde tilgodeses med likestillingstiltak, har vi siden 1972 hatt en likestillingslov som i sin formålsparagraf slår fast at den særlig skal fremme kvinners stilling. Ja, og så minoriteters stilling, da. Dette ble videreført i statsråd Solveig Hornes proposisjon om ny likestillingslov som ble fremmet og vedtatt i Stortinget våren 2017. Den statlige likestillingspolitikken skal dermed bidra til å styrke kvinners stilling ytterligere, på bekostning av menn.

Mannens reduserte sosiale stilling i de siste tiårene er ikke uavhengig av klasse, da den knapt nok berører de aller rikeste og mektigste. Likevel er den et gjennomgripende fenomen som berører langt større grupper enn de aller svakest stilte. Teknologiske og samfunnsmessige endringer har medført at menn ikke har den samme tilgang til fysisk og praktisk pregede jobber som kunne gi både en brukbar lønn, sosial tilhørighet og alminnelig respekt, som igjen kunne gi dem status som forsørgere og fedre. Menn taper mer på endringene i arbeidsmarkedet enn kvinner gjør. Også de endrete familiemønstre, med økt frihet for kvinner til å velge bort menn som kandidater til å være deres barns far, og så til å velge bort den far de valgte, innebærer en utvikling som disfavoriserer menn, gitt at dette skjer i en kontekst av en velferdsstat og familielovgivning som bygger opp under mor. Eksemplene kan forfleres.

Alt i alt er det mye som taler for at det er mannen som i dag, i en samfunnsmessig forstand, med større rett kan betegnes som det svake kjønn. Men betyr dette at menn bør ta i bruk denne betegnelsen og fremme en tilsvarende selvforståelse som kjønn? Det synes jeg ikke. Det er nettopp en del av den generelle feminiseringen at offerrollen dyrkes, at svakhet gjøres til styrke, fordi det er den svake som har krav på at statsmakten intervenerer til dens fordel. Dette er i motsetning til maskuline dyder som selvtillit, vilje til å klare seg selv, tapperhet og utholdenhet. Menn bør ikke kjempe for å bedre sin samfunnsmessige stilling ved å hengi seg til offerrollen, med tilhørende appell til den sosialdemokratiske velferdsstat, men primært ved å hevde betydningen av maskulinitet og maskuline verdier opp mot gjennomgående trender som nedvurderer disse kvaliteter. Dette vil være til fordel for hele samfunnet, ikke minst for dets kvinnelige medlemmer.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!